Alene, men ikke ensom

Er man mislykket hvis man ikke har venner? Jeg leser i A-magasinet at samfunnet – folk flest, synes synd på mennesker som ikke har noen venner. Pussig, jeg har vært en einstøing hele livet og har faktisk aldri tenkt på at jeg burde vært deprimert og mismodig av den grunn. Jeg har en venn, og det er min hustru gjennom nesten førti år; nå er jeg seksti. Jeg har et godt, tilfredsstillende liv, og jeg har nesten alltid ”fått det slik jeg ville det”, jeg har selv valgt min tilværelse og trives med det. Det virker kanskje noe arrogant å si at jeg alltid får min vilje, men min erfaring er at de fleste mennesker får det livet de selv bestemmer seg for. Mange av mine valg har opplagt vært gale, og andre valg har fått et annet resultat enn det jeg forventet, men jeg kan trygt si at det er jeg selv som har styrt min utvikling gjennom livet – jeg kan ikke skylde på noen andre.

Man behøver ikke være forfatter, sær eller rar for å ønske å være alene (eller et par som er alene). I løpet av mitt liv har jeg vært i mange selskaper, både hos familie, venner og i jobbsammenheng – og jeg synes det er gudsjammerlig kjedelig. Mange mennesker synes det er fantastisk å sitte ved et langbord og prate, høre på taler eller synge. Det er greit, jeg aksepterer at folk flest liker den aktiviteten, men den passer altså ikke for meg. Det er ingen grunn til å tro at jeg derfor har et miserabelt liv. Jeg trives med å sitte hjemme i min stue med et glass whisky og lese en god bok i fred og ro, jeg liker å spise middag sammen men min kone, jeg gleder meg til våren kommer og vi kan ta et glass hvitvin ute i hagen og grille en biff uten å måtte underholde fire-fem andre mennesker. Resten av dagen fyller jeg med arbeid foran PC’en eller ved å sette på en film eller TV-program på hjemmekinoanlegget. At ”folk flest” synes mine aktiviteter er kjedelige er meg knekkende likegyldig, det er slik jeg ønsker å leve mitt liv.

Det er ikke det at jeg ikke liker fellesaktiviteter, eller synes de er mindre verdifulle, eller at andre burde gjøre som meg, det er ene og alene at jeg ikke er interessert i slike aktiviteter og prøver å unngå dem. Jeg er verken sint, bitter eller deprimert – tvert imot, som selvstendig konsulent har jeg frihet til å velge de aktiviteter jeg trives med å gjøre, og de omfatter, pussig nok, ikke å være sammen med andre mennesker. Venner er status står det i A-magasinet. Aldri har det betydd noe for meg hva andre mennesker mener eller om naboene har finere hus, bil eller ferieturer enn det jeg har. Pussig at det skal være så vanskelig for folk å forstå at dette er mitt valg og at jeg ikke ”egentlig ønsker en annen tilværelse”. Vi har heller ikke barn; det er vanskelig for folk å forstå at også barnløshet er et bevisst valg fra vår side. Kanskje vi er unaturlige i så måte, men igjen, det er slik vi ønsker å leve. Jeg har ikke behov for å gå til andre mennesker for å mestre hverdagen. Jeg har heller ikke problemer med ”stress, angst, depresjon eller selvmordstanker” som jeg ser mange mennesker uten venner lider av. Antagelig er dette mennesker som ønsker seg flere venner, men jeg gjør ikke det. Jeg har gjennom seksti år vært i kontakt med mange mennesker og hatt mulighet for å knytte nærmere forbindelser, men jeg har rett og slett ikke lyst. I motsetning til Tor Erling Staff synes jeg ikke at folk som samler på venner og gjerne vil ha lange vennelister er noen duster, jeg tror det er slik de ønsker å leve. Det er bare det at jeg ønsker å leve på en annen måte; det betyr ikke at den ene måten er mer eller mindre verdifull enn den andre, den er bare annerledes.

Jeg føler allerede at mange nå synes synd på meg og min kone og mener at vi sikkert ville være lykkeligere hvis vi var mer sammen med andre mennesker. Jeg kan bare gjenta: ”Nei takk, vi har det bra slik vi har det”.

Alene, men ikke ensom

Aktiv dødshjelp

Etter mitt innlegg hvor jeg skrev at jeg heller vil gjøre slutt på livet selv, enn å bli avhengig av norsk eldreomsorg, har jeg fått usedvanlig mange henvendelser fra mennesker som ønsker å vite hvor de kan få hjelp eller informasjon. Da jeg ikke har mulighet til å svare alle og forklare hvilke midler man kan benytte, vil jeg anbefale dem som har behov for informasjon om å søke på Internett etter ”aktiv dødshjelp” eller ”eutanasi”, eventuelt ta kontakt med foreningen ”Retten til en verdig død”. De som fremdeles har krefter i behold, kan reise til Sveits eller Nederland og ta kontakt med Dignitas eller Exit. Jeg håper dette kan hjelpe alle de menneskene som bekymrer seg for å bli avhengig av norsk offentlig omsorg.

