Eiendomsskatten

Pål Jensen har et innlegg i hus & bolig hvor han gir et sterkt forsvar for eiendomsskatten. Hvor skal vi kutte uten skatt? spør han. Dyrere barnehager, eller slukke gatelys? Dette er den gamle regla fra de rødgrønne – vi må ha høyere skatter for å finansiere skoler, sykehus og veier og andre offentlige goder. Hvis dette hadde vært riktig, er det knapt noen som vil protestere, men det er jo ikke slik i Norge! Veiene blir finansiert med bompenger, vi har sykehuskøer som er ukjente i andre siviliserte land, læring i skolene er dårligst i Europa, og ukentlig er det hjerteskjærende reportasjer om hvor dårlig vi tar oss av de eldre i samfunnet og hvor vanskelig det er å få plass på alders- og sykehjem. Det vi har klart å få til med verdens høyeste skatte- og avgiftsnivå, er å bygge opp et enormt, ineffektivt og byråkratisk offentlig apparat.

Hvis SV og Ap fikk oppfylt sine ønsker om enda høyere skatter og avgifter, for eksempel på bolig, så ville ikke det gi bedre skoler, veier eller barnehager, det ville føre til flere papirflyttere. Den ene undersøkelsen etter den andre viser at under de rødgrønnes styre har det blitt flere konsulenter og færre som faktisk får gjort noe; alt har endt opp i et endeløst og unødvendig byråkrati. Valget viste at nesten halvparten av Norges befolkning har forstått at mer skatter, avgifter og offentlig byråkrati er feil vei å gå.

Dyre bøker og byråkratiske forlag

Forfatter Henrik Langeland tar et oppgjør med forlagsbransjen i siste nummer av Dine Penger; «Bøker er for dyre», sier han. En norsk e-bok koster gjerne 250 kroner i elektronisk format. Jeg kan enkelt kjøpe og laste ned tilsvarende engelske bøker for 9 dollar – under en femtilapp. Derfor kommer jeg ikke til å kjøpe mange norske bøker. Bibliotekene har gjort et prisverdig forsøk på å låne ut e-bøker, lett er det imidlertid ikke. I likhet med filmstudioer og plateprodusenter gjør bokforlagene sitt ytterste for å hindre kundene å få enkel og rimelig tilgang til produktene deres. Det er urimelig dyrt og unødvendig vanskelig å være ærlig og kjøpe produktene deres. Platebransjen lærte først. Etter å ha prøvd seg med kopibeskyttelser som var så aggressive at de krasjet CD-spilleren hvis man spilte av plata i bilen eller på PC’en, og rettighetssystemer som gjorde det umulig å spille av musikk (ærlig og redelig kjøpt) på mp3 spilleren, så lærte de omsider. Nå kan man på en enkel måte kjøpe eller streame det man ønsker. Det samme med filmbransjen som startet opp med å dele inn verden i soner, slik at en plate som er kjøpt i USA ikke kan spilles i Norge. Det å kjøpe en film på lovlig måte og se den på eget hjemmekinoanlegg var usedvanlig plundrete. Det er ikke rart at Piratbukta og andre nedlastingssteder florerer, filmbransjen hadde seg selv å takke.

Forlagene har ikke lært av film- og platebransjen, de skal absolutt lage dyre, omstendelige og ineffektive systemer som fører til at de mister kunder. Målsetningen med e-bøker ser ut til å være: de skal koste like mye som papirutgaven, være vanskelig tilgjengelige og beheftet med ventetid. Det er enkelt å se hva som kommer til å skje. En person søker etter en e-bok og finner at han kan låne den på biblioteket. På grunn av kunstige restriksjoner må han imidlertid sette seg på venteliste og er nummer fire i køen; han kan antagelig laste ned boken om to måneder, kun lese den på ett lesebrett (ikke på ipad’en eller pc’en), og hvis han ikke får lest den ut i løpet av tre uker så blir den automatisk slettet fordi en annen person står på venteliste. Slik urealistisk tenkemåte finner man bare i store, byråkratiske institusjoner. Det som i praksis kommer til å skje er at vedkommende søker videre og finner boken i form av en fil på Internett. Han laster den ned og leser den etter eget forgodtbefinnende; derved har forlagene klart å snyte seg selv for inntekter.

Forlagene kommer, i likhet med studioene, til å bli dratt sparkende og skrikende inn i fremtiden. Bransjen selv ville tjent mye penger på å kvitte seg med bønnetellerne, kopibeskyttelsene, kunstige begrensninger og advokatene, og i stedet lage nettsteder hvor publikum kan laste ned alle deres produkter til en rimelig pris. Folk er villige til å betale bare de får mulighet til det. For oss som er storforbrukere av lesestoff finnes det enkle løsninger og gode muligheter. På Amazon (og tilsvarende nettsteder) kan man kjøpe e-bøker og lydbøker for noen tiere. Brukervennlige systemer gjør at man på få sekunder kan laste ned valgt bok og sette seg i godstolen med en roman. Mange eldre bøker har ikke lenger copyright, for eksempel alle klassikere av Shakespeare, Bjørnson, Ibsen eller Homer, og de kan man laste ned gratis fra for eksempel Prosjekt Gutenberg eller Prosjekt Runeberg . Bokhylla.no gir tilgang til over hundre tusen norske bøker.

Dermed kan de norske forleggerne sitte der med sine monopoler, overprisede bøker, dårlige internettløsninger og foreldede butikker. Det kommer til å gå med dem som det gikk med Kodak, som ikke oppdaget at folk sluttet med å bruke film for å fotografere, men benytter minnebrikker. Kodak gikk konkurs uten at fotoverdenen har tapt noe og vi kommer ikke til å savne forlagene heller, etter at de har ødelagt sitt eget eksistensgrunnlag.

Bønnestopp

Flere har rapportert at drosjesjåføren stopper, går ut av bilen, legger ut bønneteppet og kneler for å be på bakken. Det jeg funderer på er: Går fremdeles taxameteret i løpet av denne tiden? Siden dette er et forhold som berører ganske mange sjåfører, så har muligens taxisentralen et system slik at betalingen stopper i denne perioden?

Varetekt

Gemyttene koker på Hokksund for tiden. En 18-åring er blitt siktet for drap og deretter sluppet fri fra varetekt. I Norge er det for få fengselsplasser til å dekke det behovet som har oppstått de senere årene, og det merkes. Varetekt er ikke straff, sies det. Men dessverre, det er ofte den eneste straffen forbryteren får. Soningskøene i Norge er lange, og lovbrytere slippes derfor ut så raskt som mulig, prøveløslatelser er regelen og personer som begår flere forbrytelser får kvantumsrabatt. Det pussige begrepet fengselsår er fjernet og erstattet med løslatelse etter 2/3-dels soning.

Forbrytere blir gjerne idømt bøter og erstatning til offeret, men hvor ofte blir disse egentlig betalt? Kjente forbrytere som Varg Vikernes og Behring Breivik har ikke betalt noe, og det er lite trolig at den vanlige narkomane tyv eller ransmann er noe mer velvillig. Statens innkrevingssentral innrømmer at de har store vanskeligheter med å kreve inn beløpene og ofte må gi opp; især når det gjelder utlendinger. I Oslo er det for tiden en ransbølge; ranene begås av ungdommer, og de blir ikke engang vurdert varetektsfengslet. Det betyr at de slippes rett ut igjen og fortsetter sin kriminelle løpebane – ofte samme dag. Myndighetene har lært dem at forbrytelser får ingen konsekvenser. Tilsvarende for såkalt strafferettslig utilregnelige; de begår drap, voldtekt og slår folk helseløse, i trygg forvissning om at politiet bare registrerer et nytt tilfelle og deretter slipper dem ut slik at de kan gå løs på neste forsvarsløse offer.

Det er godt dokumentert hva som skjer hvis offeret forsvarer seg, da blir det umiddelbart opprettet sak – politiet ser ikke mildt på folk som banker opp en forbryter. Så Drammens Tidende bør ikke være forbauset over de hatefulle kommentarer som kommer på Internett når det gjelder drapssaken i Hokksund eller mobilraneren i Oslo; det er rett og slett en reaksjon på våre myndigheters manglende evne til å reagere mot kjente gjerningsmenn. Når rettssamfunnet ikke klarer å beskytte folk mot forbrytere, så vil resultatet uvegerlig bli selvtekt og borgervern.  Det er naturligvis også svært frustrerende for politiet å se at de kriminelle blir sluppet rett ut igjen. Da er det fullt forståelig at de mister motivasjonen til å gjøre en god jobb.

Bensin og miljøvern

Sist jeg var i USA og skulle fylle bensin, la jeg merke til en liten gummihylse på pumpepistolen. De fleste har vel merket at det kommer en dunst av bensindamp når man fyller fra bensinstasjoner i Norge, det er faktisk ganske mange tonn bensin som på denne måten spres ut i atmosfæren. Den enkle hylsen som er montert på tappepistolene i USA sørger effektivt for at gassen kondenseres tilbake i tanken. Dermed unngår man utslipp av en miljøgass og bilføreren slipper å puste inn skadelige stoffer. Dette var jo en genial liten sak, tenkte jeg, hvorfor har vi ikke det her i Norge?

Det viser seg at miljøverndepartementet hadde planlagt å innføre en regel om slike hylser for noen år siden. Jet, Shell og de andre private selskapene startet monteringen av denne innretningen, men så viste det seg at Statoil hadde en bedre idé; de gikk til sine eiere, finansdepartementet, og fortalte at en slik innretning ble for dyr. Da sa finansministeren ja vel, og direktivet ble stoppet. I USA hvor bensinprisen er ca fem kroner literen har man altså råd til å ta vare på miljøet, mens i Norge hvor bensinprisen er over ti kroner literen så gjør vi det ikke. Slik går det når Staten både eier bensinstasjonene og lager lovene som skal regulere dem. Nå har vi imidlertid fått en ny miljøvernminister, Tine Sundtoft; det skal bli interessant å se om hun også er i lomma på Statoil, eller om hun klarer å få gjennomført dette fornuftige tiltaket.

