2008-08-31

Rask hjelp fra fastlegen?

Pasienter strømmer til legevakten i stedet for å gå til fastlegen; folk vil ikke vente to uker er forklaringen. To uker? Jeg prøvde å bestille time og fikk beskjed om at det var nøyaktig en måneds ventetid (hvis det ikke var akutt). I løpet av den tiden regner de muligens med at problemet har gått over av seg selv. Trenger man hjelp tidligere er det derfor naturlig å prøve legevakten. Det tok en halv time å komme frem på telefon og under den tiden spilte de et lydbånd som anbefalte meg å ringe 113. Fastlegeordningen har i seg selv mye av skylden for disse problemene. Hensikten med å innføre en slik ordning var å lette kontrollen, slik at en person ikke skulle kunne gå fra lege til lege for å få det resultatet vedkommende ønsket. God gammel sosialdemokratisk tankegang, service til enkeltmennesket blir underordnet.
For oss som pasienter er erfaringene med ordningen:
  • Ingen endring i de lange ventetidene for å få time hos lege.
  • ­Det er blitt dyrere å bruke lege.
  • ­Det går ikke raskere å få øyeblikkelig hjelp ved akutte problemer.
  • ­Det er tilfeldig hvilken lege du får ved akutte problemer. Du har ingen lettere tilgang til din faste lege nå enn tidligere.
  • Det tar fremdeles timer i telefonkø for å komme frem til legesenter og lege på telefon.
  • Folk som blir utsatt for en skade opplever å bli behandlet som en kasteball mellom forskjellige instanser fordi den ”faste” legen ikke er tilgjengelig.
  • Det er håpløst å få hjelp hvis man plutselig trenger lege og ikke befinner seg på sitt hjemsted, der hvor fastlegen befinner seg.

Det eneste resultatet vi hittil kan se av ordningen, er at legeforeningen har fått anledning til å forhandle frem en meget lukrativ refusjonsordning for sine medlemmer, samt at byråkratene har laget enda flere skjemaer, rutiner og forordninger. Hvorfor skal vi ha fast lege når vi verken har fast elektriker, tannlege eller rørlegger? Du skal planlegge dine sykdommer i god tid og være temmelig ressurssterk for å benytte det norske helsevesenet.

2008-08-28

Norske journalister og FrP

Siv Jensen hadde for noen dager siden et innlegg om rasisme. Etter dette har det fosset over i Aftenpostens spalter med innlegg som har kritisert henne opp ad stolper og ned ad vegger. Innlegg som forsvarer hennes standpunkt er nesten helt fraværende; dette virker lite sannsynlig når 25 % av Norges befolkning stemmer FrP, og debatter på Internett har en overflod av innlegg som støtter henne. Jeg har prøvd å sende brev til debattredaksjonen med forsvar for hennes standpunkter, men det er blitt avvist – flere ganger. Med årene har jeg fått god erfaring med å skrive leserinnlegg og jeg pleier å få publisert de fleste jeg skriver, men i denne saken ser det ut til å være helt umulig. Jeg kontaktet noen av mine kollegaer som også pleier å skrive til fordel for Fremskrittspartiet og de fortalte at heller ikke de hadde fått noe på trykk i rasismedebatten. Det har vært flere undersøkelser som viser at norske journalister er godt plassert på venstresiden i norsk politikk, og ingen forventer objektivitet fra for eksempel NRK. Jeg trodde imidlertid at Aftenposten hadde større integritet, eller er det slik at her så journalistene en sjanse til ”å ta” Siv Jensen ved bare å slippe til innlegg som kritiserer henne?

2008-08-27

Morsmålsundervisning

Fremskrittspartiet er sterkt kritisk til av man skal ha morsmålsundervisning for innvandrere. Det har de all grunn til. Oslo har i over seks år brukt mer enn to milliarder kroner på morsmålundervisning – og det har vært en fullstendig fiasko. De siste årene er det publisert en rekke forskningsrapporter som viser at barna etter denne undervisningen er blitt dårligere i språk, både i norsk og i det såkalte morsmålet (de blir usikre i begge). Det er også påvist at elever som tidligere var gode i norsk, etter en omgang med morsmålsundervisning ble vesentlig dårligere til å uttrykke seg på norsk, både skriftlig og muntlig. All erfaring viser at hvis man skal lære seg norsk; så må man få undervisning i norsk, ikke i urdu, engelsk, spansk, panjabi eller tyrkisk. Det bør komme som andrespråk.

