Pass veldig godt på passet.

Jeg reiste for et par måneder siden fra New Delhi i India. Min kone og jeg hadde sjekket inn, fått boarding-kort og gikk videre gjennom "gaten" til passkontrollen. Der står en fortvilet amerikaner. Han kunne ikke finne passet sitt da det skulle vises frem. Dette var søndag ettermiddag, og han hadde befunnet seg i passkontrollen siden lørdag kveld. Uten pass kom han naturligvis ikke inn på flyet, og  uten pass ville de ikke slippe ham inn i India igjen.

Vi fikk gitt beskjed til den amerikanske ambassaden, så når den åpnet på mandag morgen ville de skaffe ham et nytt pass, i mellomtiden måtte han bare være på sitt lille område i ingenmannsland. (Når han skulle på toalettet ble han fulgt av væpnet vakt).

Etter denne opplevelsen dobbeltsjekker jeg alltid at jeg har passet på meg.

Spleiselaget

Ti kamerater spiste middag sammen på restaurant hver dag. Regningen kom alltid på 1 000 kroner totalt. Siden det var stor forskjell i inntekt og formue hos de ti, ble de enige om å dele regningen på samme måte som skattesystemet. De fire fattigste slapp å betale. Den femte betalte 10 kroner, den sjette 30 kroner, den syvende 70 kroner, den åttende 120 kroner, den niende 180 kroner

- og den tiende og rikeste skulle betale 590 kroner.

Alle var fornøyde med ordningen, inntil restauranteieren en dag tilbød dem rabatt. De var stedets beste kunder, så han tilbød et avslag på 200 kroner per middag. Fortsatt ville gruppen dele regningen etter skattemodellen, så de fire fattigste skulle ikke betale. Spørsmålet var hva som skulle skje med de seks andre; hvordan skulle rabatten fordeles? 200 kroner delt på seks ble 33,33 kroner i avslag. Det betød at person fem og seks ville få betalt for å spise, og det var klart urimelig.

Restauranteieren foreslo å redusere regningen omlag likt for alle, og ville utarbeide et forslag:

Det innebar at den femte også fikk spise gratis, den sjette skulle betale 20 kroner, den syvende 50 kroner, den åttende 90 kroner, den niende 120 kroner, mens den rikeste fikk redusert regningen fra 590 til 520 kroner. Alle fikk lavere pris og ingen kom dårligere ut enn før. Utenfor restauranten begynte de imidlertid å sammenligne hva de hadde spart...

Jeg sparte bare en tier, mens han sparte 70 kroner, sa sjettemann og pekte på den rike tiendemann. Akkurat, sa femtemann, som også fikk ti kroner i avslag. -Han er rik, men fikk likevel syv ganger så mye som meg. Hvorfor skal de rike alltid få mest, ropte den syvende, som fikk 20 kroner i rabatt. Og vi fikk jo ingenting, ropte de fire fattigste i kor.

Dette systemet utnytter de fattigste! Stemningen ble raskt så hatsk at de ni banket opp tiendemann. Neste kveld kom han ikke på middagen, så de spiste uten ham.

Da regningen kom oppdaget de noe enda viktigere. Det manglet 520 kroner. Det burde være unødvendig å si det, men slik blir resultatet når Ap og SV beklager seg over "de rike" og Høyres skattelettelser.

Vold i hjemmet

Iraneren som er tiltalt for kidnapping av sin sønn forteller at han aldri har slått barnets mor. "Det har ikke vært nødvendig", sier han.

Av hensyn til de mange kvinner som kan tenkes å gifte seg med muslimer bør han fortelle: Når er det nødvendig å slå sine hustruer?

Det virker som om moren har oppført seg så pent og underdanig at han ikke hadde behov for å denge henne. Vi er nok mange blant avisens lesere som gjerne vil vite i hvilke situasjoner det er nødvendig å stramme opp sin kone på dette viset.

Millionkroners-spørsmålet

Hvorfor er det helt i orden å motta et titalls millioner for å gå på ski, spille fotball eller være popstjerne, mens det er helt forferdelig å få det samme beløpet for å lede en bedrift som gjør suksess? 