Høyere strømregning med varmepumpe

DT refererer en analyse fra Statistisk Sentralbyrå som avslører at strømforbruket ikke reduseres med varmepumpe. Jeg kan bekrefte konklusjonen i undersøkelsen. Etter at jeg fikk installert varmepumpe for noen år siden har strømregningen økt med ca. 3 000 kroner i året. Men samtidig har regningen for parafin blitt redusert med omtrent 10 000 kroner per år. Dette resultatet er forutsigbart og ikke spesielt merkelig. Man kan ikke filosofere om miljøbløff for varmepumper uten å ta med alle typer oppvarming. At varmepumpen også fører til bedre komfort og mulighet for avkjøling om sommeren, må også tas med i betraktingen.

Det var en kar som klagde til varmepumpeleverandøren og ville ha igjen pengene for apparatet. 

Det sto i reklamen at han ville spare penger på oppvarmingen, men det gjorde han ikke. 

Selgeren spurte hvordan han hadde varmet opp tidligere; han brukte vedfyring. 

«Hvor mye betalte du for den?» 

«Ingenting, jeg hogger min egen ved gratis», var svaret. 

Konklusjonen gir seg selv.

Pensjon kan være enkelt

Aftenposten (og regjeringen) er bekymret over utviklingen i pensjonskostnadene. Utgiftene øker mye raskere enn politikerne trodde. Norges pensjonssystem er svært komplisert oppbygd; de fleste som blir spurt forteller at de skjønner ingenting og vet ikke hvor mye de får i pensjon. Det kunne vært mye bedre, og flere eksperter på forsikring har forklart at det i all enkelthet kunne vært slik:

• Når man starter sin arbeidskarriere oppretter man en (eller flere) pensjonskonto i et forsikringsselskap (eller bank eller fondsselskap). På samme måten som man nå oppretter bankkonti eller aksjesparingskonti.
• Gjennom hele arbeidslivet kan bedriften og arbeidstakeren sette inn penger på denne kontoen.
• Hvor mye bedriften setter inn er avhengig av den enkeltes arbeidsavtale. Hvor mye arbeidstakeren setter inn vil være avhengig av livssituasjon; nygift, veletablert, ny bolig osv.
• Når man så pensjonerer seg (uavhengig av alder) vil man ha opparbeidet en garantert pensjon som utbetales hver måned resten av livet. Legg merke til at dette er en garanti fra en bank eller forsikringsselskap, disse må stå ved sine kontrakter, i motsetning til politikergarantier som ikke er verd noe.

 Dessverre så har vi ikke et slikt enkelt og oversiktlig system her i Norge. Det kommer av at de bestemmende myndigheter liker å lage byråkratiske, kompliserte og uoversiktlige systemer. De eksisterende pensjonssystemene er så dyre i drift at ytelsene må reduseres. Man kan sammenligne dem med bomstasjonene som politikerne oppretter, der går en stor del av innskuddet med til driften, og enkelte stasjoner er så ulønnsomme at det ikke blir noe overskudd i det hele tatt. Våre politikere har imidlertid vært fremsynte nok til å forstå at de selv må ha et bedre system, derfor har de egne regler slik at stortingspolitikere raskt kan opparbeide seg en full, inflasjonsregulert pensjon (3 perioder – 12 år). Det er ganske avslørende at politikerne også har sine egne regler hvis de skulle bli arbeidsløse; de behøver ikke å gå på NAV og heve dagpenger slik som den gemene hop må, de kan gå år etter år etter år på ventelønn og etterlønn.

Dette ineffektive og dyre pensjonssystemet, samt politikernes gavepensjoner må naturligvis finansieres; derfor blir vanlige menneskers pensjon redusert med betydelige beløp hvert år. Den ordinære pensjonen blir underregulert i forhold til prisstigningen, pensjonister som bor sammen får redusert pensjonen sin og beløpet blir redusert med levealdersjustering.

Drillo får sparken

Egil Drillo Olsen har alltid har vist en fantastisk økonomisk sans.

Han er for eksempel den eneste troende kommunisten som er blitt mangemillionær ved å selge seg selv og familien til reklamebransjen.

Det er klart at det er bittert når han nå ikke lenger kan tjene penger på å falby de rareste produkter til godtroende mennesker.

Syklister til besvær

Andreas Ramstad ber om at vi bilister ikke skader syklistene, der de farer i sine kondomdresser i sikksakk mellom biler og fotgjengere. Sykling i trafikken ville faktisk ikke vært så farlig hvis syklistene: Sluttet å kjøre på rødt lys, viste tegn når de svingte, ikke kjørte mot enveiskjøringer, ikke for mellom to bilrader som sto i kø, ikke vinglet fra den ene kjørebanen til den andre så til fortauet og deretter ut i veien igjen alt etter hva som falt dem inn, respekterte vikeplikt- og stoppskilt, ikke skar ut foran en bil når de ønsket å svinge til venstre, ikke kjørte for full fart i sikksakk mellom fotgjengere på fortau eller fotgjengeroverganger. Nei Ramstad, syklistene trenger ikke medlidenhet fra bilistene; tvert imot, de trenger å lære seg elementær respekt for grunnleggende trafikkregler. Det er naturligvis synd at enkelte bilister viser syklistene fingeren, men jeg må medgi at en slik handling kom meg i hu da to syklister kjørte ved siden av hverandre i veien foran bilen min, mens det var en utmerket, ubrukt sykkelsti ute til høyre. At det etter hvert ble en kø på tyve-tredve biler bak dem affiserte ikke syklistene i det hele tatt.

Verden ville være et bedre sted hvis Kardemommeloven ble fulgt.

Man skal ikke plage andre. 

Man skal være grei og snill. 

Og for øvrig kan man gjøre hva man vil.

Sutrete Lundteigen

Per Olaf Lundteigen beklager seg over at vår nye Statsminister Erna Solberg har for lite praktisk arbeidserfaring; «Akvariet i Bergen er alt», sier han ironisk. Pussig at vi ikke hørte noe fra Lundteigen om hans egen regjeringssjef; Jens Stoltenberg har jo ikke noe praktisk arbeidserfaring i det hele tatt. Han er en typisk politisk broiler; sosialøkonom som kun har bakgrunn fra AUF og partiarbeid. Hvis den godeste Lundteigen virkelig etterlyser folk med erfaring fra praktisk arbeid, så burde han jo juble over at FrP nå kommer inn; det er det partiet som har flest politikere som faktisk kommer fra næringslivet.

Del godene – Snylternes motto

SV’s slagord er «Del godene», men det var vel få som var klar over at dette betydde å ta penger fra fellesskapet og dele dem ut til nære venner. Nå viser det seg at ikke bare Lysbakken, men også Kristin Halvorsen mener at nepotisme (som egentlig er korrupsjon) er den sosialistisk korrekte måten å styre et land på. Dette høres ut som kjente toner fra Sovjetsamveldet; var det ikke svenskene som mente at Norge var den siste sovjetstaten? Så når SV vil ha en bedre fordeling, så betyr det i praksis at de vil konfiskere penger fra folk som har jobbet ekstra for å tjene mer og så gi til dem til de som ikke selv gidder. Dette er fullt i tråd med SV-leder Audun Lysbakkens praktiske handlinger, hvor han kanaliserer det offentliges penger til sine venner. Trist for SV at Sovjetsamveldet gikk i oppløsning, der hadde de akkurat det drømmesamfunnet de etterlyser. Leiligheter ble delt ut til politiske venner, og staten styrte livet til alle vanlige mennesker. Det som er igjen av SV kan jo imidlertid flytte til Nord-Korea, der har de fremdeles den sosialistiske drømmen de ønsker seg.

Skap godene er mottoet for de som ønsker å utrette noe.

-----

Bankens rådgivere er selgere

Mange mennesker går i banken for å spørre om hva man skal investere pengene sine i. Det er svært korttenkt. De såkalte rådgiverne pusher naturligvis det produktet de har størst fortjeneste på. Eventuelt avtalen som det for tiden er salgsbonuser på. 

Gjør du det samme når du skal kjøpe bil? Går innom en Ford-forhandler og spør om de vil anbefale deg å kjøpe Ford, Toyota eller Audi?

Belønning for å være snill?

I idretten finnes ikke demokrati. Der vinner den sterkeste, sier Per Rune Eknes i Norges Svømmeforbund.

I naturen finnes det ikke belønning eller straff – bare konsekvenser.

De som ikke lærer noe i skolen vil få problemer når de skal prøve å tjene penger.

Kvinner som drikker seg fulle og raver hjem om kvelden er mer utsatt for voldtekt enn i andre sammenheng.

Kvinner som har sex med menn fra Afrika har større risiko for å få AIDS enn ellers.

Fulle nordmenn som hopper fra hotellbalkongen og ned i svømmebassenget er mer utsatt for skader enn de som hopper fra kanten av bassenget.

Man må virkelig anstrenge seg for å oppnå en Darwin Award. 

http://www.darwinawards.com/ 

Men det tjener til verdens beste.

Sølv er nederlag.

