2010-01-14

Hjelp til en verdig død

Etter mitt innlegg hvor jeg skrev at jeg heller vil gjøre slutt på livet selv, enn å bli avhengig av norsk eldreomsorg, har jeg fått usedvanlig mange henvendelser fra mennesker som ønsker å vite hvor de kan få hjelp eller informasjon. Da jeg ikke har mulighet til å svare alle og forklare hvilke midler man kan benytte, vil jeg anbefale dem som har behov for informasjon om å søke på Internett etter ”aktiv dødshjelp” eller ”eutanasi”, eventuelt ta kontakt med foreningen ”Retten til en verdig død”.

De som fremdeles har krefter i behold, kan reise til Sveits eller Nederland og ta kontakt med Dignitas eller Exit. Jeg håper dette kan hjelpe alle de menneskene som bekymrer seg for å bli avhengig av norsk offentlig omsorg.


2010-01-12

Kommunalt forfall

Vidar N. Hansen i Drammen SV har oppdaget at de kommunale boligene er grå og triste, vannkraner lekker, skap har løse hengsler og bygningene forfaller. Dette gjelder ikke bare Drammen og det gjelder ikke bare bygninger. Jevnlig blir det avslørt i media at kommuner lar verdifulle malerier råtne i fuktige kjellere, andre typer kunstverk forvitrer og kommunalt ansatte byråkrater toer sine hender når det gjelder offentlig forfall av vår felles eiendom. Den eneste fornuftige måten å løse dette problemet på er å selge (overdra) den offentlige virksomheten til private som har interesse av å holde tingene i orden og bevare og forbedre dem for fremtiden. Jeg håper at Hansen med sitt innlegg har innsett at det er en fullstendig fiasko å la kommuner eie boliger og annen eiendom, de har rett og slett ikke noe system for å ta vare på slike virksomheter. Jeg håper også at andre fra SV, som har vært fremst i rekken for at det offentlige skal eie alt i samfunnet, innser at dette fører til forfall og vannskjøtsel.

2010-01-11

Reklame er informasjon

Louise Clark vil si opp Aftenposten fordi den inneholder reklame. Hun vil heller betale for en dyrere avis uten dette stoffet. Jeg kunne ikke vært mer uenig. Louise Clark bor tydeligvis i et elfenbensslott i Bærum og får dekket alle sine behov uten selv å behøve å gjøre noe, men vi andre trenger informasjon om matvarer, verktøy, bolig, håndverkere og alt annet som selges – og dermed må markedsføres. Jeg ønsker ikke en avis som er dobbelt så dyr og halvparten så tykk, for det ville bli resultatet av fr. Clarks ønske. Det neste resultatet ville naturligvis bli ingen avis i det hele tatt, fordi den temmelig raskt ville miste både abonnenter og løssalgskunder.

2010-01-10

Dødshjelp

Den senere tid har representanter fra KrF gått sterkt ut og kritisert FrP for standpunktet om aktiv dødshjelp. Det er trist hvordan KrF’erne ønsker å tvinge dødssyke mennesker til å lide – ofte i månedsvis fordi de har problemer med sin samvittighet. En av de verste er informasjonsmedarbeider for KrF på Stortinget, Even Westerveld; hans tante hadde kreft og var døende med store smerter. Hun bodde i Nederland og valgte selv aktiv dødshjelp fordi hun ikke hadde mere å leve for, bare et forferdelig sykeleie før slutten kom. Even Westerveld sier at han ville hindret tanten i å ta dette valget hvis han hadde hatt mulighet til det. Han vil altså dømme sin egen tante til dager, kanskje uker eller måneder med lidelser; det mener jeg kommer inn under begrepet tortur.

Jeg er sjeleglad for at jeg ikke har noen slektninger med samme innstilling som Even Westerveld; hvis jeg kommer i den situasjon at det eneste jeg har å se frem til er lidelse før slutten kommer, så vil jeg selv ønske å bestemme. Det er mitt liv, jeg ønsker å avslutte det med verdighet.

