Harmony of the Seas – Verdens største cruiseskip – Tvers over Atlanterhavet

 

Etter omtrent tyve turer med Azamara og Celebrity hadde vi lyst til å prøve verdens største cruiseskip, Harmony of the Seas. Vi er ivrige lesere av Cruise Critic og hadde egentlig ikke spesielle forventninger til dette skipet. Det er tre selskaper samlet under en paraply; Azamara er på topp (i pris og kvalitet), deretter kommer Celebrity og så Royal Caribbean (RCCL) som passer godt for familier. Vi ble gledelig overrasket, skipet var nytt og hadde naturligvis fordel av den utvikling som har funnet sted i skipsbyggingsbransjen de siste tyve årene. Arkitekturen var meget vellykket; lett å finne frem, og spisesalene var delt inn i rom slik at man aldri hadde følelsen av å drukne i en folkemengde. Fargevalget var diskret og minnet litt om Azamara etter den siste refurbishingen. Dusjen var romslig og med en buet dør – den mest vellykkede løsningen jeg har opplevd på noe skip; de har tydeligvis tatt konsekvensen av at amerikanerne (som er den primære målgruppen) også er blitt temmelig romslige. Dette hadde den konsekvensen at vasken var blitt svært liten og enhver håndvask, for ikke å snakke om morgenens ansiktsvask, førte til vannsprut ut over gulvet; heldigvis ble gulvmatte og håndklær byttet to ganger om dagen så det gikk for så vidt greit.

Restauranter

God og variert mat, både i gratisresturantene og i spesialrestaurantene, som for øvrig raskt ble fullbooket. Vårt cruise varte bare i to uker – hvis vi hadde tatt back-to-back og blitt om bord fire-fem uker ville vi absolutt ønsket et avbrekk med noe annen kost. Rask og effektiv service på selvbetjeningsrestauranten i femtende etasje. Hovedrestauranten som gikk over tre etasjer hadde tilfeldig, sen og ofte uinteressert service;  det manglet tydeligvis ledelse, for betjeningen gjorde så godt de kunne, men var noe urutinerte. Dette gjaldt for så vidt også værelsesbetjeningen, et par ganger måtte vi minne dem på at «jo, vi skulle faktisk gjerne ha fått skiftet håndklær i dag også».

Internett

Selv om de sterkt markedsfører sin VOOM-pakke som det raskeste Internett til sjøs, var Internett like begredelig som på alle andre cruiseskip. Når alle skulle sjekke facebook, kunne man egentlig bare gi opp, fem minutter for å åpne en web-side vil jeg i hvert fall ikke kalle for wrooom. Ellers var det det vanlige; stadige feilmeldinger, avbrudd og manglende kontakt i det hele tatt. Harmony skryter av sitt raske Internett, men når det skal deles på femtusen mennesker blir det sørgelig lite på hver.

 
Både på Azamara og Celebrity har vi med vår senioritet nok gratis internettid, men på RCCL fikk vi kun en dag hver. Trodde det skulle være brukbar hastighet tidlig om morgenen eller sent på kvelden, men nei, folk ligger antagelig i senga og surfer. Den beste tiden var faktisk under måltidene.

Dermed kommer man til Royal Carribians egen app, som både skal vise dagens program, menyer, show og gi deg mulighet til å booke det du kunne ønske; Royal iQ har, med rette, fått elendig kritikk i Google Play og iTunes. Treg, dårlig og manglende informasjon, vanskelig å få booket noe, manglende registreringer av bookinger og dobbeltbookinger. Appen er gratis og finnes bare for telefon, den virker ikke på nettbrett.

Booking av aktiviteter

Informasjonen på TV’en var noe bedre og ikke så treg som vi ofte har opplevd på Azamara og Celebrity. Dessverre kunne man ikke booke her fordi RCCL gikk ut fra at man brukte telefon-appen eller en av de utplasserte app-boksene. TV-systemet ble skjemmet av junk-mail, det er irriterende at et slikt system som ikke er særlig raskt i utgangspunktet skal plages med en mengde unødvendige meldinger som man hele tiden må slette. TV-systemet krasjet naturligvis også av og til, så da var det vanskelig å få sjekket restaurantbookingen; pussig nok virket det som om reklamemeldingene alltid kom fint igjennom. Så de to-tre viktige meldingene vi fikk i løpet av turen druknet i en suppe av spam.