En mann leder en bedrift som gir arbeid til tusener av mennesker og milliarder av kroner i overskudd til eierne, og så blir han nærmest korsfestet. Mens andre som er i underholdningsbransjen, driver med sport eller spiller på lotterisystemer kan motta tilsvarende beløp og bli tiljublet som helter.

Mahatma Gandhi

Kunden er den viktigste gjest som kommer på besøk til oss.
Han er ikke avhengig av oss, vi er avhengig av ham.
Han avbryter oss ikke i vårt arbeid – han er formålet med det.
Han er ikke en fremmed for vårt virke, han er en del av det.
Vi gjør ham ikke en tjeneste ved å betjene ham.
Han gjør oss en tjeneste ved å gi oss muligheten til å betjene ham.

Mahatma Gandhi

Norsk asylpolitikk i praksis

Norge har vedtatt at asylsøkere som risikerer dødsstraff i hjemlandet alltid skal få oppholdstillatelse. For noen år siden uttalte Carl I. Hagen at denne regelen ville gitt både Hitler, Pol Pot og Stalin asyl. Han pekte også på faren for at folk skulle begå mord eller voldtekt i hjemlandet før de reiste til Norge, slik at de på den måten sikret seg opphold. Den gang ble Hagen latterliggjort av en samlet venstreside, det var en ganske vanlig metode å møte ham på.

Nå viser det seg imidlertid at for fem år siden tilsto en asylsøker fra Sri Lanka at han hadde drept to pasienter på et sykehus – og han fikk derfor oppholdstillatelse i Norge. Litt senere siktet Kripos ham for krigsforbrytelser og fengslet mannen. Derfor trekker han tilståelsen tilbake; saken er henlagt, og hans advokat fremmer erstatningskrav i millionklassen fordi han har sittet i varetekt uten at Kripos hadde andre bevis enn hans egen tilståelse (som nå ikke lenger er gyldig). Kripos forteller forøvrig at det er ganske vanlig at asylsøkere forteller om avskyelige handlinger de har gjort i hjemlandet for å sikre seg opphold i Norge.

Mannens såkalte falske forklaring har foreløpig ikke fått konsekvenser for hans oppholdstillatelse i Norge. Skal Norge bli et fristed for slike forbrytere? Er det greit at de bare lyver på seg slike «hendelser» som er Kripos’ terminologi for krigsforbrytelser? Er det fornuftig å gi mannen erstatning for ulovlig frihetsberøvelse, tapt arbeidsfortjeneste og tort og svie, når det er hans egne løgner som er årsaken?

Ungdom og meninger

Ungdom klager mye over at den eldre generasjon ikke tar dem høytidelig og at deres meninger blir avfeid. Det er synd, for ungdom har rett til å uttrykke sine meninger akkurat som de vil. Noen ungdommer ønsker å vise et standpunkt ved for eksempel å gå med et bart midtparti eller bukser som sagger. Det har de full rett til. Dette er en uttrykksform som den eldre generasjon kanskje ikke alltid forstår, men det er signaler og meninger - på samme måte som forrige generasjon selv gjorde opprør ved å bruke miniskjørt eller danse Twist. Så når en tenåringsgutt eller jente ikke klarer å uttrykke seg på et mer intelligent vis enn å vise frem undertøyet offentlig, så kan man faktisk ikke forby slike infantile ytringer - det er en rettighet i et demokratisk land som har ytringsfrihet. Og tilsvarende har den eldre generasjon full rett til å si sin mening om at det er stygt å se på en pølse av flesk som tyter ut mellom bukser og overdel. Man kan ikke korsfeste en mann bare fordi han gir uttrykk for hva han mener er pent og stygt i samfunnet. Ytringsfrihet er ikke det samme som respekt for andres meninger, men å ha respekt for den retten andre har til å ytre sine meninger.

På samme måten som forelskede jenter har, når de uttrykker sin mening om Justin Bieber.

Aftenpostens oppgave her i livet

Gjennom avisspaltene ser vi hvordan en forbryterbølge har feid over Norge. Aftenposten forteller hvordan ranere slipper unna med samfunnstjeneste  og voldtektsmenn går fri. Gjenger som overfaller andre mennesker får erstatning av samfunnet når de blir arrestert, fordi det ikke er mulig å bevise hvem i gjengen som slo.