Postapokalyptisk

Skal en filmanmelder skrive for ”folk flest”, eller for en liten gruppe kultursnobber? Hilde Halvorsrød tar i A-magasinet et sterkt oppgjør med dem som ikke forstår uttrykket ”postapokalyptisk”; de bør lese flere bøker og se mindre på Paradise Hotel. Tja, jeg vet ikke hvilken tidsperiode postapokalyptisk er, selv om jeg er ingeniør, forfatter, leser femti bøker i året og aldri har sett en episode av Paradise Hotel. Jeg forstår naturligvis at det menes ”etter apokalypsen”, så jeg henvender meg til min kone som langt mer kulturell enn meg. Apokalypse betyr åpenbaring, og postapokalyptisk betyr etter syndefloden/katastrofen. Vi går derfor til Internett, og finner ut at apokalypse var en film om Vietnam fra 1979. Noen andre filmer, slike som Mad Max, Night of the living dead, The dead walk og Zadoz er postapokalyptiske. Ikke kjenner jeg disse filmene, jeg vil faktisk anta at Paradise Hotel tittere har større kunnskaper om dem – naturligvis bortsett fra kultursnobber som Hilde Halvorsrød.

Meningsmåling viser sterk støtte til Høyres skattelettelser

Jeg har spurt ti personer om de ønsker å bruke 25 milliarder til skattelettelse eller til mer ineffektivt, offentlig byråkrati. Ni personer valgte skattelettelse. Den tiende var Torgeir Micaelsen, men han var dessverre ikke hjemme da jeg banket på, så vi får ikke vite hvilket av disse to alternativene han ville valgt. Denne målingen viser at det store flertall er enig med Høyre, og ble tatt opp som et apropos til Arbeiderpartiets meningsmåling om folk vil bruke pengene på skattelette eller helse og skole. Meningsmålingen er utført med samme objektivitet og er like seriøs som Ap’s måling.

Røyking, snusing og møkk

Avisspaltene flommer over av innlegg som beklager seg over hunde- og hestemøkk. Det er imidlertid en annen type forurensning som er atskillig verre for miljøet. Se på etterlatenskapene etter røykerne! Det er sigarettstumper fulle av miljøgift, esker og plastfolie; for ikke å snakke om svimerker hvor der hvor de tankeløst har stumpet sneipen. Etterlatenskapene etter dyrene er jo en helt naturlig gjødsel som forsvinner etter et par regnskyll og bidrar til at planter, busker og trær vokser og trives.

Røykerne beklager seg for tiden mye over at de blir forfulgt. Hvis de hadde vist et minimum av respekt for sine omgivelser og ikke ukritisk tømt søpla si i vårt felles miljø, så kunne vi tolerert dem, men slik de oppfører seg må de bare finne seg i å bli uglesett. Utenfor Drammen bibliotek må man gå spissrotgang mellom en gjeng røykere som gjerne stumper sneipen på skiltet som ber om ”Vennligst ikke røyk her”. Det bekrefter for så vidt min mening om at folk som fremdeles røyker er så dumme at de ikke engang kan lese.

I Amerika er man mer siviliserte, der må disse plageåndene stå minst 8 meter fra inngangsdøra.

Egentlig ikke noe problem, for i USA røyker nesten ingen lenger.

Jeg funderer på om folk som damper på e-sigaretter egentlig er klar over hvor utrolig tåpelige de ser ut? For ikke å snakke om hvor mye penger de bruker på å ødelegge sin egen helse og lukte vondt.

Mobiltelefon i fly

Blir det forstyrrelse på flyets systemer om man bruker mobilen? 

Hvis dette virkelig hadde vært en reell fare, så kan man være sikker på at flyselskapene og de forskjellige kontrollkommisjonene ikke hadde nøyd seg med en enkel henstilling fra flyvertinnen om å slå av telefonen. Man hadde gått gjennom kabinen med et søkeapparat for å sikre at alle virkelig var slått av; det er til stadighet påslåtte mobiltelefoner ombord på flyene, uten at det har ført til ulykker. Havarikommisjonene er meget dyktige til å oppspore årsaker. Hvis det hadde vært så farlig så burde de hatt et stort antall krasjede fly å undersøke, men de har aldri funnet slike årsaker. Jeg har personlig sittet på fly med både italienere og franskmenn som har pratet i mobiltelefonene sine, sendt SMS’er og oppdatert Facebook via mobilt bredbånd uten at det skjedde noe galt av den grunn. De var heller ikke plaget av problemet med dårlig dekning oppe i flyhøyde.

Jeg ser det som en større plage å ha sidemannen skravlende i mobilen sin, og det burde forbys med den begrunnelsen.

En annen og mer nærliggende årsak til forbudet er at i mobiltelefonens barndom så introduserte flyselskapene sine egne telefoner ombord – med en ringepris per minutt på femti til hundre kroner. Det er ikke det minste rart at de ønsket å forby en konkurrerende mulighet som kostet en brøkdel av dette. Når forbudet så var på plass, kunne man av prestisjehensyn ikke fjerne det, selv om flytelefonene ble borte fordi ingen lot seg lure til å bruke dem. Nå i 2013 ser man at forbudet mykes opp med interne nettverk og basestasjoner i selve flyene. Dessuten er de amerikanske luftfartsmyndighetene i ferd med å endre regelverket. Luftfartstilsynet og teletilsynet har ikke funnet noe bevis for at radiosignaler fra elektronisk utstyr kan forstyrre flyets instrumenter.

Pasient, utrygghet og leger

Vi kan lære mye av USA når det gjelder behandling av pasienter, det er fullt mulig å unngå den utrygghet som Per Fugelli beskriver i sitt møte med 37 forskjellige leger. For en stund siden måtte jeg tilbringe noen dager på et sykehus i USA; og det var et hav av forskjell fra den amatørmessige måten norske sykehus fungerer på. Jeg fikk tildelt faste leger; en indremedisiner, en onkolog, og også en farmasøyt. Til min store overraskelse kunne jeg også komme i kontakt med dem når jeg hadde noen spørsmål, enten direkte eller via en sykepleier; dette er fullstendig ukjent på norske sykehus. På en tavle på rommet mitt var navn og telefonnummer skrevet opp, i tillegg til navnet på ”min” sykepleier og ansvarlig på avdelingen. Da min faste sykepleier skulle reise bort i helgen, kom hun innom og presenterte sin avløser. Dette viser at det er mulig å behandle pasienter på en ordentlig måte, det er bare spørsmål om vilje til å organisere. En helt annen diskusjon er at det er millioner av mennesker som faller utenfor helsevesenet i USA, jeg ønsker Obama all lykke med å endre systemet slik at alle får hjelp. Men her uttaler jeg meg som en som har benyttet et amerikansk sykehus. Den store forskjellen er at de har kvalitetssikringssystemer og pasienten har rettigheter. Man behøver forøvrig ikke å gå så langt som til USA, en kollega av meg fortalte at han hadde vært på sykehus i Tyskland. De hadde rutiner for innleggelse, rutiner for undersøkelse, og det fungerte. Alt gikk som på skinner, fire dager senere ble han skrevet ut og var på vei videre i ferien. 

Zimbabwe

En fyldig og innsiktsfull artikkel i A-magasinet om Zimbabwes utvikling under Rober Mugabe. På åtti og nittitallet var Norge sterkt med for å støtte Mugabe i å bygge opp et av verdens verste diktaturregimer, det er et trist kapittel i Norges historie. President Mugabe ble hyllet av hele den norske venstresiden. Alle, fra RV, via SV og til AP var stolte over at det ble dannet en sosialistisk stat i Afrika. Millioner på millioner av kroner ble sendt i u-hjelp, pengene forsvant og innbyggerne var like fattige og sultne, mens president og hans hoff ble rikere og rikere. Noen få kritiske røster pekte på hans enorme pengeforbruk, vilkårlige styre og mangelen på kontroll av hva norske skattebetaleres penger ble brukt til. Presidenten fikk for eksempel hver måned besøk av en frisør fra New York, det kostet femti tusen kroner per klipp. Men venstresiden i Norge var begeistret over en ny sosialistisk stat, og ville ikke la seg forvirre av fakta. Enda mer fantastisk er det kanskje at Norge fremdeles sender u-hjelp til dette korrupte regimet, og UD innrømmer at de aner ikke hvor pengene tar veien. Et betimelig spørsmål til venstresiden i Norge er: ”Angrer dere på at dere applauderte Mugabe?»

Det er en sammenheng

Kvinner kan mindre om politikk enn menn - Kvinner stemmer rødgrønt

http://www.nrk.no/nyheter/1.11149388

http://www.nationen.no/2012/08/02/politikk/regjeringen/borgerlig/rodgront/7575997/

Det gjelder også ungdom - så kanskje man skulle heve stemmerettsalderen til 21 år i stedet for å senke den til 16;-) 

Politikerløfter er ikke garantier

Jens Stoltenberg har igjen snublet i det vanskelige ordet garantier. Denne gangen lovte han en velferdsgaranti som skal sikre trengende eldre sykehjemsplass. Dessverre er den ikke mer verdt enn de andre garantiene som har kommet fra det hold. La meg minne om garantien for kreftbehandling innen 20 dager etter at diagnosen er stilt. Lar vi oss lure så lett enda en gang? Stoltenbergs garantier minner mistenkelig om Gro Harlem Brundtland (også fra Arbeiderpartiet) og hennes Velgergarantier. Disse skulle i motsetning til vanlige valgløfter bli gjennomført uansett. Velgergarantien var på tyve punkter, og etter to år viste det seg at bare ett eneste punkt ble gjennomført, alle de nitten andre var glemt. Det ene punktet som ble gjennomført, var å stoppe private sykehus. Fru Brundtland brukte fire millioner av skattebetalernes penger for å hindre lege Jens Moe i å bygge sykehus i Asker. Det er jo trist at Arbeiderpartiet bruker så store ressurser på å hindre syke mennesker i å få hjelp, men det er en annen diskusjon. Hvis Elkjøp eller Bertel O. Steen hadde brukt ordet garanti like lemfeldig som politikerne, så hadde Forbrukerrådet umiddelbart kommet på banen og bøtelagt dem for villedende reklame. Det er trist at de ikke kan ta politikere på samme vis.