2008-08-26

Velferd og skatter

Når det blir stilt spørsmålstegn ved det høye skatte- og avgiftsnivået vi har her i landet, er standardsvaret fra Jens Stoltenberg at staten må ha disse inntektene for å finansiere velferdsgodene i Norge. Bygging av veier, sykehus, eldreomsorg og skoler er avhengig av at Norges innbyggere skattlegges usedvanlig høyt. Hvis dette hadde vært riktig, er det knapt noen som vil protestere, men det er jo ikke slik i Norge! Veiene blir finansiert med bompenger, vi har sykehuskøer som er ukjente i andre siviliserte land, læring i skolene er dårligst i Europa og ukentlig er det hjerteskjærende reportasjer om hvor dårlig vi tar oss av de eldre i samfunnet og hvor vanskelig det er å få plass på alders- og sykehjem. Det vi har klart å få til med verdens høyeste skatte- og avgiftsnivå er å bygge opp et enormt, ineffektivt og byråkratisk offentlig apparat.

Dette store byråkratiet (som langt overstiger hva andre land klarer seg med) er i stor grad til skade for landet ved å hindre nytenking, holder mange mennesker borte fra produktiv virksomhet og forbruker en meget stor del av felles ressurser som ellers kunne gått til å bygge opp nettopp skoler, veier og sykehus. Flere har faktisk anslått at vi i Norge har et offentlig apparat som er stort nok til å betjene et samfunn på 40 millioner mennesker, ikke bare snøtt 5 millioner.
Det eneste parti som stiller spørsmålstegn ved denne utviklingen ser ut til å være Fremskrittspartiet. Ved neste valg fortjener de en mulighet til å vise at de kan gjennomføre det de snakker om. De rødgrønne har forlengst bevist at de ikke klarer å gjennomføre sine løfter. Det blir på samme måten som når Bush roper på flere soldater til Irak; enda mer av den samme politikken som har vist seg å ikke fungere.

2008-08-24

Falt for egne regler

Media vært fylt av innlegg som peker på at Åslaug Hagas forseelser har vært bagateller, slike som mange andre nordmenn også har gjort seg skyldig i. Dette er helt riktig, men det er en vesentlig forskjell; folk flest ergrer seg over den detaljregulering som det offentlige utfører mens Senterpartiet, og Åslaug Haga i særdeleshet, i alle henseender alltid har detaljstyrt hva folk skal få lov til å gjøre. Senterpartiet går inn for at lokalpolitikerne skal kontrollere makspris på eiendommer, de støtter boplikt, konsesjonsreguleringer og tvangssalg av eiendommer til personer som lokalpolitikerne mener er verdifulle for lokalsamfunnet.

De fleste vet at man kan leie ut deler av huset skattefritt, men personlig hadde jeg ingen anelse om at hvis jeg leide ut garasje eller stabbur som står på eiendommen, så skal det betales skatt. Det er opplagt tusener av nordmenn som ville gått i samme fella. Men hvorfor skal vi ha et slikt regelverk her i Norge? Behøver vi virkelig å lage slike kompliserte systemer for å bosette oss her? Mange likningsfunksjonærer forteller at hvis de skal holde seg orientert om alle de nye forordningene som politikerne bestemmer, så må de gå på kurs kontinuerlig – året igjennom. Hvordan skal da vi vanlige mennesker kunne klare å holde tunga rett i munnen i dette systemet. Behøver vi virkelig å ha et lovverk som praktisk talt gjør enhver nordmann til lovbryter? Det er i praksis umulig å leve et liv her i Norge uten jevnlig å gjøre seg straffskyldig ved å bryte dette kompliserte regelverket, uansett hvor mye man prøver å leve ærlig og redelig. Personlig finner jeg det derfor svært tilfredsstillende at en av våre mest reguleringskåte politikere er tatt for å rote seg bort i det nettverket av et edderkoppspinn som det norske lovverket er blitt. Jeg håper inderlig at våre lovgivende myndigheter tar dette til etterretning, men av tidligere erfaringer med politikere er ikke mine forhåpninger særlig store.