I mørke kapper sitter dommerne og bestemmer hvem som skal fengsles og hvem som skal slippe fri. Burde ikke Aftenposten spørre disse høyt utdannede og for samfunnet viktige personer om hvorfor de slipper alle disse voldsmennene løs på oss? Som avisleser får jeg inntrykk av at politiet gjør en jobb med å taue inn forbryterne, mens domstolene slipper dem løs på oss igjen. Så vidt jeg har forstått er dommerne politisk utnevnt. Burde ikke Aftenposten føle et ansvar for å fortelle hvilket parti som har utnevnt de enkelte dommere? Er det ikke avisens oppgave å intervjue disse folkene og spørre hvordan de kan finne på å sende tyver, ranere og voldsmenn rett ut på gaten, slik at de kan skade oss vanlige mennesker? Vil Aftenposten spørre dommerne hva deres egen samvittighet sier når de takler sin oppgave her i samfunnet på det viset?

Eiendomsmeglere og triksing

Dine Penger har flere ganger satt fokus på eiendomsmeglere og deres (ofte tvilsomme) praksis. Men det er et vanlig knep som ikke er blitt nevnt. Når et salg er utført betaler kjøper hele summen for boligen inn til eiendomsmeglerens klientkonto, noe senere får selgeren utbetalt beløpet (minus kostnader, provisjon etc.) Renten på denne kontoen tilfaller eiendomsmegleren. Dette har fått enkelte meglere til å utsette overføringen lengst mulig. I et tilfelle jeg kjenner til ble pengene først overført etter fire uker og flere telefoner fra selgeren. 3 % rente av 2 millioner i en måned blir fem tusen kroner. Det kan være ganske mange hundre millioner som går gjennom denne klientkontoen i løpet av året, og dette gir tvilsomme eiendomsmeglere et kraftig incitament til også å ta med seg disse (skjulte) inntektene. Men det er jo egentlig tyveri fra selgeren. Mange som har kjøpt bolig opplever at hvis de selv er et par dager for sene med overføringen, så smeller megleren til med gebyrer og morarenter.

Hvorfor saltes veier i Norge?

Vegdirektoratet har nylig publisert en undersøkelse som viser at det er færre ulykker på saltede veier enn på andre veier. Hvis man imidlertid undersøker materialet som ligger til grunn for denne påstanden, vil man se at her er det med stor eleganse løyet med statistikk for å få frem presis det resultat som i utgangspunktet ønskes.

Av de ulykkene som danner grunnlag for denne statistikken viser det seg at en meget stor andel har skjedd i et område innenfor to hundre meter fra saltede strekninger. Dette er ikke det minste rart. Når man kjører fra et saltet område og plutselig kommer over på snø-/isunderlag, vil de fleste innse at her kan det lett skje en ulykke. Et seigt slimete saltbelegg over frontrute og lykteglass gjør ikke saken bedre. Selv om man innser at disse ulykkene ikke ville ha skjedd uten salting, er de plassert i rubrikken "ulykker på ikke saltede strekninger". Dermed har Vegdirektoratet på en raffinert måte fått den konklusjonen de ønsker. Hvorfor Vegdirektoratet insisterer på salting når hverken bilister, bilorganisasjoner eller lokale veikontorer vil ha dette sølet kan man bare fundere på.

I flere andre land er salting faktisk forbudt på grunn av de skadevirkninger som oppstår på lokalmiljøet. Det ser man langs veiene her i Norge også, planter, busker og trær som visner og dør på grunn av saltingen.

Del godene – Snylternes motto

SV’s slagord er «Del godene», men det var vel få som var klar over at dette betydde å ta penger fra fellesskapet og dele dem ut til nære venner. Nå viser det seg at ikke bare Lysbakken, men også Kristin Halvorsen mener at nepotisme (som egentlig er korrupsjon) er den sosialistisk korrekte måten å styre et land på. Dette høres ut som kjente toner fra Sovjetsamveldet; var det ikke svenskene som mente at Norge var den siste sovjetstaten? Så når SV vil ha en bedre fordeling, så betyr det i praksis at de vil konfiskere penger fra folk som har jobbet ekstra for å tjene mer og så gi til dem til de som ikke selv gidder. Dette er fullt i tråd med SV-leder Audun Lysbakkens praktiske handlinger, hvor han kanaliserer det offentliges penger til sine venner. Trist for SV at Sovjetsamveldet gikk i oppløsning, der hadde de akkurat det drømmesamfunnet de etterlyser. Leiligheter ble delt ut til politiske venner, og staten styrte livet til alle vanlige mennesker. Det som er igjen av SV kan jo imidlertid flytte til Nord-Korea, der har de fremdeles den sosialistiske drømmen de ønsker seg.