Jeg regner med at det i denne saken går som det har gjort i mange andre saker. Fremskrittspartiet er først på banen med nye innstillinger, og alle de andre partiene kritiserer forslaget nord og ned. Så går det noen år, og så viser det seg at de andre partiene går inn for akkurat det samme forslaget med liv og lyst. Slik har det vært mange ganger når FrP har vært nytenkende, etter en stund så kommer Ap og Høyre diltende etter og legger ofte frem det samme forslaget som om det skulle vært deres egen idé.

Aftenposten har i flere artikler satt fokus på problemer i eldreomsorgen og uverdige forhold på sykehjem i Norge; nå sist på feilmedisinering. Sykepleierne klarer ikke å ta vare på eldre, pleietrengende mennesker. Etter at jeg i flere tiår har fulgt med i den offentlige debatten om Norges eldreomsorg, sykehjem og alderspleie, har jeg personlig tatt den avgjørelsen at det skal ikke skje meg. Med vilje og vitende og mens jeg fremdeles har alle mine sanser i behold, har jeg bestemt meg for: ”Jeg ønsker å dø før jeg på heltid blir avhengig av det norske helsevesen.” Jeg er ikke alene; min svigerinne som har sett sin demente mor bli ydmyket av pleiepersonell sier klart ifra: ”Drep meg heller, en slik skjebne vil jeg aldri ha.” Dette er naturligvis en altfor drastisk løsning for de fleste av oss, men min bror, som selv arbeider innen helsetjenesten, er like bestemt: ”Jeg vet hvilke tabletter jeg skal ta. I god tid før det blir nødvendig skal jeg sørge for å ha en tilstrekkelig reserve liggende klar.” Min hustru, som har sett både sin mor og sin far gå gjennom kommunens eldreomsorg, sier til meg: ”Hvis du elsker meg, så sørger du for at jeg aldri må oppleve noe slikt – jeg vil heller dø her hjemme.” Det finnes ingen signaler som tilsier at man her i Norge skal ta hånd om svake mennesker på en verdig måte. Helt siden Gro Harlem Brundtland brukte 20 millioner kroner på å hindre lege Jens Moe i å bygge et privat sykehus for å hjelpe folk, til nå i dag hvor nitti år gamle mennesker i Drammen blir etterlatt på trappa i vinterkulda fordi de ikke får plass på sykehjem.

Jeg vil anbefale alle som er skeptiske til hvordan vi behandler gamle mennesker her i Norge til å ta kontakt med foreningen ”Retten til en Verdig Død”, den har gjort et stort arbeid med å synliggjøre problemene og utfordringene man står foran i den siste fasen.


2010-01-09

NSB har problemer?

Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) skal nå finne ut hvorfor NSB har hatt problemer den siste tiden. Den siste tiden? Så vidt jeg kan huske, så har NSB hatt forsinkelser, problemer, feil, dårlig informasjon og slett kundebehandling i minst førti år (som er den tiden jeg har vært ute i arbeidslivet). Jeg kikker tilbake på mine dokumenter som leserskribent, og finner debattinnlegg fra både sytti og åtti-årene hvor jeg stiller spørsmålstegn ved NSB’s organisasjon,
administrasjon og kundebehandling.

Så vidt jeg husker introduserte Aftenposten i 1978 slagordet ”Det står alltid et tog.” Dette som svar på NSB’s slagord ”Det går alltid et tog.” Men så viste det seg at togene hadde nedfalte kjøreledninger, var forsinket eller rett og slett ble innstilt. Problemet stikker nok så dypt som at NSB rett og slett er like byråkratisk, ineffektivt og lite resultatorientert som resten av det offentlige. I England og USA er jernbanen privatisert, og enhver som reiser i de landene kan glede seg over god kundebehandling, fremragende service på togene, moderne behagelige vogner, og fremfor alt, tog som går i rute.

Staten skulle sørge for sikker jernbanedrift, men det har jo ikke akkurat vært mangel på uhell i NSB. Problemet er at man ikke kan kontrollere seg selv, og når staten både driver virksomheten og kontrollerer den; blir det en sørgelig mangel på kontroll. Det har gjentatte ganger vist seg at tjenester som utføres av private blir vesentlig bedre fulgt opp og kontrollert av offentlige myndigheter enn det skjedde da det offentlige selv drev virksomheten.

