Postapokalyptisk

Skal en filmanmelder skrive for ”folk flest”, eller for en liten gruppe kultursnobber? Hilde Halvorsrød tar i A-magasinet et sterkt oppgjør med dem som ikke forstår uttrykket ”postapokalyptisk”; de bør lese flere bøker og se mindre på Paradise Hotel. Tja, jeg vet ikke hvilken tidsperiode postapokalyptisk er, selv om jeg er ingeniør, forfatter, leser femti bøker i året og aldri har sett en episode av Paradise Hotel. Jeg forstår naturligvis at det menes ”etter apokalypsen”, så jeg henvender meg til min kone som langt mer kulturell enn meg. Apokalypse betyr åpenbaring, og postapokalyptisk betyr etter syndefloden/katastrofen. Vi går derfor til Internett, og finner ut at apokalypse var en film om Vietnam fra 1979. Noen andre filmer, slike som Mad Max, Night of the living dead, The dead walk og Zadoz er postapokalyptiske. Ikke kjenner jeg disse filmene, jeg vil faktisk anta at Paradise Hotel tittere har større kunnskaper om dem – naturligvis bortsett fra kultursnobber som Hilde Halvorsrød.

Meningsmåling viser sterk støtte til Høyres skattelettelser

Jeg har spurt ti personer om de ønsker å bruke 25 milliarder til skattelettelse eller til mer ineffektivt, offentlig byråkrati. Ni personer valgte skattelettelse. Den tiende var Torgeir Micaelsen, men han var dessverre ikke hjemme da jeg banket på, så vi får ikke vite hvilket av disse to alternativene han ville valgt. Denne målingen viser at det store flertall er enig med Høyre, og ble tatt opp som et apropos til Arbeiderpartiets meningsmåling om folk vil bruke pengene på skattelette eller helse og skole. Meningsmålingen er utført med samme objektivitet og er like seriøs som Ap’s måling.

Røyking, snusing og møkk

Avisspaltene flommer over av innlegg som beklager seg over hunde- og hestemøkk. Det er imidlertid en annen type forurensning som er atskillig verre for miljøet. Se på etterlatenskapene etter røykerne! Det er sigarettstumper fulle av miljøgift, esker og plastfolie; for ikke å snakke om svimerker hvor der hvor de tankeløst har stumpet sneipen. Etterlatenskapene etter dyrene er jo en helt naturlig gjødsel som forsvinner etter et par regnskyll og bidrar til at planter, busker og trær vokser og trives.

Røykerne beklager seg for tiden mye over at de blir forfulgt. Hvis de hadde vist et minimum av respekt for sine omgivelser og ikke ukritisk tømt søpla si i vårt felles miljø, så kunne vi tolerert dem, men slik de oppfører seg må de bare finne seg i å bli uglesett. Utenfor Drammen bibliotek må man gå spissrotgang mellom en gjeng røykere som gjerne stumper sneipen på skiltet som ber om ”Vennligst ikke røyk her”. Det bekrefter for så vidt min mening om at folk som fremdeles røyker er så dumme at de ikke engang kan lese.

I Amerika er man mer siviliserte, der må disse plageåndene stå minst 8 meter fra inngangsdøra.

Egentlig ikke noe problem, for i USA røyker nesten ingen lenger.

Jeg funderer på om folk som damper på e-sigaretter egentlig er klar over hvor utrolig tåpelige de ser ut? For ikke å snakke om hvor mye penger de bruker på å ødelegge sin egen helse og lukte vondt.

Mobiltelefon i fly

Blir det forstyrrelse på flyets systemer om man bruker mobilen? 

Hvis dette virkelig hadde vært en reell fare, så kan man være sikker på at flyselskapene og de forskjellige kontrollkommisjonene ikke hadde nøyd seg med en enkel henstilling fra flyvertinnen om å slå av telefonen. Man hadde gått gjennom kabinen med et søkeapparat for å sikre at alle virkelig var slått av; det er til stadighet påslåtte mobiltelefoner ombord på flyene, uten at det har ført til ulykker. Havarikommisjonene er meget dyktige til å oppspore årsaker. Hvis det hadde vært så farlig så burde de hatt et stort antall krasjede fly å undersøke, men de har aldri funnet slike årsaker. Jeg har personlig sittet på fly med både italienere og franskmenn som har pratet i mobiltelefonene sine, sendt SMS’er og oppdatert Facebook via mobilt bredbånd uten at det skjedde noe galt av den grunn. De var heller ikke plaget av problemet med dårlig dekning oppe i flyhøyde.

Jeg ser det som en større plage å ha sidemannen skravlende i mobilen sin, og det burde forbys med den begrunnelsen.

En annen og mer nærliggende årsak til forbudet er at i mobiltelefonens barndom så introduserte flyselskapene sine egne telefoner ombord – med en ringepris per minutt på femti til hundre kroner. Det er ikke det minste rart at de ønsket å forby en konkurrerende mulighet som kostet en brøkdel av dette. Når forbudet så var på plass, kunne man av prestisjehensyn ikke fjerne det, selv om flytelefonene ble borte fordi ingen lot seg lure til å bruke dem. Nå i 2013 ser man at forbudet mykes opp med interne nettverk og basestasjoner i selve flyene. Dessuten er de amerikanske luftfartsmyndighetene i ferd med å endre regelverket. Luftfartstilsynet og teletilsynet har ikke funnet noe bevis for at radiosignaler fra elektronisk utstyr kan forstyrre flyets instrumenter.