2008-08-23

Bensin og miljøvern



Sist jeg var i USA og skulle fylle bensin, la jeg merke til en liten gummihylse på pumpepistolen. De fleste har vel merket at det kommer en dunst av bensindamp når man fyller fra bensinstasjoner i Norge, det er faktisk ganske mange tonn bensin som på denne måten spres ut i atmosfæren. Den enkle hylsen som er montert på tappepistolene i USA sørger effektivt for at gassen kondenseres tilbake i tanken. Dermed unngår man utslipp av en miljøgass og bilføreren slipper å puste inn skadelige stoffer. Dette var jo en genial liten sak, tenkte jeg, hvorfor har vi ikke det her i Norge?

Det viser seg at miljøverndepartementet hadde planlagt å innføre en regel om slike hylser for noen år siden. Jet, Shell og de andre private selskapene startet monteringen av denne innretningen, men så viste det seg at Statoil hadde en bedre ide; de gikk til sine eiere, finansdepartementet, og fortalte at en slik innretning ble for dyr. Da sa finansministeren ja vel, og direktivet ble stoppet. I USA hvor bensinprisen er ca fem kroner literen har man altså råd til å ta vare på miljøet, mens i Norge hvor bensinprisen er over ti kroner literen så gjør vi det ikke. Slik går det når Staten både eier bensinstasjonene og lager lovene som skal regulere dem.

2008-08-19

Farvel Høyre

Jeg har i alle år, faktisk helt siden Willochs pertentlige lederstil styrte partiet, vært en varm tilhenger av Høyre. Som de fleste andre høyrevelgere har jeg gledet meg over at det nå ser ut til å bli et flertall av Høyre og Fremskrittspartiet. Men så hører jeg på nyhetene hvordan Erna Solberg og Jan Tore Sanner snakker varmt om et sentrumsalternativ og gjør sitt beste for å distansere seg fra FrP. Har de virkelig ikke oppfattet at for det overveldende flertall av høyrevelgere, så er FrP andrevalget? Vi er lei av leflingen med de to surrepartiene KrF og Venstre – og især at ledelsen i Høyre snakker lengselsfullt om at nå kan kanskje også Senterpartiet komme tilbake til sentrum. Jeg har lenge støttet Høyre, rett og slett fordi jeg synes det er det beste partiet, men nå gir jeg opp. Når de ledende tillitsvalgte i Høyre ikke kan innse at den eneste farbare vei er å gå inn i et forpliktende samarbeid med Fremskrittspartiet, så er det håpløst. Beklager Høyre, men min stemme går nå til FrP. Farvel, det var hyggelig så lenge det varte.

2008-08-18

Oljefondet og milliardtap

Aftenposten kommenterer på lederplass Oljefondets tap på 115 milliarder kroner. Det er noe man må regne med ved investeringer i aksjemarkedet, bemerker redaktøren helt korrekt. Imidlertid er det fullt mulig å investere disse pengene slik at man unngår tap. Dette er penger som tilhører det norske folk, og hvis man brukte noe av midlene til veier, skoler og sykehus ville man gjøre en investering som befolkningen hadde glede av, og man ville være garantert gevinst. Uansett om aksjemarkedet går opp eller ned, så vil Norge tjene på bedre infrastruktur, helse og utdanning – noen av alle disse milliardene burde settes av til disse formål. Se for eksempel hvordan Dubai investerer; utbygging av landet, gratis lege og tannlege, ingen fattige, og likevel har de ikke inflasjon. Men de er heller ikke livredde for å la private stå for utbyggingen.

2008-08-15

Ikke bytt bank

Bytte av bank.