2010-01-08

Forby handlinger – ikke meninger

Buskerud er kommet i fokus den senere tid fordi en rabiat organisasjon ved navn Vigrid skal stille til valg. Høyre ville boikotte debatt med dem, og andre ønsker å forby slike nazilignende grupperinger. Begge deler er like dumt. Jeg vil minne om den gamle norske hendelsen da trollet sprakk fordi det kom fram i sola. Den eneste fornuftige måten å møte slike meninger, organisasjoner og bevegelser på, er å la dem komme frem i offentlighetens lys; la dem fremføre sine patetiske floskler eller religiøse forvirringer. Det er mye farligere å la dem holde på i dølgsmål, da kan de verve medlemmer og sympatisører uten motforestillinger, da kan de holde sine møter og frelse sin menighet uten debatt.

Scientologikirken har for eksempel kapret både Tom Cruise, John Travolta og Priscilla Presley nettopp fordi de opererer i en lukket organisasjon. Den kjente bokhandleren i Kabul ble invitert til Litteraturfestivalen på Lillehammer av en rekke godfjotter. Disse fortalte i ettertid at hans foredrag hadde åpnet deres øyne; tidligere hadde de trodd på hans martyrfremstilling. Etter å ha hørt hans pompøse, kvinneundertrykkende, trangsynte og intolerante innstilling forsto de hvor tåpelig han var. Dette hadde ikke skjedd hvis man ikke hadde invitert bokhandleren hit slik at han kunne avsløre seg selv. Da hadde disse naive menneskene fortsatt å skjelle ut Åsne Seierstad og trodd at Shah Mohammed Rais var et offer. Tilsvarende med den britiske forfatteren David Irvin som påstår at nazistenes jødeforfølgelser er en myte. Når man lar ham få deklamere tullet sitt i lukkede miljøer uten motforestillinger, blir han en millionær på pengebidrag. Når han blir nektet å fremføre sine meninger på konferanser i Norge, så gjør man ham en tjeneste – han blir rik på denslags. Møt ham i stedet med historiske fakta, kle ham naken, så mister han både tilhengerne og bidragsytere. Det er dumt å gi ham støtte ved å boikotte ham. Et godt eksempel er Irans president Mahmoud Ahmadinejad. Foruten å være holocaustfornekter, jødehater og atombombetilhenger, er han fundamentalistisk muslim med alle de begrensninger det setter for andre menneskers levemåte. Presidenten ble invitert til Colombia Universitet i New York hvor han holdt foredrag. Den rabiate muslimen ble fullstendig latterliggjort og mistet titusener av tilhengere i USA. Han fikk slippe til på talerstolen, og alle tenkende mennesker så hvor tåpelige hans meninger var. Hvis han hadde blitt boikottet, ville han beholdt sine sympatisører og sannsynligvis fått flere nye tilhengere blant blåøyde idealister.

I et demokrati bør man være svært varsom med å sensurere meninger – det kan slå tilbake. Vi må forby handlinger som ikke kan tolereres, ikke meninger. Dessuten, hvis man går inn for å forby slike nazilignende organisasjoner, hvor skal man sette grensen? Partiet Raudt (Rødt) er jo like ytterliggående på sin side som Vigrid er på sin. La meg minne om AKP(ml) og Kommunistisk Ungdom som i sin tid gikk inn for væpna revolusjon i Norge, de ble ikke forbudt av den grunn. De nynazistiske organisasjonene utgjøres av en liten gruppe stakkarslige tullebukker som blir svært godt overvåket – de utgjør ingen fare for Norges demokrati. Få dem fram i lyset, møt dem med argumenter, da sprekker de akkurat som trollet. Det farligste vi kan gjøre er å boikotte dem slik Unge Høyre ønsker – da samler de sympatisører.