Det er meningen at alle bookinger av restauranter, show og andre aktiviteter skal gjøres på app-brettene som er utplassert over hele skipet. Det ville man naturligvis også gjort, dersom de hadde virket, men de er dessverre like dårlige som telefon-appen; dette resulterte naturlig nok i at de første to dagene var folk ivrige etter å prøve verktøyet, men etter hvert som man ble frustrert over hvor dårlig det fungerte, så forsvant interessen – og etter noen dager sto brettene der, ensomme og forlatte.

Så for å booke aktiviteter eller plass på restaurant, var det enkleste å besøke attraksjonen i åpningstiden og bestille fra en fysisk person, det virket stort sett ganske bra, men kunne naturligvis føre til en del køståeing i perioder. Det å prøve å ringe og bestille var bare å gi opp, bortsett fra i hovedrestauranten, var det ingen som tok telefonen.

Heldigvis virket faktureringssystemet perfekt, det var aldri noen feil med belastning av drinker og så videre. Men man kan fundere på hvorfor de gjør Diamond-benefits systemet så komplisert; det må være skrevet av advokater som hadde timebetaling. Noen steder måtte vi kvittere for en gratis cappuccino og andre steder ikke, uvisst av hvilken grunn. Heller ikke betjeningen visste nøyaktig hva som var inkludert; hvilket naturligvis førte til unødvendige spørsmål og (mer eller mindre nyttige) svar.

Fasiliteter

Som man kan forvente var det mange flotte aktiviteter; sceneshow, zipline (ta den gjerne to-tre ganger i strekk), et flott rør (sklie) over 10 etasjer (vel verdt flere besøk – også for voksne), vannsklier, flere basseng og boblebad; ingen trengsel i det hele tatt. Fint opplegg, profesjonelt gjennomført og bra fordeling av restauranter og aktiviteter på de forskjellige etasjene.

Spylingen av toalettene levde for øvrig sitt eget liv, det var vakumsystem med de vanlige advarslene mot å putte oppi noe som helst som ikke først var blitt spist eller drukket. Ofte spylte det når man trykket på knappen, men like ofte tok det noen sekunders pause og rett som det er ventet det et minutt eller to etter at knappen var trykket før spylingen skjedde. Dette førte gjerne til at man ventet spent på at resultatet skulle forsvinne, det er jo noe man vanligvis ikke vil utsette andre for. Heldigvis fungerte vakumsystemet på hele turen, så folk puttet nok bare godkjente produkter oppi, men de pussige pausene som systemet tok var det ingen forklaring på; kunne det være det samme firmaet som hadde laget internett-systemet ombord?

En av gledene ved å reise over Atlanteren er at man må stille klokka tilbake en time, seks ganger. Sjøfolk er jo vant til å forholde seg til dette fenomenet og har et nærmes religiøst forhold til klokketider; på alle andre fartøy har vi blitt informert når klokka skal stilles. På Harmony klarte de ikke dette, vi fikk ikke beskjed og klokka på fjernsynet og rundt på skipet viste tre forskjellige klokkeslett – det er rett og slett for dårlig.

På Cruise Critic var det mange som klagde over at personalet hverken var blide, hyggelige eller hjelpsomme. Dette var ikke vår erfaring, alle vi møtte om bord gjorde alt de kunne for at turen skulle bli en hyggelig opplevelse. Især servicen oppe i selvbetjeningsrestauranten, Windjammer, var meget god. Så hva den dårlige kritikken kommer av vet jeg i grunnen ikke; det er naturligvis mulig at ledelsen på Harmony har lest kritikken og innskjerpet attityden til de ansatte. Det kan også hende at vi fikk ny og frisk betjening, vi merket nok at etter to uker i sjøen så var det enkelte ansatte som muligens begynte å gå lei og kanskje ikke var fullt så serviceinnstilt som man kunne ønske.

