Eiendomsskatten

Pål Jensen har et innlegg i hus & bolig hvor han gir et sterkt forsvar for eiendomsskatten. Hvor skal vi kutte uten skatt? spør han. Dyrere barnehager, eller slukke gatelys? Dette er den gamle regla fra de rødgrønne – vi må ha høyere skatter for å finansiere skoler, sykehus og veier og andre offentlige goder. Hvis dette hadde vært riktig, er det knapt noen som vil protestere, men det er jo ikke slik i Norge! Veiene blir finansiert med bompenger, vi har sykehuskøer som er ukjente i andre siviliserte land, læring i skolene er dårligst i Europa, og ukentlig er det hjerteskjærende reportasjer om hvor dårlig vi tar oss av de eldre i samfunnet og hvor vanskelig det er å få plass på alders- og sykehjem. Det vi har klart å få til med verdens høyeste skatte- og avgiftsnivå, er å bygge opp et enormt, ineffektivt og byråkratisk offentlig apparat.

Hvis SV og Ap fikk oppfylt sine ønsker om enda høyere skatter og avgifter, for eksempel på bolig, så ville ikke det gi bedre skoler, veier eller barnehager, det ville føre til flere papirflyttere. Den ene undersøkelsen etter den andre viser at under de rødgrønnes styre har det blitt flere konsulenter og færre som faktisk får gjort noe; alt har endt opp i et endeløst og unødvendig byråkrati. Valget viste at nesten halvparten av Norges befolkning har forstått at mer skatter, avgifter og offentlig byråkrati er feil vei å gå.

Dyre bøker og byråkratiske forlag

Forfatter Henrik Langeland tar et oppgjør med forlagsbransjen i siste nummer av Dine Penger; «Bøker er for dyre», sier han. En norsk e-bok koster gjerne 250 kroner i elektronisk format. Jeg kan enkelt kjøpe og laste ned tilsvarende engelske bøker for 9 dollar – under en femtilapp. Derfor kommer jeg ikke til å kjøpe mange norske bøker. Bibliotekene har gjort et prisverdig forsøk på å låne ut e-bøker, lett er det imidlertid ikke. I likhet med filmstudioer og plateprodusenter gjør bokforlagene sitt ytterste for å hindre kundene å få enkel og rimelig tilgang til produktene deres. Det er urimelig dyrt og unødvendig vanskelig å være ærlig og kjøpe produktene deres. Platebransjen lærte først. Etter å ha prøvd seg med kopibeskyttelser som var så aggressive at de krasjet CD-spilleren hvis man spilte av plata i bilen eller på PC’en, og rettighetssystemer som gjorde det umulig å spille av musikk (ærlig og redelig kjøpt) på mp3 spilleren, så lærte de omsider. Nå kan man på en enkel måte kjøpe eller streame det man ønsker. Det samme med filmbransjen som startet opp med å dele inn verden i soner, slik at en plate som er kjøpt i USA ikke kan spilles i Norge. Det å kjøpe en film på lovlig måte og se den på eget hjemmekinoanlegg var usedvanlig plundrete. Det er ikke rart at Piratbukta og andre nedlastingssteder florerer, filmbransjen hadde seg selv å takke.

Forlagene har ikke lært av film- og platebransjen, de skal absolutt lage dyre, omstendelige og ineffektive systemer som fører til at de mister kunder. Målsetningen med e-bøker ser ut til å være: de skal koste like mye som papirutgaven, være vanskelig tilgjengelige og beheftet med ventetid. Det er enkelt å se hva som kommer til å skje. En person søker etter en e-bok og finner at han kan låne den på biblioteket. På grunn av kunstige restriksjoner må han imidlertid sette seg på venteliste og er nummer fire i køen; han kan antagelig laste ned boken om to måneder, kun lese den på ett lesebrett (ikke på ipad’en eller pc’en), og hvis han ikke får lest den ut i løpet av tre uker så blir den automatisk slettet fordi en annen person står på venteliste. Slik urealistisk tenkemåte finner man bare i store, byråkratiske institusjoner. Det som i praksis kommer til å skje er at vedkommende søker videre og finner boken i form av en fil på Internett. Han laster den ned og leser den etter eget forgodtbefinnende; derved har forlagene klart å snyte seg selv for inntekter.

Forlagene kommer, i likhet med studioene, til å bli dratt sparkende og skrikende inn i fremtiden. Bransjen selv ville tjent mye penger på å kvitte seg med bønnetellerne, kopibeskyttelsene, kunstige begrensninger og advokatene, og i stedet lage nettsteder hvor publikum kan laste ned alle deres produkter til en rimelig pris. Folk er villige til å betale bare de får mulighet til det. For oss som er storforbrukere av lesestoff finnes det enkle løsninger og gode muligheter. På Amazon (og tilsvarende nettsteder) kan man kjøpe e-bøker og lydbøker for noen tiere. Brukervennlige systemer gjør at man på få sekunder kan laste ned valgt bok og sette seg i godstolen med en roman. Mange eldre bøker har ikke lenger copyright, for eksempel alle klassikere av Shakespeare, Bjørnson, Ibsen eller Homer, og de kan man laste ned gratis fra for eksempel Prosjekt Gutenberg eller Prosjekt Runeberg . Bokhylla.no gir tilgang til over hundre tusen norske bøker.