Hurtigruten - Hurtigruta

Hvorfor skal Hurtigruten besøke hver lille havn to ganger om dagen, syv dager i uka? Nå som e-post har tatt over kunne jeg godt klare meg med postombæring tre ganger i uka. Men politikerne går inn med store subsidier for å sikre denne ulønnsomheten. At de derved kanaliserer en strøm av penger fra skattebetalerne og ned i lommene til Trygve Hegnar (som eier en stor del av Hurtigruta) ser ut til å være uinteressant. Det er lett og være sjenerøs med andre menneskers penger, men kunne de ikke funnet et bedre formål? Hegnar tjener egentlig nok allerede uten at Senterpartiet skal gi ham enda mer.

Jeg tror at jeg her har funnet årsaken til at alt er så dyrt i Norge. Vi har rett og slett myndigheter som av en eller annen merkelig grunn ønsker at ting skal være dyre og ineffektive. Det minner om typografenes kamp mot ny teknologi på åttitallet, de ville ha forbud mot bruk av PC’er i avisene. Resultatet ser vi nå, typografene har utradert seg selv og datateknikken har overtatt. Det samme kommer til å skje med posten.

Gratis parkering er faktisk gratis

Finn Arnesen er blitt svært sint fordi han har fått gebyr for å parkere i strid med bestemmelsene på et kjøpesenter. I motsetning til oss andre som ikke fikk gebyr, så brydde han seg ikke med å trekke en gratis parkeringsbillett. Finn Arnesen sier «Jeg må tilstå at jeg følte meg grundig lurt"; tydeligvis fordi han ble ilagt et gebyr på kr 500 selv om han bare hadde handlet noen småting for kr 80. Hadde det hjulpet om han hadde vært på polet og handlet for et par tusen? Det er mulig at jeg er litt treg av meg, men kan Arnesen være så snill å forklare hvorfor han ble lurt? Han forteller jo selv (ganske bra egentlig) i innledningen hvorfor reglene er slik de er. Så muligens han mener at han egentlig har lurt seg selv? Et godt råd; ta det som voksenopplæring. Hvis du har lært noe av denne saken, så er det vel verdt femhundre kroner.

Pensjon kan være enkelt

Mange har påpekt hvor komplisert Norges pensjonssystem er, og de fleste som blir spurt forteller at de skjønner ingenting og vet ikke hvor mye de får i pensjon. Det kunne vært mye bedre, og flere eksperter på forsikring har forklart at det i all enkelthet kunne vært slik:

• Når man starter sin arbeidskarriere oppretter man en (eller flere) pensjonskonto i et forsikringsselskap (eller bank eller fondsselskap). På samme måten som man nå oppretter bankkonti eller aksjesparingskonti. 
• Gjennom hele arbeidslivet kan bedriften og arbeidstakeren sette inn penger på denne kontoen. 
• Hvor mye bedriften setter inn er avhengig av den enkeltes arbeidsavtale. Hvor mye arbeidstakeren setter inn vil ofte være avhengig av livssituasjon; nygift, veletablert, ny bolig osv.
• Når man så pensjonerer seg (uavhengig av alder) vil man ha opparbeidet en garantert pensjon som utbetales hver måned resten av livet. Legg merke til at dette er en garanti fra en bank eller forsikringsselskap som må stå ved sine kontrakter, i motsetning til politikergarantier som ikke er verd noe. 

Dessverre så har vi ikke et slikt enkelt og oversiktlig system her i Norge. Det kommer av at de bestemmende myndigheter liker å lage byråkratiske, kompliserte og uoversiktlige systemer. De eksisterende pensjonssystemene er så dyre i drift at ytelsene må reduseres. Man kan sammenligne dem med bomstasjonene som politikerne oppretter, der går en stor del av innskuddet med til driften, og enkelte stasjoner er så ulønnsomme at det ikke blir noe overskudd i det hele tatt. Våre politikere har imidlertid vært fremsynte nok til å forstå at de selv må ha et bedre system, derfor har de egne regler slik at de raskt kan opparbeide seg en full, inflasjonsregulert pensjon (3 perioder – 12 år for en stortingspolitiker). Det er ganske avslørende at politikerne også har sine egne regler hvis de skulle bli arbeidsløse; de behøver ikke å gå på NAV og heve dagpenger slik som den gemene hop må, de kan gå år etter år etter år på ventelønn og etterlønn.

Dette ineffektive og dyre pensjonssystemet, samt politikernes gavepensjoner må naturligvis finansieres; derfor blir vanlige menneskers pensjon redusert med betydelige beløp hvert år. Den ordinære pensjonen blir underregulert i forhold til prisstigningen, pensjonister som bor sammen får redusert pensjonen sin, beløpet blir redusert med levealdersjustering og eldre arbeidsløse blir tvunget til å ta ut i pensjon i stedet for å gå på dagpenger til de blir 67 år.

Stortingsvalg på Internett

Snart kan vi stemme over Internett. Fra før av betaler jeg min kones fakturaer via hennes nettbank, jeg leverer selvangivelsen hennes til AltInn, og når hun har behov for å låne noen bøker på biblioteket, så ber hun meg bestille dem over nettet. Det er en service jeg gjerne gir henne, mens hun lager mat og vasker opp. Og nå forteller Kommunaldepartementet at jeg snart kan levere stemmeseddelen hennes elektronisk; det er så mange oppgaver som pater familias gjerne tar ansvaret for.

Lierbyen

Ta et objektivt blikk på Lierbyen; fremkommeligheten for biler er år for år blitt redusert, veiene er innsnevret og fortauene er lagt i kunstige kurver (som folk naturlig nok overser ved å gå rett over plenen). Det er rett og slett trangt, plundrete og usikkert å kjøre i Lierbyen.

For tiden er det politisk korrekt å mislike biltrafikk i byer og tettsteder. Dessverre er det fremdeles sammenheng mellom årsak og virkning og hvis man vil ha et yrende sentrum og en levende landsbygd, så må man akseptere bilen selv om det ikke er PK. Jeg kan ikke tenke meg noen annen ledergruppe enn politikere som kan innbille seg selv at folk vil ta bussen fra for eksempel Sjåstad, handle 5-6 bæreposer med varer i Lierbyen og frakte dem på bussen for så å bære dem flere kilometer fra holdeplassen og hjem. Stiene som nå er tråkket opp, viser til hvor dårlig politikerne forstår konsekvensen av sine avgjørelser. Når skal våre politikere forstå at man kan ikke skape noe med forbud, gebyrer og hindringer, det må positive virkemidler til?

Lik behandling – hvorfor det?

I den etter hvert så notoriske Maria Amelie saken er det enkelte personer som hevder at vi må behandle alle innvandrere/asylsøkere likt. Vi kan ikke gi henne særbehandling fordi hun er dyktig, snakker godt norsk og er en ressursperson. Alternativt, vi må finne en regel som kan utnyttes slik at hun passer inn i lovverket. Alternativt, hun har gitt papirløse innvandrere et ansikt, alle må få opphold hvis hun får det. Det er åpenbart at de personer som breier seg i media for tiden, har forskjellige beveggrunner og motiver.

Hvorfor i all verden skal man likebehandle Maria Amelie med for eksempel en terrorist eller voldsmann (som Norge ofte har gitt asyl). Det har alltid vært, og vil alltid være, forskjell på folk. Maria Amelia er allerede forskjellsbehandlet. Det er flere tusen papirløse her i Norge, verken politiet eller UDI viser synderlig interesse for dem. Men så har vi hun som har skrevet bok, holder foredrag, er synlig og tydeligvis en torn i øyet på våre myndigheter – her må det statueres et eksempel. Det er greit nok det, det er ingen unnskyldning at andre holder på med det samme uten å straffes, men det er forskjellsbehandling.

Maria Amelie har vist seg som en ressurssterk person som kan bidra med noe i det norske samfunnet, la oss ikke kaste vrak på det. La oss i stedet ønske velkommen folk som kommer hit for å gjøre en god jobb; for vi trenger dem. Kan vi ikke i stedet kaste ut folk som kommer til Norge for å drive med ran, voldtekt eller narkotikasmugling? Andre land har et system hvor de siler ut de dyktigste innvandrerne og gir dem oppholdstillatelse, dessverre har Norge med sin såkalte likebehandling blitt et tilbud for de menneskene som ingen andre land vil ha. Vi trenger dyktige mennesker. Lag gjerne en egen lov og instruer UDI – folk som kan gjøre en innsats her i Norge er velkomne. Hun har bodd i Norge åtte år og snakker allerede nærmest perfekt norsk. Vi har flyktninger som har bodd her hele livet og fremdeles ikke klarer å gjøre seg forstått. Vi har andre generasjons innvandrere som snakker et gebrokkent språk og bryter på urdu. Vi skulle hatt flere mennesker som viser en slik innsatsvilje som Maria Amelie.

