Alene, men ikke ensom

Er man mislykket hvis man ikke har venner? Jeg leser i A-magasinet at samfunnet – folk flest, synes synd på mennesker som ikke har noen venner. Pussig, jeg har vært en einstøing hele livet og har faktisk aldri tenkt på at jeg burde vært deprimert og mismodig av den grunn. Jeg har en venn, og det er min hustru gjennom nesten førti år, nå er jeg seksti. Jeg har et godt, tilfredsstillende liv, og jeg har alltid ”fått det slik jeg ville det”, jeg har selv valgt min tilværelse og trives med det. Det virker kanskje noe arrogant å si at jeg alltid får min vilje, men min erfaring er at nesten alle mennesker får det livet de selv bestemmer seg for. Mange av mine valg har opplagt vært gale, og andre valg har fått et annet resultat enn det jeg forventet, men jeg kan trygt si at det er jeg selv som har styrt min utvikling gjennom livet – jeg kan ikke skylde på noen andre.

Man behøver ikke være forfatter, sær eller rar for å ønske å være alene (eller et par som er alene). I løpet av mitt liv har jeg vært i mange selskaper, både hos familie, venner og i jobbsammenheng – og jeg synes det er gudsjammerlig kjedelig. Mange mennesker synes det er fantastisk å sitte ved et langbord og prate, høre på taler eller synge. Det er greit, jeg aksepterer at folk flest liker den aktiviteten, men den passer altså ikke for meg. Det er ingen grunn til å tro at jeg derfor har et miserabelt liv. Jeg trives med å sitte hjemme i min stue med et glass whisky og lese en god bok i fred og ro, jeg liker å spise middag sammen men min kone, jeg gleder meg til våren kommer og vi kan ta et glass hvitvin ute i hagen og grille en biff uten å måtte underholde fire-fem andre mennesker. Resten av dagen fyller jeg med arbeid foran PC’en eller ved å sette på en film eller TV-program på hjemmekinoanlegget. At ”folk flest” synes mine aktiviteter er kjedelig er meg knekkende likegyldig, det er slik jeg ønsker å leve mitt liv. Min bror trodde jeg var ensom, helt til jeg påpekte at han selv gikk på elgjakt og satt en hel dag mutters alene midt i skogen og ventet på at viltet skulle komme – og aldri følte han seg ensom. Slik er det med oss alle, vi har forskjellige evner, anlegg og ønsker med livet, man skal ikke døme andre mennesker fordi de velger å leve livet på en annen måte enn det som er ”opplest og vedtatt”.

Det er ikke det at jeg ikke liker fellesaktiviteter eller synes de er mindre verdifulle eller at andre burde gjøre som meg, det er ene og alene at jeg synes at enkelte aktiviteter er kjedelige og prøver å unngå dem. Jeg er verken sint, bitter eller deprimert – tvert imot, som selvstendig konsulent har jeg frihet til å velge de aktiviteter jeg trives med å gjøre, og de omfatter, pussig nok, ikke å være sammen med andre mennesker. Antagelig ligger det i genene, så hvis noen skal ha skylden for at jeg liker det jeg gjør, får man klage til den som har konstruert (skapt) oss. Venner er status, står det i A-magasinet. Aldri har det betydd noe for meg hva andre mennesker mener eller om naboene har finere hus, bil eller ferieturer enn det jeg har. Pussig at det skal være så vanskelig for folk å forstå at dette er mitt valg og at jeg ikke ”egentlig ønsker en annen tilværelse”. Vi har heller ikke barn; det er vanskelig for folk å forstå at også barnløshet er et bevisst valg fra vår side. Kanskje vi er unaturlige i så måte, men igjen, det er slik vi ønsker å leve. Jeg har ikke behov for å gå til andre mennesker for å mestre hverdagen. Jeg har heller ikke problemer med ”stress, angst, depresjon eller selvmordstanker” som jeg ser mange mennesker uten venner lider av. Antagelig er dette mennesker som ønsker seg flere venner, men jeg gjør ikke det. Jeg har gjennom seksti år vært i kontakt med mange mennesker og hatt mulighet for å knytte nærmere forbindelser, men jeg har rett og slett ikke lyst. I motsetning til Tor Erling Staff synes jeg ikke at folk som samler på venner og gjerne vil ha lange vennelister er noen duster, jeg tror det er slik de ønsker å leve. Det er bare det at jeg ønsker å leve på en annen måte, det betyr ikke at den ene måten er mer eller mindre verdifull enn den andre, den er bare annerledes.
Jeg føler allerede at mange nå synes synd på meg og min kone og mener at vi sikkert ville være lykkeligere hvis vi var mer sammen med andre mennesker. Jeg kan bare gjenta: ”Nei takk, vi har det bra slik vi har det”.

Alene, men ikke ensom.