Glassflasker uten pant

Det har en tid vært sutring over at Aass har gått over til engangs glassflasker uten pant. «Vi er ikke vant til engangsflasker her i landet, og de fleste synes det er feil å knuse flaska etter bare én gangs bruk» er en gjenganger, som sist ble uttrykt på Min Linje i Drammens Tidende. Har vedkommende aldri vært på Polet? Der har de hatt engangsflasker i mange år. «Nå kommer det til å flyte av juleøl-flasker i veikanten», er en annen innvending. Tja, det er jo noen griser som også kaster fra seg hermetikkbokser og syltetøyglass (som heller ikke har pant) i veikanten. Det sikreste er kanskje å ha pant på absolutt all emballasje for å oppmuntre folk som har vanskelig for det, til å gjøre en fornuftig handling. Men vil vi virkelig ha et så gjennomregulert samfunn?

Folk kommer med innvendingen at det er så mye mer miljøvennlig å bruke panteflasker. Det føles kanskje slik for mange, men det er en myte. Det å transportere tom emballasje tilbake for deretter å bruke ganske mye kjemikalier, vann og strøm for å rengjøre brukte flasker, er ikke spesielt miljøvennlig – dessuten er det dyrt. Det var dette Vinmonopolet konkluderte med da de sluttet med gjenbruksflasker. «Bruk og kast», klager noen. Dette er også en myte; engangs glassflasker kommer ikke i kategorien "bruk og kast" i den forståelse at de blir restavfall. De kommer i kategorien "bruk og gjenvinn". Dette er ofte den mest fornuftige håndtering av emballasje; det er slik vi håndterer papir, selv om det ikke er pant på aviser.

Det finnes imidlertid trøst for alle som tror at man får betalt for å levere flasker i butikken; det kan bli pant, også på engangsflasker. Men det skjer ikke før Tomra har utplassert returautomater som kan knuse flaskene på samme måten som de nå knuser bokser. Pussig hvor mange som tror at den panten man får tilbake, er en gave fra produsenten. Det er faktisk penger som man selv har betalt inn, og som man så får tilbake (uten renter).

  

Byråkratitis – når byråkratene overtar

Dette beskriver en sykdom som angriper ansatte i administrasjon og forvaltning over hele verden.

Byråkratitis er en smittsom sykdom som sannsynligvis er forårsaket av et langsomtvirkende virus som er klart nevrotropt, det vil si at det først og fremst angriper sentralnervesystemet (hjernen). Navnet Byråkratitis er avledet fra engelsk Bureaucratitis (fra «endless paperwork dished out by bureaucrats»). Sykdommen er meget smittsom og alle mellom 20 og 70 år er eller kan bli angrepet. I høy alder er det vanskelig å stille en sikker diagnose, idet symptomene på Byråkratitis og det som man tidligere kalte senilitet (som de fleste nevropatologer nå anser for å være enten Alzheimers sykdom eller alkoholisk hjernedegenerasjon) er meget like. Ofte er det ikke mulig å skille mellom de to.

Smittekildene er kontoransatte personer som allerede er angrepet, og smitten kan overføres ved telefonsamtaler, skriv, komite- og utvalgsmøter, utredninger, innstillinger, planer, proposisjoner og meldinger til Storting og Parlament, og personlige konferanser, arbeidslunsjer, seminarer, kurs og tjenestereiser. Det er grunn til å frykte at alle land har et stort byråkrati som smittekilde.

Sykdommen har vært beskrevet helt fra Hippokrates’ dager, og i de senere år har vi fatt en rekke bøker som mer detaljert har behandlet sykdommen og dens symptomer. Man kan for eksempel nevne Parkinsons lov, Peter's Principle og Murphy's Law.

To hovedtrekk

Ifølge Parkinson har sykdommen to hovedtrekk:

1. For den som er angrepet vil ethvert arbeide utvide seg inntil det fyller den fastsatte arbeidstid.

En byråkrat som har fått stol og skrivebord, vil klare å utfylle kontortiden fra ni til fire uten vanskelighet, og uten hensyn til hva han/hun virkelig har å gjøre. Viruset angriper hjernen på en slik måte at ingen oppgave er så liten at den ikke kan bli stor nok når lunchpauser og møter kommer til. Enhver sak kan utfylles med skriv og formularer, og kopier kan bli tatt av hvert skriv. Kopieringsmaskinen er derfor et sikkert diagnostisk tegn som viser at virus er i nærheten.