Lier ble reddet

Jeg leser i Drammens Tidende at det blir foreslått et lite, effektivt og ungdomsvennlig kulturhus i Lier. Det skal koste 20 millioner kroner. Lier kommune avslår imidlertid med begrunnelsen at de ikke har penger, man klarer bare å frigjøre halvannen millioner kroner i året. Det er bare noen få måneder siden kultureliten ville lage et prestisjebygg til flere hundre millioner kroner, og nå har vi ikke råd til en miniatyrutgave en gang! Det var en lykke at det pengesluket ble stoppet – hva slags økonomiske tryllekunster var det kulturhusforkjemperne trodde de kunne gjøre? En slik hvit elefant hadde vært et evig mareritt på kommunebudsjettet i årtier fremover. Sats heller på denne nedskalerte utgaven; den passer vesentlig bedre inn i kommunens økonomi, bygningsmasse og (realistiske) ambisjoner.

Gulskogensenteret

Drammen kommune viser et sterkt engasjement for å detaljregulere hva slags butikker man skal ha på Gulskogen. Fra tidligere husker vi drammens-politikernes sterke engasjement for å stoppe utbygging av senter i Krokstadelva og geskjeftig innblanding i utbyggingen av Lierstranda. Hvorfor skal egentlig en gjeng med politikere overstyre de næringsdrivendes valg av forretningsmodell? Et annet sted i avisa får jeg svaret, Drammen kommune har sterke interesser i Papirbredden Eiendom. Googling av Drammen kommunes eiendomsbesittelser viser at det offentlige (det vil si politikerne) eier utrolig mye her i distriktet. Da har vi straks bukken og havresekk systemet; naturligvis gir politikere og byråkrater særfordeler til ”sine egne” interesser. Skal dette være en høyrestyrt kommune? Det er som et gufs fra sosialisttiden, den gang Lise Christoffersen styrte Drammen, og det offentlige skulle eie alt, fra kinoer og leiligheter til Narvesen-kiosker og pølseboder. Nei forresten, stryk pølseboder; det har vært mange avisartikler som har påpekt at skulle politikerne drevet en pølsebod på samme måten som de driver ellers, så ville den gått konkurs på kort tid. Det er trist at en høyrestyrt kommune ikke kvitter seg med alle sine eiendeler og så konsentrerer seg om å styre byen; i stedet for å eie og drive den – det kan private gjøre mye bedre og mer effektivt. Når det offentlige står som eier blir resultatet som kjent ineffektivitet, byråkrati og dårlige behandling av konkurrenter.

Todelt helsevesen

Aftenposten melder at til og med Forsvaret nå kjøper private helseforsikringer til sine spesialsoldater. Dette en utvikling vi har sett i løpet av syv år med en rødgrønn regjering; den som har råd til det kjøper seg bedre legetjenester – vi har fått et todelt helsevesen. Dette står i sterk kontrast til det ryktet vi har i utlandet, spesielt i USA, om et sosialt, gratis helsetilbud som er likt for alle. En venn fra USA spurte meg om det virkelig ikke koster noe å bli syk i Norge, slik som det hevdes på fjernsynsstasjoner i Amerika. Mange demokrater fremholder Norge som et eksempel på det perfekte helsevesen. «Ja, i teorien så er det riktig», svarte jeg. «I teorien?» var hans åpenbare spørsmål, så jeg måtte forklare nærmere.

Man vil alltid få hjelp i Norge, selv om man ikke har råd til å betale for behandlingen, og det er et godt system. Mye er imidlertid holdt utenfor; hvis man for eksempel må behandle tennene for femti tusen kroner så er det ens eget problem – ingen hjelp fra det offentlige. Legen er heller ikke helt gratis slik det gis inntrykk av – man må betale en egenandel, men for de fleste mennesker blir det mindre enn ti tusen kroner i året, uansett hva slags problem man har, eller om man er kronisk syk. Om man ikke engang har råd til dette beløpet, så vil man likevel få hjelp, og dette fungerer godt for mange mennesker. MEN, man får den kvaliteten man betaler for. Det er alltid kø for å få hjelp på norske offentlige sykehus; får man en kreftdiagnose må man stå uker og måneder i kø for operasjon, og rekonstruksjon av kvinnebryst betyr flere år med venting. Enkle operasjoner som kunne vært utført på dagen på et privat sykehus, fører til mange måneders sykemelding mens man venter på det offentlige tilbudet, og det er eksempler på mennesker som har blitt blinde eller dødd mens de har stått i sykehuskø. Det skjer også mye feil, rot, mangler og gal medisinering (uønskede hendelser som det heter på departementalt fagspråk). Personlig har jeg hatt opplevd både norske og amerikanske sykehus, og det er et hav av forskjell når det gjelder pasientbehandling, kvalitetskontroll og vilje til å bruke de beste metodene. Resultatet av dette er at folk som har råd til det også i Norge kjøper seg private helseforsikringer, og bedrifter forsikrer sine viktige medarbeidere for å sikre rask behandling.

«Så da har også dere et klassedelt helsevesen, akkurat som vi har her i USA», mente han. «Ja, etter seksti år med sosialdemokrati så har vi et todelt helsevesen hvor de som har råd kan kjøpe seg gode private tjenester, mens de som ikke har råd, må stå i offentlig helsekø», var min konklusjon.

Pasientkontakt på sykehus kan fungere

For en tid siden måtte jeg tilbringe noen dager på et sykehus i USA; jeg fikk tildelt faste leger; en indremedisiner, en onkolog, og også en farmasøyt. Til min store overraskelse kunne jeg også komme i kontakt med dem når jeg hadde noen spørsmål, enten direkte eller via en sykepleier. På en tavle på rommet mitt var navn og telefonnummer skrevet opp, i tillegg til navnet på ”min” sykepleier og ansvarlig på avdelingen. Da min faste sykepleier skulle reise bort i helgen, kom hun innom og presenterte sin avløser. Dette viser at det er mulig å behandle pasienter på en ordentlig måte, det er bare spørsmål om vilje til å organisere. Når man imidlertid hører om rot, feilbehandling og prestisjekamp på norske sykehus, bør man muligens be helseministeren om først å få primæroppgavene til å fungere.

Invester oljepengene i Norge

Den rødgrønne regjeringen bruker våre penger til å spekulere på utenlandske børser, i stedet for å investere i varige verdier som veier, jernbane, sykehus og utdanning her hjemme. Mens andre land bygger opp kommunikasjon, helsevesen og utdanningssystemer, så sparer vi oss til fant. Uansett om aksjemarkedet går opp eller ned, så vil Norge tjene på å bygge opp infrastrukturen. Sjefen Yngve Slagstad, økte sin lønn med over to millioner kroner og tjener nå mer enn fem millioner kroner i året; er han også en personlig venn av Trond Giske? 

Flere og flere økonomer forteller nå at grunnen til at vi ikke kan investere pengene her i Norge, er at det var Carl I. Hagen som først kom med dette forslaget, og derfor er det ingen politikere fra andre partier som vil innrømme at det er fornuftig.

Syklister til besvær

Tone Sverreson Ørmen ønsker flere privilegier for syklistene. Hun vil ha eget vikepliktskilt slik at alle andre veifarende kan fjerne seg når hun kommer farende på sin kremsykkel. Hun klager over at syklistene faktisk må stoppe, vente, eller til og med gå av sykkelen ved veikryss. Ja, hadde det bare vært så inderlig vell, men det gjør nok ikke syklister.

Sykling i trafikken ville ikke vært så farlig hvis syklistene:

• ikke kjørte på rødt lys
• viste tegn når de svingte
• ikke kjørte mot enveiskjøringer
• ikke for mellom to bilrader som sto i kø
• ikke vinglet fra den ene kjørebanen til den andre, så til fortauet, og deretter ut i veien igjen, alt etter hva som falt dem inn
• respekterte vikeplikt- og stoppskilt
• ikke skar ut foran en bil når de ønsket å svinge til venstre
• ikke kjørte for full fart i sikksakk mellom fotgjengere på fortau eller fotgjengeroverganger

Nei, syklistene trenger ikke flere fordeler; tvert imot, de trenger å lære seg elementær respekt for grunnleggende trafikkregler. Ørmen misliker også at enkelte bilister viser syklister fingeren. Det er jo synd, men jeg må medgi at en slik handling kom meg i hu da to syklister kjørte ved siden av hverandre i veien foran bilen min, mens det var en utmerket, ubrukt sykkelsti ute til høyre. At det etter hvert ble en kø på tyve-tredve biler bak dem affiserte ikke syklistene i det hele tatt.

Martin Kolberg har helt rett

Partisekretæren i Arbeiderpartiet vil ikke snu kappa etter vinden og ta individuelle hensyn. Det er slik Høyre og FrP oppfører seg, sier han. Dette har Kolberg helt rett i. Her har han satt fingeren på hovedforskjellen mellom høyre- og venstresiden i politikken. Høyre og FrP kjemper for det individuelle mennesket og dets rettigheter og muligheter, mens for Arbeiderpartiet så er det systemet som er det viktigste.

Bokloven blir forsinket

En liten notis i Drammens Tidende forteller at den nye bokloven til de rødgrønne blir forsinket til etter valget. En ny regjering vil putte hele bokloven i en skuff og la butikkene selv sette utsalgsprisene. Da får kanskje jeg også råd til å kjøpe norske bøker! Hittil har jeg kjøpt e-bøker fra Amazon til en femtilapp, norske e-bøker til 3-400 kroner stykket har vært utenfor min rekkevidde. Jeg leser mange bøker, og det har vært helt uaktuelt å bruke tusen kroner på bare tre, når jeg kan laste ned et tyvetalls engelske for samme prisen. Jeg venter spent på en ny regjering som forhåpentligvis fører til anstendige priser på bøker, også her i Norge.