Stoltenbergs privatfly

Jens Stoltenberg bruker privatfly når han reiser rundt for å besøke klimatoppmøter i andre land. Hans forklaring på dette er at: ”det er vanlig i Europa”. La meg peke på noen andre ting som også er vanlige i Europa:

• Det er vanlig i andre land at en bil koster hundreogfemtitusen kroner mindre enn i Norge.
• Det er vanlig i Europa at folk kommer på sykehus i stedet for å bli satt i en kø når de blir syke.
• Det er vanlig i Europa at en flaske øl koster en brøkdel av hva vi må betale her i landet.
• Det er vanlig i andre land at bilene kan kjøre på skikkelige veier.
• Det er vanlig at en biff koster halvparten av hva den gjør her.

Vil statsminister Stoltenberg nå gå inn for at også disse tingene blir vanlige her i Norge, eller vil han kun etterape skikkene til privilegerte politikere som synes det er kult å fly rundt i privatfly?

Jaglands dobbeltmoral

Torbjørn Jagland prøver å unnskylde sin nullskatteyterstatus ved å fortelle at han ikke får dekket helseutgifter av den norske stat. Dette er naturligvis bare tull, norske sykehus sjekker ikke om man betaler skatt før de hjelper, det er nok å vise til en annen av Arbeiderpartiets skatteflyktninger, Gro Harlem Brundtland. Hun bodde i Frankrike og betalte ikke skatt, men da hun skulle ha en hofteoperasjon, kom hun tilbake til Norge og ble straks lagt inn på Ullevål sykehus. Man skal ikke kritisere disse menneskene fordi de benytter en fullt lovlig anledning til ikke å bidra til fellesskapet, noen og enhver kunne nok ønske å slippe unna med noe mindre skatt. Dette er imidlertid personer som i hele sitt politiske liv har arbeidet for at folk flest skal betale mest mulig i skatter og avgifter.

Det hadde vært å ønske at de lot også vanlige mennesker slippe med et noe rimeligere skattenivå. Fordelen med å ha dobbeltmoral er at når den første går i stykker, så har man en i reserve. Dette er noe både Jagland, Brundtland og Per Kleppe har benyttet seg av (Kleppe fikk også skattefri millioninntekt i utlandet etter sin karriere i det norske Arbeiderpartiet).

Avisenes meninger

I Aftenposten skriver redaktøren at ”Avisens meninger kommer utelukkende frem i lederne”. Det er dessverre ikke riktig. Aftenpostens journalister har også en annen effektiv måte å fremme sine meninger på, nemlig ved hvilke leserinnlegg som de velger å publisere på debattsidene. I sommer har det for eksempel bugnet over av innlegg som fordømmer Fremskrittspartiets standpunkt i saken om aktiv dødshjelp. Et enslig innlegg som forsvarer standpunktet har totalt druknet i innlegg fra KrF’ere og andre som her ser en mulighet til å kaste stein på Siv Jensen og FrP. Dette virker helt urimelig når meningsmålinger har vist at det faktisk er flertall i opinionen for et slikt forslag. Muligens har det i stedet vært slik at alle som har kommet med innlegg for en oppmykning av dødshjelp-paragrafene i likhet med meg og kollegaer jeg har snakket med, har opplevd å få sine innlegg refusert? Det er slik journalistene igjen har funnet en mulighet for å la FrP bli hoggestabbe, så kan de lene seg tilbake og si: ”Se hvordan debattørene slakter Fremskrittspartiet”.

Aftenposten publiserte en nidvise om Siv Jensen av Per Lønning – Der Siv holder salg. Dette kommer i samme klasse som innlegg med teksten: ”Alternativet for de ekstremt uopplyste er FrP” eller ”FrP kommer med tøvete innspill”, og det er alt som innlegget inneholder. Ingen argumentasjon om hvorfor FrP er et dårlig valg, ingen begrunnelse for hvorfor uopplyste stemmer FrP. Det dukker stadig opp slike innlegg, en eller to setninger som rakker ned på Fremskrittspartiet. Kjente kulturpersoner får også fri spalteplass til å skriver stygt om FrP i Aftenposten. Den 16. august var det et typisk innlegg fra Tore Stubberud, hvor han prøvde å kople FrP til NS. Et slikt innlegg om Høyre eller Ap ville automatisk bli refusert, men det ser ut til at enhver såkalt kulturperson som ønsker å skrive noe negativt om Fremskrittspartiet ukritisk får plass. Enda verre – ethvert innlegg som forsvarer FrP blir refusert, slik at det skal se ut som om det bare er Siv Jensen og Ulf Erik Knudsen som forsvarer partiets standpunkter. Av NRK forventes det ikke bedre, men Aftenposten burde være mer objektiv, rettferdig og la alle parter komme til ordet.