Alt i alt et meget vellykket cruise. Men vi som gjerne ser etter «lite barnevennlige reiser», går nok tilbake til Celebritys nyere skip.

Her er en fin oversikt over spisestedene om bord 

Og skipets aktiviteter

De vil så gjerne, men får det ikke til

Et fattig land i Sør-Europa; rent og pent overalt:

  

Hovedstaden i det som kaller seg et av verdens rikeste land; søppelet flyter overalt:

 

Jeg var nylig på besøk i Sveits. Det er et land som kan måle seg med Norge, både når det gjelder økonomi, natur og kommunikasjon. Forskjellen var at man slapp å vasse i søppel, sigarettsneiper og snusposer:

Selv med lønninger som er like høye som de norske, tar de seg råd til å ha folk som feier og holder det pent i byene.

Jeg elsker deg

Nå som jeg er blitt godt voksen har jeg fundert på hva de ordene egentlig betyr. Hva innebærer det å være forelsket i noen? Jeg er ingeniør og har en ganske rasjonell tankegang og må innrømme at jeg rett og slett ikke forstår hva det å elske noen egentlig innebærer. Gjennom livet har jeg møtt mange andre par, og jeg tenker spesielt på tre av dem; to ektepar og et samboerpar – i alle disse tre parene var det en stormende forelskelse og de kunne knapt ta øynene fra hverandre. Men så (tre til fem år senere), hatet de hverandre som pesten og gjorde alt de kunne for å såre hverandre; i den ene skilsmissen var det beskyldninger om incest og derpå følgende anmeldelse for falsk forklaring.

Jeg tenker tilbake på mitt eget ekteskap, førti år med den samme kvinnen og vi er fremdeles glade i hverandre. Jeg forstår hva det betyr å være glad i noen, det vil si at man trives i hverandres selskap. Jeg forstår også hva kjærlighet er, det vil si at man savner partneren når man er fra hverandre. Og sannelig, min kone skal ikke være borte mer enn et par timer til frisøren så savner jeg henne; slik er det fortsatt etter førti år. Da kan jeg egentlig klare meg uten denne forelskelsen – jeg har spurt både venner og slektninger, men ingen kan egentlig forklare hva det er. Det nærmeste jeg kommer er egentlig når jeg tenker tilbake på tenårene. Som gutt prøvde man seg naturligvis på alt som var av jenter og det ble mye «klining» som vi kalte det den gang. Det først var å utforske brystene, deretter kom det spennende når man la hånden på kneet til jenta og følte seg oppover. Alle jentene den gangen brukte skjørt, og når man kom opp på låret så ble man stoppet av en bestemt hånd. Da sa man: «Jamenn jeg elsker deg jo», og så slapp man videre til det ukjente.

Min konklusjon er at «Jeg elsker deg» og «Vi er så forelsket i hverandre» egentlig er floskler som man sier uten å ane betydningen av. Man har det muligens enklere på engelsk hvor setningen «I love you», betyr både jeg elsker deg og jeg er glad i deg, og uttrykket brukes ofte og ukritisk; mens «I am in love with you» innebærer at man har et mer spesielt forhold til hverandre.

Byråkratisykdommen

Noen mener at vi trenger så mange byråkrater her i landet fordi vi har myriader av kompliserte og unødvendige regler. Det er imidlertid godt mulig at det faktisk er motsatt; nemlig at det enorme antall byråkrater vi har her i Norge fyller opp arbeidsdagen med stadig å lage nye regler. For eksempel har hunde- og katteeiere av og til behov for gi kjæledyrene en ormekur. Tidligere kunne man kjøpe tablettene på apoteket, dette ble endret slik at man i noen år måtte gå til veterinær for å kjøpe dem. Denne enkle handlingen har nå fått et nytt omfattende regelverk som gir en utrolig sløsing med tid og penger. 