Skap godene er mottoet for de som ønsker å utrette noe.

Hestemøkk kan unngåes

Det er mye klager på hestemøkk langs Liers gangveier. Problemet kan veldig lett unngåes ved å henge en pose under hestehalen. Dette vil imidlertid ikke rytterne, for det er ikke ”kult” å ri rundt med en slik pose. Derfor prøver de i stedet å stemple fotgjengere som ikke synes det er morsomt å tråkke i bæsj for dyrehatere. I mange storbyer er det påbudt å bruke en slik pose når man skal ri på offentlige gater og veier. Myndighetene prøvde å få gjennomført et slikt påbud i Oslo for noen år siden, men det ble stoppet av politiet; de synes ikke politihestene så ”tøffe” nok ut med en slik pose.

Arbeidsstasjoner

På en jernbanestasjon stopper toget.
På en busstasjon stopper bussen.
Nå sitter jeg foran en arbeidsstasjon...

   Twitter

Stasjoner

Miljøvern i miskreditt.

Aftenposten har i flere artikler påvist hvordan politikerne driver et narrespill overfor befolkningen når det gjelder sortering av avfall. Det er dessverre ikke noen nytt at folk bruker tid og energi på kildesortering, miljøvern og resirkulering som så blir sabotert av likegyldige politikere og offentlig ansatte.

Akkurat det samme skjedde med papirinnsamling og oljegjenvinning. For noen år siden var det for eksempel et lite privat firma som het Reginol. Det tok imot brukt olje og betalte noen slanter for denne, dessuten kunne man kjøpe rimelig reraffinert olje tilbake. Reginol hadde også den service at de besøkte meg et par ganger i året med et nytt fat, og satte igjen et tomt som jeg kunne helle den brukte oljen på. Så fikk vi en aktiv miljøvernminister, og det ble bestemt at resirkulering av olje var så viktig at det måtte det offentlige ta hånd om. Neste gang jeg skulle levere brukt olje, var det plutselig ikke så enkelt lenger. Etter å ha lett meg gjennom flere statsinstitusjoner, fant jeg til slutt den rette mann. "Jo" svarte han hyggelig, "Du tar med deg kanna ned til Grimstad (som av distriktspolitiske hensyn var valgt til oppsamlingsplass), der har vi et sentralt depot, så du kan levere oljen mot å betale tre kroner og tyve øre literen." Den gang hadde jeg to femliters kanner med brukt olje, så sannheten var at jeg reiste ikke ned til Grimstad med de ti literne. Da jeg ringte ham igjen et års tid senere fikk jeg høre at det faktisk ikke var mange andre som hadde kommet med olje heller.
Det samme gjentok seg da kommunen tok over papirinnsamlingen og fratok korps og foreninger denne lille inntektskilden. Kommunen lønnet offentlig ansatte for å samle inn masse papir. Dessverre hadde de ikke tenkt lengre enn til innsamlingen. Politikerne visste rett og slett ikke hva de skulle gjøre med alt papiret, så de lagret det på fyllplassen. Etter et halvt års tid, så fikk de en bulldoser til diskret å skyfle det ut sammen med den andre søppelen.

Politikerne har også satt i gang innsamling av glass som de ikke vet hva de skal bruke til, så de betaler et glassverk for å lagre det inntil videre. I Oslo sorterer glassmestrene alt glassavfall i forskjellige binger. Tidligere fikk de litt betalt for glasset de leverte inn, nå som kommunen har overtatt må de betale for å levere glasset som deretter bare blir dumpet i en haug.

Det er tvingende nødvendig at vi tar miljøvern på alvor, det er en altfor viktig sak til at vi kan overlate den til politikere og offentlige byråkrater.