2010-03-31

Sykehusenes begredelighet

Jeg satt og ventet i fire timer på sykehuset i Drammen mens min kone var på akuttmottaket. Da hadde jeg rikelig anledning til å observere rutinene på denne travle arbeidsplassen. Man skulle tro at på et slikt stort sykehus har man rutiner for å motta pasienter. Men det virket faktisk ikke slik, hver gang det kom en ny pasient inn, løp leger og pleiere rundt og prøvde å finne et ledig rom. Flere ganger så jeg at de var i ferd med å skyve en sykehusseng inn på et rom, men så oppdaget de plutselig at rommet var okkupert allerede. Ofte ble nyinnlagte pasienter etterlatt på gangen – det er vel det som kalles korridorpasienter. Som gammel produksjonsmann satt jeg der og ble mer og mer deprimert over ineffektiviteten, sløsingen med ressurser og den nedverdigende behandlingen av pasienter som sykehuset viste. Det virket ikke som om sykehuset hadde noen klare rutiner, men hver gang det kom inn en ny pasient, så måtte man tenke, ja vel, hva gjør vi nå, skal vi plassere ham her eller der, skal vi kanskje ta de prøvene eller nei, kanskje vi heller skal ta noen andre prøver. Man kan bli skremt av mindre, tar vi virkelig så dårlig vare på syke mennesker? En kollega av meg fortalte at han hadde vært på sykehus i Tyskland, de hadde rutiner for innleggelse, rutiner for undersøkelse, og det fungerte faktisk. Alt gikk som på skinner, fire dager senere ble han skrevet ut og var på vei videre i ferien.

Avisene forteller at flere hundre pasienter dør hvert år på grunn av sykehusinfeksjoner. Mye av problemet skyldes så enkle ting som manglende håndvask. Ikke bare vasker personalet seg sjelden, de har tydeligvis ikke kunnskap om hvordan håndvasken bør utføres. Jeg hadde rikelig anledning til å observere håndvaskingen som foregikk tre meter fra min venteplass. Over halvparten av legene gjorde følgende: Åpnet krana med fingrene, vasket seg og lukket deretter krana med fingrene. Denne krana er naturligvis en vesentlig smittekilde fra person til person. Noen få brukte et papir når de skulle lukke krana. Dette hjelper, men det er antagelig vanskelig å få gjennomført en slik selvdisiplin blant norsk sykehuspersonell.

Nylig hadde jeg anledning til å tilbringe tre dager på et sykehus i USA; og det var et hav av forskjell fra den amatørmessige måten norske sykehus fungerer på. Det startet med romslige, gratis parkeringsplasser, både ved akuttmottaket og til besøkende. Hyggelig personale som hadde tid til å ta seg av meg umiddelbart, sjekke symptomene og plassere meg i en seng. Etter å ha hørt skrekkhistorier om kommersielle amerikanske sykehus, spurte jeg bekymret om de trengte kredittkort og informasjon om mitt forsikringsselskap. Men det bare viftet de bort, først gjennomførte de alle tester, tok blodprøver, informerte om sykehuset og rutinene, og to dager etter kom det en dame fra kontoret opp på rommet mitt og tok alle detaljer i fred og ro.

Til å begynne med ble jeg sjekket opp hver annen time, hele døgnet. Alle medisiner og prøver som skulle tas ble dobbeltsjekket – det var ingen fare for feilmedisinering, slik som hender på norske sykehus. Legene tok seg tid til å forklare hva som skulle skje, hvilke rutiner de fulgte og hvordan mitt medisinske problem hadde utviklet seg. Det var en utrolig forskjell i innstilling i forhold til hva jeg er vant med fra arrogante, norske, offentlig ansatte leger. At man kunne bestille mat via romservice hele dagen (både til pasienten og pårørende), at besøkende kunne komme hele døgnet og at korridorpasienter var et ukjent begrep hjalp naturligvis også på humøret. Men det koster, ja naturligvis er et sykehusopphold i USA dyrt, men saken er at det er like dyrt her i Norge; problemet er at vi får vesentlig mindre igjen for pengene her enn det man får i andre land.

Da jeg kom hjem til Norge kunne jeg lese om uoppklarte dødsfall på fødeavdelingen ved Kongsberg sykehus, juks og lureri med ventelister på Bærum sykehus og flere måneders ventetid for utredninger og behandlinger. Hva er det vi gjør galt? Hvorfor er myndighetene så redde for å la profesjonelle aktører drive sykehusene? Og hvorfor kan vi ikke innse at å gjøre syke mennesker friske, krever samme prosesser som man har på et stort profesjonelt bilverksted? God kundebehandling, klare rutiner og effektiv utførelse. Jeg er redd for at så lenge vi ikke aksepterer denne problemstillingen, så vil vi forsette å behandle syke mennesker på en dyr, inneffektiv og nedverdigende måte her i Norge.