Dommen er korrekt

Mange er, med rette, indignert over dommen i Drammen tingrett hvor en mann ble frikjent for å ha slått til sin datter mens det var kona han egentlig ønsket å treffe. Norsk lov er slik, og har vært det i mange år. Et tilsvarende godt eksempel på merkverdigheter, er da en guttegjeng ble tiltalt for å ha sparket i hjel en mann. De ble holdt i varetekt ett år, men politiet greide ikke å bevise hvem av de seks som hadde avlevert det dødbringende sparket; de ble derfor alle sammen frikjent og fikk sjenerøs erstatning for det året de hadde tilbrakt i fengsel. Dette eksemplet er fra Stockholm, men jurister informerer om at vi har samme lovgivning her i landet, og resultatet ville blitt det samme i Norge. Hvis man virkelig ønsker et mer rettferdig rettssystem her i landet, så må han begynne å stemme FrP. Skiftende regjeringer har vist at det blir ingen endring før vi får en justisminister fra Fremskrittspartiet.

Bistand til Zimbabwe

De siste dagene er det, i forbindelse med Solheims reise til Zimbabwe, reist spørsmål om vi skal gjenoppta bistanden til Mugabes land. Vi har faktisk aldri sluttet å støtte dette korrupte regimet. Eva Bratholm i Norad innrømmer at vi årlig sender millioner av kroner til dette triste eksemplet på et sosialistisk land. Man skal være svært naiv for å tro at man kan sende sytti millioner kroner til et land som er i en slik forfatning som Zimbabwe uten at en betydelig del forsvinner i korrupsjon.

Bøker som aldri blir utlånt

Aftenposten hadde en glimrende artikkel om Kulturrådets innkjøpsordning, hvor det pekes på hvordan bibliotekene blir pådyttet kasser med bøker som de ikke ønsker og som ingen låner. Bibliotekene er i pengeknipe og har ikke råd til å kjøpe inn folks favoritter. Det er ikke det minste rart når de må bruke sine midler til å kjøpe inn litteratur som er helt uinteressant for folk flest. Et godt eksempel er den fargerike stuntpoeten Kjell Erik Vindtorn som i tillegg til sin kunstnerlønn og sine kulturstipendier også blir innkjøpt til bibliotekene. La meg vise et typisk eksempel på stuntpoetens dikterkunst:

Sammen utfører de slåsskamp mot rust
Krigen mot den falmete sola
krigen mot det abstrakte liv
med fuglepenner vil de gjenskape
gammel rase med roterende pupiller
osv.

Vindtorn forteller selv at hans ord slåss, elsker og kræsjer. Det er godt å høre, første gang jeg leste diktene hans, var jeg redd for at de bare hadde snublet. Dette kjøper altså Kulturrådet inn på våre vegne. Det er mulig jeg er gammeldags, men jeg synes ikke det er urimelig at folk som ønsker slike dikt må kjøpe dem for sine egne penger. Jeg lånte denne diktsamlingen på biblioteket, forrige gang den ble lånt ut var i 1992. Bibliotekaren fortalte at det var uvanlig at hele to mennesker var interessert i en slik bok, vanligvis ble de bare kjøpt inn, stuet bort i kasser for lagring og etter det foreskrevne antall år, kastet.

Ruset sigdøling

En ruset og voldelig sigdøling ble tauet inn av politiet og begjært varetektsfengslet. Retten slapp villstyringen ut på gata, hvor han straks satte i gang med mer bråk. Jeg håper at neste gang politiet må slippe ut voldsmannen, så setter de ham av hjemme hos dommeren som så gjerne vil ha slike bråkmakere ute i samfunnet. For jeg går ut fra at dommeren gjerne vil ha slike folk også i sitt eget nærmiljø, og at det ikke bare er oss andre som må slite med disse forbryterne. Kanskje Drammens Tidend kunne få et intervju med en slik dommer, slik at vedkommende kan fortelle hva slags tanker (eller mangel på sådanne) som ligger bak beslutningen om å la en voldsperson ustraffet gå løs på ambulansepersonell og kvinnelige betjenter. I motsetning til forbryterens navn er jo dommerens offentlig informasjon – vi burde få informasjon om hva slags mennesker som lar voldsmenn herje fritt.