Mange opplever mye arbeide, ergrelser og ekstra utgifter ved bytte av bank. Løsningen er veldig enkel: ”Ikke bytt bank”. Det du skal gjøre er bare opprette konto i en ny bank og ikke si opp den gamle kontoen. Bruk så et års tid på å flytte alle engasjementer til den nye kontoen i stedet for å prøve å gjøre alt på en gang. Jeg opprettet konto i Skandiabanken for seks år siden og lot det stå igjen to kroner og femti øre på min konto i DnB. Den beslutningen har jeg aldri angret på, og at DnB sender meg en kontoutskrift hvert år som viser at jeg har kr 2,50 tilgode er jo bare hyggelig. Spesielt når man tenker på at DnB i sin tid faktisk ville ha kr 65,- for å slette kontoen. Sammenlign bankene.

2008-08-14

Norge, oljeinntekter og verden

Mange nordmenn har meninger om hvordan vi best kan anvende oljeinntektene. Sverre Andreas Danbolt har flere ganger vært i Aftenposten med ønske om å gi bort pengene. Nå kritiserte han meg fordi jeg gjerne ville se at vi også investerte noen av disse midlene i varige verdier her i Norge – slik som veier, jernbane, sykehus og utdanning. Pussig nok kom det samme dag en melding fra NTB som fortalte hvordan Norge fikk skryt for sin innsats mot hiv og AIDS internasjonalt; mens vi får kritikk fordi vi gjør minimalt for å hjelpe hiv-smittede og AIDS-syke her i landet – altså helt i Danbolts ånd. Egentlig er det ikke så pussig likevel, for ukentlig skriver avisene om hvordan Norge taper på det ene området etter det andre. Mens andre land bygger opp infrastruktur, helsevesen og utdanningssystemer, så sparer vi oss til fant.

På nittitallet pleide høyresiden å sammenlikne oss med Albania; på tross av vår rikdom nærmet vi oss det fattigste landet i Europa, mente de. Etter tre år med rødgrønn regjering må vi nå gå utenfor Europas grenser for å finne land som utvikler seg så dårlig som Norge, Albania er gått forbi oss; de bygger veier og infrastruktur i en fart som vi bare kan drømme om. Fremdeles gjør vi det bedre enn for eksempel Zimbabwe, Nord-Korea og Burma, men hvis tankegangen til Sverre Andreas Danbolt skulle få fotfeste, er det ikke lyse tider for norske bilister, elever eller pleietrengende. Vi trenger slike fargeklatter som Sverre Danbolt, Erling Folkvord og Per Olaf Lundteigen, men fri og bevare oss for å leve i et samfunn hvor de virkelig har politisk makt, det vil bli et forferdelig økonomisk uføre. Danbolt vil gjerne gi bort noen hundre milliarder kroner til folk som fortjener det bedre enn norske innbyggere. Jeg vil minne om at norsk uhjelp har en begredelig historie; de siste ti årene har det dessverre kommet rapport etter rapport som viser at vår såkalte hjelp ofte er helt forfeilet. Den har støttet diktatorer, terrorister og korrupsjon og i mange tilfeller ført til at de fattige menneskene vi ønsket å hjelpe, nå er enda fattigere med vanskeligere kår og dårligere fremtidsutsikter enn om vi hadde kjøpt deres varer i stedet for å overøse dem med penger og konsulenter. Sverre A. Danbolt undertegner seg som naiv askeladd; personlig kan jeg tenke meg vesentlig sterkere uttrykk for å betegne en som har så liten respekt for ønsket til folk flest om at i hvert fall litt av oljerikdommen blir investert her hjemme. Det virker som om Danbolt ikke har fått med seg at absolutt alle oljepengene blir investert i utlandet og ingenting går til kommunikasjon, helsevesen eller skoler her hjemme i Norge.