2010-03-29

Velkommen etter, Vidar N. Hansen

Vidar N. Hansen i Drammen SV har oppdaget at de kommunale boligene er grå og triste, vannkraner lekker, skap har løse hengsler og bygningene forfaller. Dette gjelder ikke bare Drammen og det gjelder ikke bare bygninger. Jevnlig blir det avslørt i media at kommuner lar verdifulle malerier råtne i fuktige kjellere, andre typer kunstverk forvitrer og kommunalt ansatte byråkrater toer sine hender når det gjelder offentlig forfall av vår felles eiendom. Den eneste fornuftige måten å løse dette problemet på er å selge (overdra) den offentlige virksomheten til private som har interesse av å holde tingene i orden og bevare og forbedre dem for fremtiden. Jeg håper at Hansen med sitt innlegg har innsett at det er en fullstendig fiasko å la kommuner eie boliger og annen eiendom, de har rett og slett ikke noe system for å ta vare på slike virksomheter. Jeg håper også at andre fra SV, som har vært fremst i rekken for at det offentlige skal eie alt i samfunnet, innser at dette fører til forfall og vannskjøtsel.

2010-03-25

Tannløst av Aftenposten

Igjen blir den vestlige ytringsfriheten angrepet av muslimske fundamentalister. Den svenske leverandøren av muhammedtegninger skal drepes. Svenske aviser forstår hvordan dette skal takles, og mange trykker nå tegningene. Resultatet blir dermed at disse rabiate galningene selv er årsaken til at tegningene trykkes. Men hva gjør Aftenposten? Jo de skriver en tannløs leder hvor de beklager at noen føler seg krenket, men ikke godtar at vold skal tvinge til taushet. Ekstremistene har lykkes, Aftenposten trykker ikke tegningene ”for å unngå å støte noen grupper”. Det betyr i praksis at avisen overlater til andre å kjempe for tale- og trykkefriheten. Når man skreller vekk flosklene, betyr det at Aftenpostens mål er å selge aviser og tjene penger og hvis man risikerer å fornærme en gjeng religiøse muslimer, så har man (i likhet med de andre store mediabedriftene) en lang rekke unnskyldninger for hvorfor man ikke står på barrikadene for trykkefriheten.

Den eneste effektive måten å møte disse demonstrasjonene er at alle aviser i verden trykker Muhammed-karikaturene, da vil rett og slett mediatrykket og pressedekningen bli for stor til at mennesker som møter trykkefriheten med demonstrasjoner og brannbomber klarer å stoppe alle. Aftenposten kunne ha slått et slag for pressefriheten og de kunne ha oppfordret alle sine kollegaer til å gjøre det samme, men det gjør de ikke. Aftenposten trykker ikke tegningene og da spiller det ingen rolle hvor gode forklaringer man har, ekstremistene oppnådde det de ønsket – avisen tiet.

2010-03-09

Lik lønn for lik utdannelse?

Sykepleierforbundet ønsker at deres medlemmer skal ha samme lønn som ingeniører, fordi de har samme lengde på utdannelsen. Hvorfor det? Jeg forstår naturligvis at sykepleierne gjerne vil ha høyere lønn, at de gjør en viktig jobb i samfunnet og at de er misunnelige på grupper som tjener mer enn dem. Disse underbetalte offentlig ansatte bør imidlertid snart innse at det er andre kriterier enn antall år man utdanner seg som avgjør hvor mye penger man tjener. Nærliggende eksempler er Kjell Inge Røkke, Odd Reitan og John Fredriksen, her kan man si at inntekten er omvendt proporsjonal med utdannelsen. Tilsvarende med Michael Jackson, Drillo, Tiger Woods, Elton John eller Thomas Giertsen. På den andre siden har vi ”evighetsstudentene” som går år etter år på universitet og høyskoler uten at de kommer til å få noe høyere lønn av den grunn. Sykepleierne, i likhet med lærerne, må bruke andre midler enn sutring for å heve lønnsnivået. De leverer en tjeneste i likhet med andre leverandører, og må forholde seg til det.

Tidligere leder Helga Hjetland er en medvirkende årsak til at lærere er underbetalt, undervurdert og uten autoritet. Hver gang en kommune har gått ut og ønsket å gi dyktigere lærere ekstra betaling, har Hjetland gått høylydt ut i media og stoppet muligheten. Med individuell avlønning ville dyktige mennesker bli trukket til læreryrket, og lærerne selv ville bli motivert til å yte en ekstra innsats. På samme måte er det innen sykepleien – slik det er i samfunnet for øvrig: Prisen på en tjeneste kommer an på tilbud og etterspørsel, faglig dyktighet, evne til forhandlinger, samt tilgjengelighet. Antall års utdannelse har aldri, og vil aldri bli et avgjørende kriterium. Jo før sykepleierne innser dette, desto tidligere vil de få en lønn som avspeiler hva de fortjener.


2010-03-08

Løslatt etter avhør

Drammens Tidende forteller at to innbruddstyver ble tauet inn av politiet etter å ha prøvd å bryte seg inn i en bolig. Begge var ruset og en av dem hadde en springkniv. Da de ble hektet sto de på en stige med innbruddsverktøyet i hendene og forsøkte å dytte vekk politiet. Dagen etter ble de avhørt og deretter sluppet ut. Dette betyr at de er frie og kan bryte seg inn i nye boliger i morgen. Media har tidligere rapportert at forbrytere må ha femti til hundre ”forhold” bak seg før rettssystemet i det hele tatt tenker på å straffeforfølge gjerningsmennene. Det vil si at hele straffen de får er ”å bli avhørt av politiet”. Er dette virkelig nok? Er det bare Fremskrittspartiet som tenker på ofrene? På samme side forteller DT at tyver herjer i drammensdistriktet, men politiet prioriterer ikke innbrudd. Er det slik at politiet er redusert til en registreringsinstans for forsikringsselskapene?