Piratene stoppes med våpen

Piratvirksomheten utenfor Somalia har ført til at Norge vil bruke millioner av kroner for å bygge fengsel i afrikanske land; som om det vil hjelpe. ”Piratene kan ikke stoppes med våpen”, hevdes det av folk som ikke ønsker at norske skip skal forsvares. Er dette en form for politisk korrekthet fra mennesker som egentlig ikke liker de faktiske forhold? Skal norske skip fortsatt være et skattkammer for forbrytere? Et raskt søk på Internett viser at piratene ikke lengre tør røre russiske, koreanske eller kinesiske skip, hvorfor? Jo, fordi disse skipene forsvarer seg med våpen. Det piratene vil ha er penger, og beholde livet, derfor går de etter godfjotter som ikke forsvarer seg. Dette har de forøvrig til felles med andre forbrytere, de raner de svake – naturligvis gjør de det. Ønsketenkning forandrer hverken verden eller forbrytere.

Derfor velger vi Erna

Noen arbeiderparti-troende kan fremdeles ikke forstå hvorfor nordmenn velger Erna fremfor Jens. Det er ikke så veldig vanskelig å forstå hvis man følger litt med. Ukentlig rapporteres det hvordan pasienter må vente i månedsvis på en enkel MR fordi de rødgrønne har gangsperre mot å bruke private laboratorier som kan gi undersøkelse på dagen. De mener at fordi vi har det så godt her i landet så bør vi stemme på Stoltenberg. Jeg husker at vår forrige statsminister, Bondevik, sa noe tilsvarende: ”Vi skulle skamme oss over å klage over forholdene her i Norge når vi har det så fint i forhold til andre land”. Han har jo for så vidt rett i dette. 

• Vi har bedre veier enn i Botswana. Vi pleide å kunne si at vi har bedre veier enn Albania, men etter de siste åtte årene må vi utenfor Europa for å kunne si at vi er bedre. 
• Vi har større frihet enn i Pakistan, der blir man nå sperret inne hvis man vitser om presidenten. 
• Vi har bedre levekår enn folk i Nord-Korea eller Burma. 
• Innbyggerne i Norge har bedre økonomi enn folk i Zimbabwe. 
• Skolene i Norge er bedre enn det de har i Kongo.
• Man behøver ikke søke myndighetene om tillatelse for å kjøpe pc eller mobiltelefon slik som på Cuba. 
• Vi har fargefjernsyn; fremdeles riktignok bare som prøveordning, men det er håp om at det etter hvert kan bli permanent.
• Vi har bedre jernbanenett enn Nigeria.  
• Folk i Norge har det tryggere enn i Somalia.
• Det er mer talefrihet i Norge enn i Saudi-Arabia, 
• Vi har mer trykkefrihet i Norge enn i Afghanistan. Der blir man fengslet for å avbilde Muhammed, her har vi en utenriksminister som ber om unnskyldning hvis noen skulle gjøre det. 
• Her er det bedre rettssikkerhet enn i Iran, der ble demonstrerende studenter nettopp henrettet. Opprørerne fra Blitz-miljøet blir aldri sittende inne mange timer av gangen. 
• Den norske stats finanser er bedre enn i Irak, der har de tross store oljereserver foreløpig ikke klart å drive lønnsomt. 
• Drikkevannet i Norge er bedre enn i India, der må man kjøpe flaskevann også når det ikke er på moten. 
• Sykehusene her er vesentlig bedre enn i Rwanda. 
• Luftforurensningen i Oslo er mindre enn i Mexico city og Beijing. 
• Det er friere valg i Norge enn i Honduras. 
• Her kan kvinner anmelde voldtekt uten å risikere å bli fengslet for å ha sex utenfor ekteskapet, slik som i Dubai. 

Vi har riktignok ikke politikere med de store ambisjonene på norske vegne, men til gjengjeld har de store ambisjoner på vegne av resten av kloden; helt siden Gro Harlem Brundtland fløy rundt og skulle frelse hele verden, til Erik Solheims eskapader i Sri Lanka og Gahr Støre som megler i Midtøsten, verden er ikke blitt noe bedre av den grunn. Hovedårsaken til at befolkningen flykter fra de rødgrønne er imidlertid enklere, vi ser hvordan landet vikler seg inn i et endeløst, offentlig byråkrati og håper på at en ny regjering har andre målsetninger enn «flest mulig ansatt i offentlig virksomhet».

Privatisering gir kvalitet

En av de store forskjellene mellom høyre og venstresiden i norsk politikk er hvorvidt man er villig til å slippe til private aktører, eller om alt skal drives av ”det offentlige”. Av en eller annen grunn har LO stilt seg på Ap’s side og ønsker at så mye som overhodet mulig skal utføres av selskaper som eies av kommune eller stat. Burde man ikke i stedet ha som målsetning at man skal finne muligheter og løsninger som kan gi både ansatte og kunder bedre forhold? Man behøver ikke gå lengre enn til Sverige for å se at for eksempel private sykehjem fungerer aldeles utmerket; norske pensjonister har flyttet dit for å få en verdig alderdom. Man kan se til England for å oppdage hvordan et ineffektivt, byråkratisk og dyrt offentlig jernbanesystem ble erstattet av effektive, rimelige og konkurransedyktige private løsninger. Det er veldig få, unntatt troende kommunister, som ikke ser at private driver dagligvarebutikker, rørleggerfirmaer og frisørsalonger bedre og rimeligere enn det offentlige kunne ha gjort. Hvorfor kan ikke syke og gamle mennesker få samme kvalitet på sin behandling, som man forventer at bilen får når man setter den inn på et verksted? 

KVALITETSKONTROLL

I alle virksomheter er kontroll med kvalitet, utførelse og resultat viktig. De fleste vil innse at man ikke kan kontrollere seg selv, da støter man på det kjente ”bukken og havresekken” problemet. Når det offentlige både skal eie, drive og kontrollere virksomheten, går det ofte galt. Det er dessverre et skremmende stort antall tilfeller hvor det viser seg at det offentlige ikke kontrollerer, eller de lar det ”slippe igjennom” når det gjelder sine egne bedrifter, virksomheter og etater. Dette er gjerne årsaken til de mange skandaler man har i offentlig virksomhet; et typisk eksempel er den kjente vannverkssjefen på Romerike. Enhver privat bedrift som hadde drevet på dette viset, ville blitt stoppet temmelig raskt, men fordi det var en kommunal bedrift så ble revisor overstyrt, lokalpolitikerne fikk bein, og det ble ikke ryddet opp før avisene (som er private) gransket saken. Se også på pillerotet som forekommer på sykehus og sykehjem – hadde dette vært privat, så ville offentlige organer umiddelbart tatt hensyn til menneskers liv og helse og krevd endringer, men fordi politikerne har laget systemet og offentlig ansatte byråkrater driver virksomheten, så blir dessverre systemet viktigere enn enkeltmennesket. Andre eksempler er Statoil som kan diktere sine egne forretningsbetingelser og DnB NOR som gir Statsministeren beskjed om hvordan regelverket skal utformes. Det ble nettopp avslørt at Oslo kommune hadde gitt ”sin egen” bedrift Oslo Sporveier millioner av kroner i ulovlig støtte, slik at den kunne utkonkurrere det private alternativet.

KLAGER

Når en privat bedrift gjør en feil, kan man henvende seg til Forbrukerrådet og få hjelp og veiledning. Når en offentlig bedrift gjør en feil, toer de sine hender – Forbrukerrådet kan ikke hjelpe. Går det galt med bilen din, har du NAF i ryggen. Problemer med banken, Finansklagenemnda kan hjelpe. Reisebyrået sendte deg til feil hotell eller flyselskapet rotet bort bagasjen, Reklamasjonsnemnda tar saken. Får du feil behandling av en offentlig innstans eller et offentlig kontor står du helt alene. Offentlige byråkrater har ressurser til å kjøre en sak om feilparkering på 540 kroner helt til Høyesterett, og du som privatperson må pantsette huset for å kunne stå imot. Forbrukerrådet tok for seg kommunenes prislister på Internett, halvparten av dem var gale. Hvis en privat butikk oppgir for lav pris har Høyesterett bestemt at de er fanget og må selge varen til den oppgitte prisen. Hvis du tror at det samme gjelder for kommunale tjenester – ha ha, glem det. Rapporten forteller at 54 norske kommuner har uakseptabel dårlig service. Bare hver tredje kommune gir god nok service til kundene. 50 kommuner styrer så dårlig at de er satt under statlig administrasjon på grunn av økonomiske problemer (Robek-lista). Det ble nettopp publisert informasjon om at det har skjedd femti tusen lovbrudd offentlig virksomhet. Takk og pris for at Adecco er privat, det er eneste årsaken til at regelbruddene er blitt avslørt. Hvis Adecco hadde vært en offentlig virksomhet, ville vi sett at alle, fra arbeiderpartipolitikere og kommunalpamper til LO-tillitsvalgte hadde satt store ressurser inn på å kamuflere og bortforklare forholdene.

FORANDRINGER

Verden forandrer seg, og vi med den. Enhver privat bedrift må kunne snu seg raskt for ikke å bli forbikjørt av konkurrenter. Det skaper entusiasme blant de ansatte og gode produkter for kundene. Det heloffentlige organet NAV har omorganisert seg i 5 – fem – år, og ingenting tyder på at de blir ferdige i overskuelig fremtid. Innlegg i avisene tyder på at de verken kan tilfredsstille kundene eller de ansatte. Det er bare monopoler som kan slippe unna med å ta høye priser og levere middelmådige produkter. Konkurranse gir høyere kvalitet, lavere priser og bedre service. 