2. Det annet hovedtrekk ved sykdommen er, ifølge Parkinson, at enhver som lider av Byråkratitis ønsker å bli sjef over minst to andre. På den måte brer smitten seg eksponentielt; det vil si at en byråkrat må ha to assistenter, dette blir til tre byråkrater, tre byråkrater blir ni byråkrater, og så videre.

Laurence J. Peter (Peter's Principle) har oppdaget at innenfor et slikt system tenderer enhver til å stige oppover i byråkratiet inntil han når det inkompetente nivå. På ethvert trinn hvor byråkraten er kompetent og dyktig, vil han nemlig utføre sitt arbeid brukbart og få gode attester. Derved avanserer han til nye stillinger inntil han når opp til et nivå som han ikke lenger behersker, og der blir han så værende resten av tiden – stresset, deprimert og ubrukelig.

Et annet vesentlig poeng ved sykdommen Byråkratitis er at pasienten ikke lenger tør stole på sin egen avgjørelse, men må forlange at alle saker fremlegges i form av utfylte skjemaer i minst seks eksemplarer. Et annet viktig symptom ligger i at når en komité av Byråkratitispasienter skriver en innstilling, så er denne tykk, fyldig og intetsigende. Selve systemet kunne bli ødelagt hvis man kom med radikale forslag.

• Når en byråkrat gjør en feil og fortsetter å gjøre den, blir feilen administrasjonens nye politikk».
    
• De virkelige byråkrater fremstår sjelden åpenlyst, de ansetter andre til å gjøre arbeidet. Den som gjør arbeidet, kalles for konsulent.
    
• Ved å studere et problem lenge nok, vil det ofte forsvinne av seg selv.
    
• Byråkrater forandrer aldri kursen, de bare justerer kompasset.

Bivirkninger

En av de farligste bivirkninger av byråkratitis, er at den inspirerer til pseudologi. Det vil si at det administrative apparat blir seg selv nok; og fungerer som et system som bare har minimal relasjon til virkelighetens verden.

Pseudologien fører da til at de som er ansatt i byråkratiet ikke lenger tenker på den funksjon de skal tjene, men bare på sine egne arbeidsplasser. Slik er hele det offentlige fylt av administrative stillinger besatt med folk som ikke har noe kjennskap til de arbeidsplasser de skal administrere.

Behandlingen er vanskelig

Når det gjelder mulig behandling av sykdommen Byråkratitis, er denne meget vanskelig. Noe få mennesker har immunapparat nok til å ha antistoffer, men de fleste gir dessverre opp. Jack Anderson reiste rundt i Amerika og holdt foredrag om behandling av Byråkratitis. Noen av hans poenger er følgende:

1. Glem ikke at byråkratiet i seg selv er et gode, og at det er sykdommen Byråkratitis vi må kjempe mot. Byråkrater er som hvite blodlegemer i samfunnskroppen. Har vi for få, blir det nedsatt motstandskraft; har vi for mange, er det leukemi. Byråkratiet bør være så lite som forsvarlig, og ha så lite makt som mulig.
     
2. Glem ikke hvem som er herre og hvem som er tjener. Alle byråkrater, enten de lider av Byråkratitis eller ikke, har sin lønn fra dine skattepenger eller den pris du betaler for deres tjenester. Det er derfor du som er herre, og byråkraten (funksjonæren) som er din tjener. Denne viktige sannhet må inn i utdannelsen av alt administrativt personell.
     
3. Bekjemp anonymitet. I byråkratiet prøver man å pulverisere ansvar, skyve sakene over til andre, vente med å ta avgjørelse, nedsette komiteer og utvalg. Jo fler som deler ansvaret, dess mindre er risikoen for at en bestemt kan kritiseres. Hvis du derfor er plaget av byråkratiets makt og treghet, så rett ditt angrep mot en person. De fleste byråkrater avskyr å se sitt eget navn nevnt kritisk, og her kan enhver oppnå et fortrinn når man bekjemper byråkratitis.
     
4. Bruk samme våpen som byråkratiet, det vil si bekjemp papir med papir. Har en byråkrat i en samtale lovet noe, så skriv straks et notat og send kopi, slik at vedkommende er bundet til sitt løfte. Dette er uhyre viktig hvis for eksempel administratoren er en maktsyk person, som sier noe i en konferanse og deretter gjør noe annet.
     