Dermed kan de norske forleggerne sitte der med sine monopoler, overprisede bøker, dårlige internettløsninger og foreldede butikker. Det kommer til å gå med dem som det gikk med Kodak, som ikke oppdaget at folk sluttet med å bruke film for å fotografere, men benytter minnebrikker. Kodak gikk konkurs uten at fotoverdenen har tapt noe og vi kommer ikke til å savne forlagene heller, etter at de har ødelagt sitt eget eksistensgrunnlag.

Bønnestopp

Flere har rapportert at drosjesjåføren stopper, går ut av bilen, legger ut bønneteppet og kneler for å be på bakken. Det jeg funderer på er: Går fremdeles taxameteret i løpet av denne tiden? Siden dette er et forhold som berører ganske mange sjåfører, så har muligens taxisentralen et system slik at betalingen stopper i denne perioden?

Varetekt

Gemyttene koker på Hokksund for tiden. En 18-åring er blitt siktet for drap og deretter sluppet fri fra varetekt. I Norge er det for få fengselsplasser til å dekke det behovet som har oppstått de senere årene, og det merkes. Varetekt er ikke straff, sies det. Men dessverre, det er ofte den eneste straffen forbryteren får. Soningskøene i Norge er lange, og lovbrytere slippes derfor ut så raskt som mulig, prøveløslatelser er regelen og personer som begår flere forbrytelser får kvantumsrabatt. Det pussige begrepet fengselsår er fjernet og erstattet med løslatelse etter 2/3-dels soning.

Forbrytere blir gjerne idømt bøter og erstatning til offeret, men hvor ofte blir disse egentlig betalt? Kjente forbrytere som Varg Vikernes og Behring Breivik har ikke betalt noe, og det er lite trolig at den vanlige narkomane tyv eller ransmann er noe mer velvillig. Statens innkrevingssentral innrømmer at de har store vanskeligheter med å kreve inn beløpene og ofte må gi opp; især når det gjelder utlendinger. I Oslo er det for tiden en ransbølge; ranene begås av ungdommer, og de blir ikke engang vurdert varetektsfengslet. Det betyr at de slippes rett ut igjen og fortsetter sin kriminelle løpebane – ofte samme dag. Myndighetene har lært dem at forbrytelser får ingen konsekvenser. Tilsvarende for såkalt strafferettslig utilregnelige; de begår drap, voldtekt og slår folk helseløse, i trygg forvissning om at politiet bare registrerer et nytt tilfelle og deretter slipper dem ut slik at de kan gå løs på neste forsvarsløse offer.

Det er godt dokumentert hva som skjer hvis offeret forsvarer seg, da blir det umiddelbart opprettet sak – politiet ser ikke mildt på folk som banker opp en forbryter. Så Drammens Tidende bør ikke være forbauset over de hatefulle kommentarer som kommer på Internett når det gjelder drapssaken i Hokksund eller mobilraneren i Oslo; det er rett og slett en reaksjon på våre myndigheters manglende evne til å reagere mot kjente gjerningsmenn. Når rettssamfunnet ikke klarer å beskytte folk mot forbrytere, så vil resultatet uvegerlig bli selvtekt og borgervern.  Det er naturligvis også svært frustrerende for politiet å se at de kriminelle blir sluppet rett ut igjen. Da er det fullt forståelig at de mister motivasjonen til å gjøre en god jobb.

Bensin og miljøvern

Sist jeg var i USA og skulle fylle bensin, la jeg merke til en liten gummihylse på pumpepistolen. De fleste har vel merket at det kommer en dunst av bensindamp når man fyller fra bensinstasjoner i Norge, det er faktisk ganske mange tonn bensin som på denne måten spres ut i atmosfæren. Den enkle hylsen som er montert på tappepistolene i USA sørger effektivt for at gassen kondenseres tilbake i tanken. Dermed unngår man utslipp av en miljøgass og bilføreren slipper å puste inn skadelige stoffer. Dette var jo en genial liten sak, tenkte jeg, hvorfor har vi ikke det her i Norge?

Det viser seg at miljøverndepartementet hadde planlagt å innføre en regel om slike hylser for noen år siden. Jet, Shell og de andre private selskapene startet monteringen av denne innretningen, men så viste det seg at Statoil hadde en bedre idé; de gikk til sine eiere, finansdepartementet, og fortalte at en slik innretning ble for dyr. Da sa finansministeren ja vel, og direktivet ble stoppet. I USA hvor bensinprisen er ca fem kroner literen har man altså råd til å ta vare på miljøet, mens i Norge hvor bensinprisen er over ti kroner literen så gjør vi det ikke. Slik går det når Staten både eier bensinstasjonene og lager lovene som skal regulere dem. Nå har vi imidlertid fått en ny miljøvernminister, Tine Sundtoft; det skal bli interessant å se om hun også er i lomma på Statoil, eller om hun klarer å få gjennomført dette fornuftige tiltaket.