Offentlig helsevesen – en fiasko

Etter seksti år med sosialdemokrati har vi fått et todelt helsevesen. Et raskt og enkelt for de som har penger, og en endeløs kø for oss vanlige mennesker, vi som ikke kjenner noen av nyadelen (politikerne). Tidligere helseminister Hansen var som kjent på telefonen til sykehuset umiddelbart da en venn av ham trengte legehjelp. Politikerne selv vil naturligvis aldri behøve å stå i helsekø; helt siden Gro Harlems dager har de hatt stående permanent tilgjengelig plasser i tilfelle de har behov for leghjelp.

Det kommer av og til innlegg i DT som takker Drammen sykehus for behandlingen. De har antagelig fått øyeblikkelig hjelp, ikke alle er like heldige. Jeg har store smerter i den ene foten. Flere uker etter røntgenundersøkelsen fikk jeg brev fra Drammen sykehus (SBHF), de lover å se på den i løpet av tre måneder, og jeg kan behandles seks måneder etter dette – hvis det ikke blir utsettelser. Jeg må altså gå rundt og ha vondt i foten i ett år før jeg kan få hjelp. Drammen private sykehus kan ta meg inn i løpet av to uker, men de får ikke lov av helsedepartementet. Er de sadister i Arbeiderpartiet fordi de ikke lar folk få hjelp, eller ligger det noe annet bak?

Et raskt søk på Internett viser at det offentlige Drammen sykehus ligger nederst på listen over pasienttilfredshet, de har også et unormalt stort antall ”uønskede hendelser”. Her er et par eksempler fra Helsetilsynet: ” Vestre Viken HF, Kirurgisk klinikk, Drammen sykehus, sikrer ikke forsvarlig behandling av hofteprotese- og hoftebruddpasienter.” ”SBHF, har ikke etablert et journalsystem som bidrar til å dokumentere faglig forsvarlig behandling.” ”Helseforetakene har ikke tatt uønskede hendelser på alvor. De har ikke vært flinke nok til å melde ifra og har ikke vært gode nok til å lære av feilene.” og kanskje det mest skremmende sitatet: ”Vi kjenner ikke omfanget av uønskede hendelser i helsesektoren i Norge.” De er også blant de sykehus her i landet som har lengst ventetid. Hva er det vi i distriktet har gjort for noe galt siden vi blir behandlet så dårlig? Vi betaler allerede mesteparten av de pengene vi tjener i skatter og avgifter, vi har en oljeformue som er rekordstor – hvorfor er de rødgrønne politikerne så smålige at de ikke unner svake og syke mennesker hjelp? Drammen private sykehus ligger på topp i pasienttilfredshet, men sosialistene unner av en eller annen merkelig grunn ikke drammenserne anstendig legehjelp.

De rødgrønne har nærmest religiøse motforestillinger mot at vi skal kunne få hjelp hos profesjonelle, effektive private sykehus. Men det gjelder andre regler for nyadelen (politikerne) – kan man tenke seg at ministrene skal gå og ha smerter i et år før de får hjelp? Ville nåværende helseminister fra Arbeiderpartiet selv finne seg i å gå et år med smerter? Nei, han gjør ikke det - Gahr Støre og familien bruker private sykehus.

Det er jo en viss rettferdighet i at folk som stemmer Ap eller SV må stå i helsekø, men hva med alle oss som er uskyldige, og aldri har stemt sosialistisk i vårt liv.

Kvotering og katastrofer

De rødgrønne hyller kvotering som en løsning i seg selv. Vi er vel kjent med kjønnskvotering til styreverv og innvandrerkvotering til offentlige stillinger. Dette innebærer at man ikke skal ansette den best kvalifiserte til jobben, men den som tilhører et mindretall. Nå kom Stortingsmelding nr. 20 hvor man legger opp til at det skal kvoteres inn folk til ingeniørutdannelse, uansett forkunnskaper. Norge mangler ingeniører og Arbeiderpartiet vil øke antallet, uansett om de er kvalifisert eller ikke.

Nylig kollapset en bro i Trondheim, dette er bare én av mange ulykker på tekniske anlegg. I Nordsjøen blir konsekvensene store når det slurves med den tekniske sikkerheten. Mange vil fremdeles huske de forferdelige konsekvensene av BP’s utblåsning i Mexico-bukta. Mange ulykker kan unngås hvis man ser på kvaliteten av de ansatte og ikke bare kvantiteten. Tenk selv, hvis du blir syk og trenger en kirurg. Vil du virkelig ha en lege som har fått jobben fordi vedkommende tilhører en minoritetsgruppe og er kvotert inn, eller vil du ha den dyktigste kirurgen som kan oppdrives? Vår helseminister fra Arbeiderpartiet gav selv svaret på dette; Jonas Gahr Støre bruker private sykehus til seg selv og sin familie, han vil ikke ta sjansen på å la seg behandle av en lege som er kvotert inn.

Man kan kvotere inn personer i politikken, der har man tydeligvis ikke behov for kompetanse. Men til ingeniøryrker, legestand, elektriker- og rørleggerbransjen bør kvalifikasjoner og ikke gruppetilhørighet telle; både ved ansettelse og ved opptak til skolene.

Investere i veier i Norge - eller i aksjer i utlandet

Vårt felles oljefond spekulerer i aksjer på verdensbørsene. Når dette markedet stuper, så forsvinner verdiene i ”Statens pensjonsfond utland”. Hvorfor kan vi ikke gjøre som FrP foreslår; å investere i varige verdier som veier, jernbane, sykehus og utdanning. Mens andre land bygger opp kommunikasjon, helsevesen og utdanningssystemer, så sparer vi oss til fant. Uansett om aksjemarkedet går opp eller ned, så vil Norge tjene på å bygge opp infrastrukturen – noen av alle milliardene burde settes av til disse formålene.

Samer og reinsdyr

Aftenposten rapporterer om hvordan tusener av tamrein sulter i hjel på Finnmarksvidda. Landbruksministeren ønsker å tvangsslakte dyr for å stoppe unødige lidelser. Reinsdyrnæringen går sterkt i mot denne reguleringen, med henvisning til at de tilhører urbefolkningen og derfor har spesielle rettigheter. Lokalbefolkning i Finnmark har tidligere prøvd å legge ut mat til de utmagrede reinsdyrene, også dette ble stoppet av samene. Det viste seg at de fikk bedre erstatning for en rein som sultet i hjel enn om den slaktet. Samenes krav om å være urbefolkning er forøvrig en utbredt myte. Betegnelsen urbefolkning benyttes om den opprinnelige befolkningen i et land, slik som indianerne i Amerika, aboriginene i Australia eller eskimoene på Grønnland. Samene kom hit til landet omtrent ved Kristi fødsel, da hadde Norge alt vært befolket av nordmenn i over syv tusen år. Samene må derfor betegnes som en av våre tidlige innvandringsgrupper.

Denne reindriften kan sammenlignes med den bestialske slaktingen av hval som færøyingene bedriver.

Blodbadet i gang

Den tradisjonelle hvalfangsten på Færøyene er i gang.

Hvem får nei?

Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen har høstet storm ved å fortelle at vi ikke kan helbrede alle for alt, og vi kan ikke bruke ubegrenset med penger for å holde døende personer i live. Byråkratene nevner en grense på 425 000 kroner. Det er beløpet vi kan bruke på en pasient i ett år. I stedet for å diskutere et slikt pengebeløp (vi er jo verdens rikeste land osv.) kunne man vurdere hvem man faktisk bør hjelpe. Personlig har jeg intet ønske om å få forlenget livet med noen uker eller måneder ved at samfunnet bruker store ressurser, og jeg må tilbringe den siste tiden som et laboratoriedyr tilkoplet både slanger og rør. Da vil jeg heller dø med verdighet, med smertestillende medikamenter og helst hjemme i min egen seng. Det bør satses penger på de menneskene som fremdeles har flere år igjen, men må ha rettet opp feil og mangler med kroppen. 

Våre politikere har dessverre skapt skammelige helsekøer hvor pasienter blir dårligere, blinde eller til og med dør mens de står i kø for en behandling som kunne fått dem tilbake i arbeidslivet og til en meningsfylt tilværelse i mange år. Denne behandlingen er tilgjengelig, men blir avvist av vår rødgrønne regjering fordi det er private sykehus som gir løsningen. Dette tok for eksempel arbeiderpartipolitikeren Karita Bekkemellem konsekvensen av da hennes mann ble syk; de betalte selv for kreftundersøkelsen. Det er tragisk at vi har en regjering som av ideologiske grunner bekjemper et effektivt sykehusvesen.

Signaler fra rettssamfunnet

Fengselet skal leie inn kamerater til Behring Breivik, slik at han ikke blir isolert fra samfunnet. Disse skal spille sjakk, kort og prate med ham, og selvsagt også trene sammen med ham, slik at han ikke bare blir sittende passiv. Mangt et menneske som vansmekter i sine siste leveår, ensom og forlatt på et sykehjem, kunne ønske seg en slik omsorg. Fra tidligere har vi hørt at Breivik har sin egen «leilighet» med eget arbeidsrom, soveværelse og treningsstudio. Her har han tilsyn 24 timer i døgnet og rask respons hvis han for eksempel skulle få behov for lege eller tannlege. Det er synd at eldre mennesker i Norge ikke har like ressurssterke forsvarere og talspersoner som det våre forbrytere har. Kanskje våre myndigheter nå burde bekymre seg litt. Det er muligens ikke like greit at pleietrengende eldre «tar en Breivik» og skyter vilt rundt seg for å få tilsvarende oppmerksomhet. I Drammen er det for eksempel ikke sykehjemsplass til en 94 år gammel syk kvinne. Men hun har jo arbeidet og betalt skatt hele livet; tenk hvordan hun føler seg når hun hører hvordan en massemorder blir behandlet.