Triste bilder i A-magasinet

Mange flotte hus forfaller i Norge på grunn av boplikten. A-magasinet hadde bilder av noen av dem. Det er publisert en undersøkelse som viser at det er i senterpartistyrte kommuner at fraflyttingen er størst. Dette virker ved første øyekast litt pussig, all den tid Senterpartiet så sterkt markedsfører seg som det distriktsvennlige partiet. Ved nærmere ettertanke er resultatet imidlertid nokså naturlig og svært forutsigbart. Senterpartiet går inn for at lokalpolitikerne skal kontrollere makspris på eiendommer, de støtter boplikt, konsesjonsreguleringer og tvangssalg av eiendommer til personer som lokalpolitikerne mener er verdifulle for bygda. Alt dette gjør Senterpartiet i den gode hensikt å sikre bosetningen i utkantnorge. Resultatet er imidlertid stikk motsatt, og objektivt sett så er det jo ikke noe rart at svært få ønsker å bosette seg i kommuner som styres så diktatorisk, og det er heller ikke noe rart i at folk flytter til andre steder hvor de har større frihet og flere muligheter.

Pøbelen vant

Jonas Gahr Støre har i sin kronikk i Aftenposten en lang og omstendelig forklaring på hvorfor ytringsfrihet ikke nødvendigvis betyr at vi kan uttrykke våre meninger slik vi ønsker. Imidlertid har han ett meget viktig poeng: ”Hvis vi selv ønsker respekt, må vi også ta ansvar og respektere andre”. Problemet, og mye av årsaken til at vi har denne debatten om rasisme og ytringsfrihet er jo at muslimer forlanger respekt for sin religion, men uten selv å respektere andres meninger; vandalisme i Betlehemskirken og daglige karikaturer av jøder i arabiske aviser forteller sitt. Gahr Støres innlegg munner ut i et spørsmål om hvorfor det kreves at alle muslimer tar aktiv avstand fra kriminelle handlinger – fra terrorangrep til kjønnslemlestelse – begått av en erklært muslim.

Det kreves faktisk ikke at alle muslimer hele tiden skal fordømme disse handlingene, men jeg hadde vært veldig glad hvis en av muslimenes skrive- og taleføre frontpersoner én eneste gang tok avstand fra slik skadeverk. Men det gjør de ikke, de bruker derimot veldig mye tid og energi på å forklare hvorfor de ikke hele tiden skal ta avstand fra slike handlinger. Jonas Gahr Støre sier at han ville mislikt å bli avkrevd tilsvarende ønske om å ta avstand fra horrible gjerninger begått av kristne – det forbauser meg. Personlig har jeg intet problem med å ta avstand fra slike handlinger som begås av folk som har samme politiske eller religiøse innstilling som jeg selv – tvert imot, jeg vil ønske enhver anledning velkommen til å fordømme mord, familievold, incest, narkotikahandel, trafficking og så videre, uansett hvem som gjør det. Derimot legger jeg merke til at muslimer i stedet ”viser forståelse for” og har utrolig mange forklaringer på hvorfor de ikke kan fordømme selvmordsbombere eller rakettangrep mot sivile. Det er trist at vår utenriksminister lar terroristene vinne ved at han stiller seg kritisk til ytringsfriheten og i stedet bruker denne saken som en unnskyldning til å rette sleivspark mot Siv Jensen. Hun er tross alt den eneste ledende politiker som faktisk forsvarer vår rett til å si og skrive det vi tror og mener. Naturligvis er det sikrere og enklere å tie stille, men da har faktisk ytringsfriheten tapt.

Juks med statistikk.

Motor skriver om Vegdirektoratets såkalte ”forskningsrapport” som viser at det er færre ulykker på saltede veier enn på andre veier. Hvis man imidlertid undersøker materialet som ligger til grunn for denne påstanden, vil man se at her er det med stor eleganse løyet med statistikk for å få frem presis det resultat som i utgangspunktet ønskes.

Av de ulykkene som danner grunnlag for denne statistikken viser det seg at en meget stor andel har skjedd i et område innenfor to hundre meter fra saltede strekninger. Dette er ikke det minste rart. Når man kjører fra et saltet område og plutselig kommer over på snø-/isunderlag, vil de fleste innse at her kan det lett skje en ulykke. Et seigt slimete saltbelegg over frontrute og lykteglass gjør ikke saken bedre. Selv om salting er årsaken til disse ulykkene, er de plassert i rubrikken "ulykker på ikke saltede strekninger". Dermed har Vegdirektoratet på en raffinert måte fått den konklusjonen de ønsker. Ulykker som oppstår der hvor saltede veier går i bru over andre veier, og saltet drypper ned på en usaltet vei som dermed blir såpeglatt er også omhyggelig plassert i gal kategori.