2008-08-12

Begeistring

Long Litt Woon lar seg begeistre av Barack Obama og hans tale i Berlin. Obama har vist at han er en mester i talekunst, og dette motiverer til innsats. Hun etterlyser tilsvarende evner hos norske politikere; når ble du eller jeg begeistret for en av våre politiske ledere? Man må være klar over at når Obama entusiastisk blir utpekt som ”president av Europas forente stater”, så blir dette faktisk sett på som negativt i USA. De fleste amerikanere vil (i likhet med nordmenn) stemme på grunn av lokale saker og ikke etter hvilken begeistring en kandidat vekker i utlandet.
Long Litt Woon mener at negative følelser ikke skaper begeistring, og at den manglende valgdeltakelsen i Norge kan skyldes mangel på Obama’er her hjemme. Hun tar nok feil i dette; på tross av begeistring, engasjement, inspirasjon osv. har de lavere valgdeltakelse i USA enn det våre ”trauste” politikere får til. Når magister i sosialantropologi Long Litt Woon mener at det ikke finnes begeistring i norsk valgkamp, har hun forøvrig et for snevert synsfelt – hun har glemt Fremskrittspartiet. Deres møter og presentasjoner er nettopp preget av en entusiasme og begeistring over at vi nå skal få til et annet og bedre styresett her i Norge. Egentlig på samme vis som amerikanerne ønsker å vrake Bush sin politikk til fordel for Obamas visjoner, vil flere og flere her i landet vrake Jens Stoltenberg sitt byråkrati og offentlige allmakt til fordel for Siv Jensens ønske om selvstendighet og frihet for enkeltmennesket. Det er også vel verdt å merke seg at demokratene (venstresiden) i USA ligger nærmest en koalisjon mellom vårt Venstre og FrP, og er milevis fra det vi her i Europa oppfatter som venstre i det politiske landskapet (sosialdemokrati).

2008-08-11

Ansvaret for andres meninger

En ideell debattredaktør skal velge ut lesernes meninger og publisere dem helt uavhengig av egne politiske eller andre oppfatninger. Dessverre er det få perfekte mennesker her i verden, og man skal vel ikke ha forhåpninger om at alle disse har funnet sin plass i avisenes redaksjoner. Naturligvis vil enhver debattant mene at sitt eget innlegg er godt og at det er urettferdig hvis det blir refusert, i så måte har redaktøren en utakknemmelig jobb. Men man bør ikke late som om alt er perfekt – ikke engang i Aftenposten. Det er menneskelig, men det hender dessverre at redaktører, bevisst eller ubevisst, kasserer innlegg som ikke er PK (politisk korrekt).

Det er ikke uvanlig med kontroversielle saker hvor det kommer flere hundre innlegg fra den ene siden og fem-seks fra den andre. Avisen publiserer så ett eller to fra hver kant og gir derved uttrykk av at saken er belyst fra begge kanter, mens den underslår at den ene siden har overveldende flertall. Norske journalister har som uttrykt mål at innvandrere ikke skal stigmatiseres, noen redaktører sensurerer derfor veldig mange kritiske innlegg. I en drammensavis ble det for eksempel nesten aldri publisert innvandrerkritiske debattinnlegg – helt til debattredaktøren fikk en ny stilling og en annen person tok over; nå kom plutselig begge sider til ordet i spaltene. Tilsvarende gjelder både FN og humanitære organisasjoner. Det er omtrent umulig å få publisert innlegg hvor man påpeker korrupsjon innen FN-systemet eller pedofili blant utsendte FN-soldater. Innlegg som setter fokus på konsulenthonorarer til ledere i norske hjelpeorganisasjoner blir nesten bestandig avvist fordi de ikke er PK i avisens spalter. Det virker som om humanitære organisasjoner som gjør mye godt; slike som Røde kors, SOS-Barnebyer, Redd Barna og så videre er hevet over kritikk. Er man redd for rive dem ned fra pidestallen og at nordmenn som alltid har hatt rykte for gavmildhet skal nøle med å åpne lommeboken?
Jeg tror gjerne på debattredaktørens forsikring om at avisen hver dag trykker meninger som verken han eller Aftenposten deler. Jeg er imidlertid ikke overbevist om at utvelgelsen alltid er så objektiv som han gir inntrykk av.