Ukvemsord

Det forbauser meg stadig at folk som bruker skjellsord i debatten når andre mennesker har meninger de ikke er enig i. Det siste året har jeg sett innlegg som beskriver motparten som dum, uopplyst, tøvete, bare rør, tankeløs, uvitende, og så videre. Dette viser jo en manglende respekt for andre mennesker og deres meninger, og det er heller ingen konstruktiv debattform. Forstår virkelig ikke folk at slik språkbruk bare slår tilbake på dem selv og gjør selve debattinnlegget useriøst? Det ser hovedsakelig ut til å være folk på venstresida som bruker denne taktikken, sist leste jeg et innlegg som beskyldte motparten både for å lyve og for å trenge personlig hjelp; bare fordi vedkommende hadde en annen mening. Mulig at den slags polemikk gjør seg i radikale studentkretser, men i en sivilisert debatt virker det ganske så avslørende – enten mangler vedkommende argumenter, eller så har de liten tro på sin egen fremstillingsevne. Det minner om et notat en arbeiderpartipolitiker gjorde i margen på sin tale på landsmøtet; ”Svakt argument, hev stemmen og slå i bordet”. Jeg vil naturligvis ikke at innlegg skal sensureres, men enkelte personer trenger åpenbart å beskyttes mot seg selv. Man mister jo respekten for folk som er så ubehjelpelige at de må ty til den slags utskjelling.

Hadde de enda kunnet komme med noen elegante fornærmelser, slik som engelske politikere: ”Jeg sto og ventet på min motstander, da ankom det en tom drosje og ut steg han.”; ”Han bruker statistikk som en fyllik bruker en lyktestolpe – som støtte i stedet for som opplysning.”; ”Han innfridde den mangel på forventninger som ble stilt til ham.” eller ”Han snublet over sannheten, men så plukket han seg opp og gikk videre som om ingenting hadde hendt.” Dessverre er det sjelden vi har gleden av tilsvarende formuleringer her i Norge, men vi har jo Thorbjørn Berntsens ”Når jeg hører Carl I. Hagen, så blir jeg svett i øra”. Einar Førde, Jan P. Syse, og C. J. Hambro var nordmenn som hadde ypperlig formuleringsevne, trist at vi ikke har noen tilsvarende størrelser i dag. Det blir liksom ikke svung over det når vår stasminister Stoltenberg sier: ”For det første er det styrene som vedtar opsjonsprogrammene. Nå har vi sett at programmene har utviklet seg i gal retning. Å endre reglene når verden forandrer seg er ikke et utrykk for dobbeltmoral.” Men man får jo de politikere man fortjener sies det, men det er trist at de ikke kan komme med noe bedre enn denne type svada. 

Æres den som æres bør

Jens Stoltenberg har tidligere blitt kritisert (både av tilhengere og motstandere), for å være en veik og passiv leder. Nå har han etter 22. juli – naturlig nok – sett sørgmodig ut og holdt triste taler, det er en rolle som han er perfekt i. Det er imidlertid ikke Stoltenberg som står bak disse velskrevne talene som er fulle av empati. Æren for dette bør gå til statssekretær Hans Kristian Amundsen som ble headhuntet fra sin stilling som sjefsredaktør i avisen Nordlys. Her var han kjent for å skrive gode og treffende artikler som kunne være verdt en Pulitzerpris. Etter hvert som Norge kommer tilbake på skinnene og den daglige politikken og administrasjonen erstatter sorgen etter massakren på Utøya, ser vi at den rødgrønne regjeringen er akkurat like handlingslammet som den har vært tidligere. Senterpartiets olje- og energiminister Ola Borten Moe vil bygge ut og produsere mer olje, gass og kull, SV prøver å slippe å sluke flere kameler mens gallupen raser nedover, Jens Stoltenberg prøver fortvilet å styre sammen med disse to motpolene. Da hjelper det ikke hvor mange av Amundsens velskrevne taler som han har lært seg; det å være en klok, dyktig og handlekraftig leder krever noe mer.

Lekkasjer av hemmelige dokumenter

I utgangspunktet skulle man tro at lekkasjer av taushetsbelagt informasjon er skadelig for landet og må straffes. Sjefredaktør Hilde Haugsgjerd har imidlertid en tankevekkende artikkel i Aftenposten, hvor hun peker på at disse lekkasjene kan tjene som en sikkerhetsventil i demokratiet og avsløre klanderverdige forhold. I en diktaturstat vil slike lekkasjer straffes med fengsel og ofte døden; dette skjer i Russland, Nord-Korea og Kina. USA har plassert soldaten som lekket dokumenter til WikeLeaks under militær straffeforfølgelse, selv om media over hele verden, blant annet Aftenposten har publisert deler av dette stoffet som både er aktuelt, bør publiseres, og som det ikke er noen sikkerhetsmessig grunn til å hemmeligholde. 

Tilsvarende forhold har vi her i landet. Statsråd Audun Lysbakken fra SV har prøvd å hemmeligholde korrespondanse mellom seg selv og den sosialistiske ungdomsorganisasjonen han bevilget penger. Slike makthandlinger som ”å hemmeligholde” eller ”journalføre i ettertid” er klanderverdige forhold som ofte bare kan avsløres ved lekkasjer. Det er derfor klart at media som føler sitt ansvar vil publisere informasjon om slike uhumskheter, samtidig som de ivaretar personvernhensyn i den grad det er nødvendig. Dette bør kunne skje uten at varsler eller journalister risikerer forfølgelse fra politiske eller juridiske instanser.

U-hjelp som virker

Kina bygger i Afrika. Kineserne kommer med kunnskap, kapital og vilje til å handle med og å ansette afrikanerne. Dette er en utrolig kontrast til den u-hjelpen som Norge har drevet med de siste femti årene. Ut ifra en misforstått avlatsholdning, eller for å få den gode følelsen av å hjelpe, så har vi delt ut millioner på millioner av kroner til fattige mennesker i utviklingsland. Diskusjonene blant politikerne har alltid vært: ”Hvor mye kan vi gi”, aldri ”Hvordan kan midlene gi mottakerne mulighet til å stå på egne ben”. Dessverre har resultatene ofte vært stikk imot alle de gode forsettene vi har hatt. År etter år har vi trent opp innbyggerne i u-land til å bli passive bistandsmottakere.

De siste årene har Kina vist at det finnes en annen vei for å lede Afrika ut av elendigheten. Kineserne gir seg ikke ut for å være veldedige, de ønsker å drive forretning – og det virker. Her hjemme har Fremskrittspartiet i mange år stilt spørsmålstegn ved vår statlige uhjelp, og de er hele tiden blitt latterliggjort; ”Ønsker ikke FrP å hjelpe den tredje verden?” sier et kor av kritikere. Disse personene har alltid kritisert dem som ønsker å handle med afrikanerne i stedet for å gjøre dem til sosialmottakere. Hva sier disse de nå om Kinas suksess i Afrika? Kan de se objektivt på at dette faktisk hjelper afrikanerne, eller vil de kom med de vanlige bortforklaringene?

Norge sprer u-hjelpsmidler ut over nesten halvparten av alle land i verden, og det er minimal kontroll med hvordan pengene blir brukt. Ofte går de rett inn i statskassen til korrupte regimer. Det har ikke manglet forskningsrapporter om norske u-hjelpsfiaskoer og pengebevilgninger som har vært til skade for mottakerland ved å sementere korrupte regimer. Men rapportene blir ignorert av Erik Solheim, Jonas Gar Støre og hele KrF. Det er faktisk litt pussig at de politiske partiene som er ivrigst til å bevilge penger til u-hjelp også er blant dem som lager det strengeste lovverket og de høyeste tollmurene for å hindre fattige land å selge varer til oss. Handel har løftet fattige land ut av hengemyra og gitt innbyggerne nye muligheter og en bedre fremtid, men ikke med Norge. Her vil vi heller ha den selvtilfredse følelsen av å gi almisser.

Norsk u-hjelps historie har mange triste eksempler; Ap og SV bevilget for eksempel store summer til president Mugabe. På nittitallet ble han hyllet av hele den norske venstresiden. Alle, fra RV, via SV og til AP var stolte over at det ble dannet en sosialistisk stat i Afrika. Millioner på millioner av kroner ble sendt i u-hjelp, pengene forsvant og innbyggerne var like fattige og sultne, mens presidenten og hans hoff ble rikere og rikere. Noen få kritiske røster pekte på hans enorme pengeforbruk, vilkårlige styre og mangelen på kontroll av hva norske skattebetaleres penger ble brukt til – men det hjalp ikke. Enda mer fantastisk er det kanskje at Norge fremdeles sender u-hjelp til dette korrupte regimet, og UD innrømmer at de aner ikke hvor pengene tar veien. Man skal være svært naiv for ikke å innse at når man strør milde gaver ut over et land som er i en slik forfatning som Zimbabwe, så vil en betydelig del forsvinne i korrupsjon. Hvorfor gjør vi dette? Det skal ikke utelukkes at politikerne har vikarierende motiver for sin handlemåte. Det er ingen tvil om at det gir en god følelse i hjertet å gi penger til fattige mennesker. Det er også mange nordmenn som har store inntekter og konsulenthonorarer fra det norske hjelpesystemet. Hvis den tredje verden gjennom handel blir velstående, da forsvinner muligheten til å vise hvor snill og god man er; og Kristelig Folkeparti måtte innrømme at en av deres virkelig store flaggsaker, faktisk er en fiasko.

Personlig ønsker jeg kineserne lykke til. Det ser ut som om de klarer den jobben som Norge har mislykkes i. Nemlig å skape en levedyktig fremtid for afrikanerne. At kineserne samtidig tjener mange penger er, som amerikanerne sier det, bare pynten på kaka.