Først til veterinær for resept, der skulle kattene registreres, og siden jeg ikke hadde fødselsdagen deres i hodet måtte jeg reise hjem igjen, sjekke papirene og så tilbake til veterinær for registrering og kjøp av resept til kroner hundre. Deretter var det å stille seg opp i reseptkø på apoteket. Apotekeren så på meg; «Dette har vi ikke på lager lenger. Det selges nesten ikke, fordi folk kjøper dem på Harrytur i Sverige». Vel, det er en stund til jeg skal til Sverige, så jeg bestilte tablettene og troppet opp til ny køståing uka etter. Da måtte apoteket registrere en dyrekonto på meg, og jeg fikk til slutt med meg ormekuren hjem. Dette blir siste gang. Nå skal jeg passe på å kjøpe med meg noen pakker med ormekur når jeg er i utlandet, der får man dem over disk og til en vesentlig lavere pris.

En sjekk på Internett viser at årsaken til disse nye reglene er at man skal redusere overforbruk av tabletter mot innvollsorm. Nok et eksempel på omfattende byråkrati og regelverk som ikke fungerer. Man kan naturligvis forvente at noen katter og hunder ikke blir behandlet fordi folk rett og slett ikke gidder å vikle seg inn i denne papirmølla, men hvis man tror det blir mindre forbruk av at man har bunkret opp tolv pakker fra Sverige i stedet for å kjøpe én ved behov, så har man gått seg vill i regeluvesenet.

Pizza er viktig

Konkurransetilsynet har stanset sammenslåingen av Peppes og Dolly Dimple’s. Årsaken er at ellers ville konkurransepresset mellom dem forsvunnet og et slikt monopol ville ha ført til økte priser og dårligere kvalitet. Det er synd at man ikke gjør samme vurdering når det gjelder offentlige tjenester; sykehus, vannverk eller veibygging. Men naturligvis, det er jo ikke så viktig med kvalitet og pris på slike ting.

Vi får trøste oss med en pizza, der sørger Konkurransetilsynet for at kvaliteten er på topp, så får det gå som det vil med monopolene som ikke er så viktige.

Pensjonistene taper – igjen

Aftenposten melder at pensjonistenes kjøpekraft minker nok en gang. År etter år blir pensjonen for vanlige folk redusert. Pensjonen blir underregulert i forhold til prisstigningen, pensjonister som bor sammen får redusert pensjonen sin, pensjonsbeløpet blir redusert med levealderjustering og eldre arbeidsløse blir tvunget til å ta ut i pensjon i stedet for å gå på dagpenger til de blir 67 år. Vi får glede oss over at politikernes pensjon er like god som før; etter 12 år på Stortinget har de sikret seg en inflasjonsregulert generøs pensjon som vi andre bare kan drømme om. Og hvis politikeren blir stemt ut av Stortinget, så fortsetter han på etterlønn slik at han skal slippe å gå på NAV og heve dagpenger sammen med den gemene hop. Det er i slike stunder at jeg angrer på at jeg ikke tok imot tilbudet jeg fikk for noen år siden om å bli profesjonell politiker. Men jeg takket nei, fordi jeg fant at jeg manglet de tre vesentligste kvalifikasjonene; smålighet, grådighet og en ubendig trang til å detaljbestemme over andre mennesker.

Holmenbrua i Drammen

Holmenbrua er i så dårlig forfatning at den ikke tåler vekten av de tyngste kjøretøyene, forteller Rambølls ingeniørfirma.

Jeg kikket på brua sist jeg gikk forbi (turte ikke å gå over), og den ser ikke bra ut. Brua ble bygd i 1964-66. Jeg foreslår at man engasjerer et tysk firma til å bygge brua på nytt igjen; vi har jo fremdeles mange betongkonstruksjoner etter dem rundt i landet, og de ser like fine ut etter over sytti år.