2010-01-06

Klimakvoter, grønne sertifikater og lureri

Jeg fikk nettopp tilbud om å kjøpe klimakvoter for å ha god samvittighet når jeg er ute og flyr. De gir meg også mulighet til å kjøpe klimakvoter for å kompensere for min bilkjøring. Denne innbydelsen ligner veldig mye på den jeg fikk for noen år siden om å bli medlem av ”The 5 Percent Community”. Det er samme blomstrende argumentasjon, samme mangel på faktisk informasjon og samme fravær av opplysninger om hvor det blir av pengene man betaler inn. Jeg lurer på om det kan være de samme personene som er bak?
Det er jo ofte de samme smartingene som starter opp nye pyramider, og ofte bytter de adresselister seg i mellom; både World Games, Eurosmart og thinkSEVEN henvender seg til de samme naive ofrene. T5PC, ACM, WGI, og nå altså klimakvoter. Er det ingen ende på hvor mye penger nordmenn ønsker å forære til smarte luringer med ”6,0” i muntlig.

Det er nøyaktig det samme lureri som med Grønne sertifikater som Teknisk Ukeblad forteller om på http://www.tu.no/energi/article232650.ece

2010-01-04

Myter

Det er femten kuldegrader og trekvart meter snø. Er den globale oppvarmingen bare en myte? Reiser Jens Stoltenberg Europa rundt i privatfly bare fordi han liker det, eller er det noen mening med alle disse miljøkonferansene? Kanskje er det slik at en gjeng forskere forteller om global oppvarming fordi det er politisk korrekt og de får forskningsmidler forutsatt at rapportene er slik FN ønsker? Er det slik at forskere som har andre meninger rett og slett ”ikke passer inn i det gode selskap”. Det finnes faktisk en organisasjon med forskere som heter klimarealistene og som taler FN midt imot.

2010-01-03

Er det straff for voldtekt?

Mannen som nå er hektet for en brutal voldtekt i Drammen er gjenganger. Han er tidligere dømt for seksuelle overgrep. Men han ble dømt til BETINGET straff; det vil si at han ble sluppet rett ut på gata og kunne fortsette sin virksomhet. Han ble også dømt til å betale tidligere misbrukte kvinner noen titusener i oppreisning. Kan DT opplyse om han virkelig har betalt disse pengene, eller om han som så mange andre bare har gitt blaffen i dommene. Også i tidligere dommer blir det bemerket at vår nye landsmann hadde mange såkalte ”forhold” bak seg. Hvis det er riktig at han verken soner straff eller må betale erstatning har det norske rettssamfunn gitt voldtektsmannen klar beskjed om at han kan bare fortsette med virksomheten sin.

2010-01-02

Babyer har ingenting i Teateret å gjøre

En irritert mamma beklager seg over at hun måtte betale billett for å få sitt to måneder gamle spedbarn inn på teateret. Jeg håper inderlig denne mammaen tar lærdom av episoden og lar barnet være hjemme neste gang. En baby har ingenting i teateret å gjøre. Altfor ofte resulterer det bare i høylytte vræl, gråt eller skriking under forestillingen. Dette ødelegger totalt opplevelsen for alle som har betalt for å se en forestilling, ikke for å bli forstyrret av en mamma som fortvilet prøver å roe ned babyen som likevel ikke har noe utbytte av kveldens tilstelning.

2010-01-01

Ankerbarn

Elisabeth Gording Stang har en replikk i Aftenposten hvor hun bekymrer seg over høyrepopulisme når det gjelder barneflyktninger. Ikke ett eneste sted i den lange utredningen om mindreårige asylsøkere nevner hun ordet «ankerbarn». Det er svært usannsynlig at en førsteamanuensis ikke kjenner ordet ankerbarn, så hun har sannsynligvis omhyggelig unngått å nevne dette begrepet. Hele hennes innlegg går bare ut på å fortelle om hvilke traumer barn utsettes for. Det er derfor viktig også å belyse en annen side av flyktningeproblematikken. Et ankerbarn er en mindreårig asylsøker som er blitt sendt av sin familie til et vestlig land i håp om at foreldre og søskenflokk skal få asyl takket være reglene om familiegjenforening. I praksis betyr dette at familien skillinger sammen for å smugle et barn til Norge; barnet får så opphold av humanitære grunner fordi man ikke kommer i kontakt med foreldrene. Etter noen år gir foreldrene seg mirakuløst til kjenne, man søker om familiegjenforening, og plutselig har Norge mottar en ny storfamilie av lykkejegere. Dette er et reelt problem nå i dag, og Stang gjør ikke de virkelige flyktningene noen tjeneste ved å prøve å unngå denne debatten.