5. Ved klage, start nedenfra og arbeid deg oppover. Det lønner seg å starte med en saksbehandler på det laveste nivå, som har vist byråkratitis. Skjerp så tonen etter hvert, og i mange saker blir det til sist nødvendig å gå helt til topps.
     
6. Hvis mulig, start vennlig og høflig. Byråkratitis-pasienter er mennesker, akkurat som du og jeg. Det hender de kan bringes til fornuft med vennlighet og høflighet i starten, men dessverre er det ofte slik at man må gripe til skarpere lut etter hvert.
     
7. Husk forskjellen mellom skriv og muntlige utgytelser. Skriv er dokumenter som kan arkiveres. Ønsker du derfor virkelig å fortelle en byråkrat hva du mener om ham, så gjør det muntlig.
     
8. Start straks, stå på krava, gi deg ikke.
     
9. Søk juridisk hjelp. Abraham Lincoln sa at regjeringen skulle være av, ved og for folket. Byråkratiet er nå av, ved og for jurister og administratorer. En skogbrann stoppes ofte ved å tenne en motbrann, og i byråkratitis-saker er det ofte nødvendig å ha juridisk hjelp.
     
10. Ta eventuelt til slutt kontakt med en politisk valgt representant. Politikere trenger velgere, og de vil derfor være interessert i å hjelpe deg hvis en sak låser seg. Mange politikere har imidlertid gitt opp, og på tross av tidligere løfter blir de selv fanget inn i det omfattende byråkratiet som allerede eksisterer i administrasjonen.
      
11. Ha selvtillit og pågangsmot. Du er byråkratens herre, og selv om han eller hun spiller sterk, så banker det ofte et engstelig og usikkert hjerte bak det barske ytre. Gi derfor ikke opp.
      
12. Hvis vi ikke klarer å bekjempe byråkratitis, vil vi dessverre også miste byråkratiet.
      
13. Til sist en advarsel, hva jeg her har sagt gjelder ikke for psykopater og profesjonelle klagere, som gjør mer skade enn gavn.

Dette er et utdrag fra en artikkel av Olav Hilmar Iversen. Den ble opprinnelig publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening. Senere har forskjellige versjoner gått sin seiersgang over hele Norge.
Hele artikkelen, med illustrasjoner, finnes her: http://tidsskriftet.no/article/2273378/

Iversen hadde i lengre tid irritert seg over hvordan offentlige institusjoner og ikke minst helsevesenet ble utsatt for økende grad av byråkratisering. Så raskt skjedde denne utviklingen at han mente den skyldtes en infeksjon, der et eget langsomtvirkende virus spredte seg utover i samfunnet.

Jeg leste med interesse…

Jeg leste med interesse en artikkel i Aftenposten om hvordan innleggene i debattspalten blir valgt ut. Det ble pekt på flere viktige momenter og presentert informasjon som jeg ikke var klar over. Jeg kan imidlertid ikke fri meg fra tanken på at det var enkelte forhold som ikke ble berørt.

• Jeg har tidligere fått inn flesteparten av mine debattinnlegg. Dette tok imidlertid brått slutt for noen få år siden (da en gammelkommunist ble sjefredaktør). Jeg tviler på at mine skriveferdigheter plutselig over natten ble så mye dårligere, så det må være andre forhold; dette bekreftes av at innleggene (etter å ha fått standardavslaget fra Aftenposten), blir tatt inn i andre aviser.
  
• Ledende Fremskrittspartifolk som Siv Jensen, Per-Willy Amundsen eller Per Sandberg får inn ett innlegg om en kontroversiell sak. De neste ukene flommer avisen over av innlegg fra kjente kulturpersoner som sabler ned FrP’s meninger. Innlegg som forsvarer FrP blir automatisk refusert, derved ser det ut som om ingen andre har partiets standpunkter. Journalistene kan så lene seg tilbake og si: ”Se hvordan debattørene slakter Fremskrittspartiet”. Rett som det er kommer det innlegg hvor FrP blir koplet til ”brune meninger”, NS eller nynazistiske bevegelser. Slike innlegg om Høyre eller Ap ville automatisk bli refusert, men det ser ut til at negative meninger om Fremskrittspartiet ukritisk får plass. Enda verre – ethvert innlegg som forsvarer FrP blir refusert, slik at det skal se ut som om det bare er FrP-ledelsen som forsvarer partiets standpunkter.