Pasientens kontakt på sykehuset

Overlege Jon Henrik Laake på Rikshospitalet ønsker ikke at pasienter som er innlagt på sykehus skal ha én ansvarlig lege, og har derfor konstruert et eksempel for å vise at det ikke fungerer. Jeg kan av egen erfaring fortelle at det fungerer meget godt. For en tid siden måtte jeg tilbringe noen dager på et sykehus i USA; jeg fikk tildelt faste leger; en indremedisiner, en onkolog, og også en farmasøyt. Til min store overraskelse kunne jeg også komme i kontakt med dem når jeg hadde noen spørsmål, enten direkte eller via en sykepleier. På en tavle på rommet mitt var navn og telefonnummer skrevet opp, i tillegg til navnet på ”min” sykepleier og ansvarlig på avdelingen. Da min faste sykepleier skulle reise bort i helgen, kom hun innom og presenterte sin avløser. Dette viser at det er mulig å behandle pasienter på en ordentlig måte, det er bare spørsmål om vilje til å organisere. Den store forskjellen er at de har kvalitetssikringssystemer og pasienten har rettigheter. Man hører stadig at sykehusopphold i Amerika er forferdelig dyrt; ja det er det, men det er faktisk ikke dyrere enn i Norge, eller Tyskland som også er et land vi kan sammenligne oss med. Både i USA og i Tyskland har sykehusene rutiner for innleggelse og rutiner for undersøkelser; jeg har også erfaringer fra norske sykehus og den mangelen på rutiner man har her i landet er dessverre temmelig amatørmessig.

Det er synd at leger, som Jon Henrik Laake, i stedet for å lytte til pasientene bruker sin energi på å konservere bestående systemer. Det har vært temmelig mange reportasjer og innlegg i Aftenposten som viser at norske sykehus rett og slett ikke fungerer godt nok.

Hvordan landsbytullingen startet Det Norske Samfunn

For ti tusen år siden var hele Skandinavia dekket av isbre. Etterhvert begynte den å smelte og trekke seg nordover. Danmark ble isfri, og alle jublet og satte i gang med å feste og glede seg over solen, sommeren og det fine været.

Men så var det en tullebukk. Mens alle de andre frydet seg over sommeren som var kommet, samlet han sammen familien sin og dro nordover, etter isbreen.

Der hvor breen så stoppet, midt i Norge, stoppet også han og bosatte seg, like ved iskanten. Slik hendte det at det norske folk ble grunnlagt av landsbyidioten. At hans gener fortsatt lever i folket ser vi hver eneste vår. Når solen titter frem, snøen smelter, og alle fornuftige mennesker fryder seg over våren og varmen, så reiser grunnstammen av det norske folk til fjells, for å tvære ut vinteren så lenge som overhodet mulig.

Fritt etter "Det Norske Folks bedrøvelige liv og historie" av Odd Børretzen.

Farvel Rema

Min kone og jeg har vært fornøyde kunder av Rema i mange år. Dyktige medarbeidere, godt vareutvalg, oversiktlige butikker og overkommelige priser. I den senere tid har det imidlertid begynt å skurre noe. Det blir stadig vanskeligere å finne merkevarer; man blir hele tiden oppfordret til å kjøpe Remas (mer eller mindre vellykkede) kopier. Dette er forsåvidt ikke noe problem, vi kan alltids stikke innom Kiwi eller Meny for å kjøpe de produktene vi har vanskeligheter med å finne på Rema.

Men nå er det slutt. Nyheten om at Rema anmelder konkurrentene for å holde ulovlig søndagsåpent, har jeg absolutt ikke noe til overs for. Rema er store nok til å konkurrere også på dette området, og kan starte sine egne Brustadbuer. Det å bruke politiet for å stoppe konkurrenter er feigt og smålig. Jeg forstår naturligvis at Rema gjør dette fordi de ønsker å endre loven, men med de to surrepartiene på vippepunktet i Stortinget, vil det dessverre ikke skje.

Søndagsåpne butikker – jatakk. 

Jeg ber derfor om at Rema konkurrerer på like vilkår i stedet for å fore advokatenes lommer.