Pasient, utrygghet og leger

Vi kan lære mye av USA når det gjelder behandling av pasienter, det er fullt mulig å unngå den utrygghet som Per Fugelli beskriver i sitt møte med 37 forskjellige leger. For en stund siden måtte jeg tilbringe noen dager på et sykehus i USA; og det var et hav av forskjell fra den amatørmessige måten norske sykehus fungerer på. Jeg fikk tildelt faste leger; en indremedisiner, en onkolog, og også en farmasøyt. Til min store overraskelse kunne jeg også komme i kontakt med dem når jeg hadde noen spørsmål, enten direkte eller via en sykepleier; dette er fullstendig ukjent på norske sykehus. På en tavle på rommet mitt var navn og telefonnummer skrevet opp, i tillegg til navnet på ”min” sykepleier og ansvarlig på avdelingen. Da min faste sykepleier skulle reise bort i helgen, kom hun innom og presenterte sin avløser. Dette viser at det er mulig å behandle pasienter på en ordentlig måte, det er bare spørsmål om vilje til å organisere. En helt annen diskusjon er at det er millioner av mennesker som faller utenfor helsevesenet i USA, jeg ønsker Obama all lykke med å endre systemet slik at alle får hjelp. Men her uttaler jeg meg som en som har benyttet et amerikansk sykehus. Den store forskjellen er at de har kvalitetssikringssystemer og pasienten har rettigheter. Man behøver forøvrig ikke å gå så langt som til USA, en kollega av meg fortalte at han hadde vært på sykehus i Tyskland. De hadde rutiner for innleggelse, rutiner for undersøkelse, og det fungerte. Alt gikk som på skinner, fire dager senere ble han skrevet ut og var på vei videre i ferien. 

Zimbabwe

En fyldig og innsiktsfull artikkel i A-magasinet om Zimbabwes utvikling under Rober Mugabe. På åtti og nittitallet var Norge sterkt med for å støtte Mugabe i å bygge opp et av verdens verste diktaturregimer, det er et trist kapittel i Norges historie. President Mugabe ble hyllet av hele den norske venstresiden. Alle, fra RV, via SV og til AP var stolte over at det ble dannet en sosialistisk stat i Afrika. Millioner på millioner av kroner ble sendt i u-hjelp, pengene forsvant og innbyggerne var like fattige og sultne, mens president og hans hoff ble rikere og rikere. Noen få kritiske røster pekte på hans enorme pengeforbruk, vilkårlige styre og mangelen på kontroll av hva norske skattebetaleres penger ble brukt til. Presidenten fikk for eksempel hver måned besøk av en frisør fra New York, det kostet femti tusen kroner per klipp. Men venstresiden i Norge var begeistret over en ny sosialistisk stat, og ville ikke la seg forvirre av fakta. Enda mer fantastisk er det kanskje at Norge fremdeles sender u-hjelp til dette korrupte regimet, og UD innrømmer at de aner ikke hvor pengene tar veien. Et betimelig spørsmål til venstresiden i Norge er: ”Angrer dere på at dere applauderte Mugabe?»

Det er en sammenheng

Kvinner kan mindre om politikk enn menn - Kvinner stemmer rødgrønt

http://www.nrk.no/nyheter/1.11149388

http://www.nationen.no/2012/08/02/politikk/regjeringen/borgerlig/rodgront/7575997/

Det gjelder også ungdom - så kanskje man skulle heve stemmerettsalderen til 21 år i stedet for å senke den til 16;-) 

Politikerløfter er ikke garantier

Jens Stoltenberg har igjen snublet i det vanskelige ordet garantier. Denne gangen lovte han en velferdsgaranti som skal sikre trengende eldre sykehjemsplass. Dessverre er den ikke mer verdt enn de andre garantiene som har kommet fra det hold. La meg minne om garantien for kreftbehandling innen 20 dager etter at diagnosen er stilt. Lar vi oss lure så lett enda en gang? Stoltenbergs garantier minner mistenkelig om Gro Harlem Brundtland (også fra Arbeiderpartiet) og hennes Velgergarantier. Disse skulle i motsetning til vanlige valgløfter bli gjennomført uansett. Velgergarantien var på tyve punkter, og etter to år viste det seg at bare ett eneste punkt ble gjennomført, alle de nitten andre var glemt. Det ene punktet som ble gjennomført, var å stoppe private sykehus. Fru Brundtland brukte fire millioner av skattebetalernes penger for å hindre lege Jens Moe i å bygge sykehus i Asker. Det er jo trist at Arbeiderpartiet bruker så store ressurser på å hindre syke mennesker i å få hjelp, men det er en annen diskusjon. Hvis Elkjøp eller Bertel O. Steen hadde brukt ordet garanti like lemfeldig som politikerne, så hadde Forbrukerrådet umiddelbart kommet på banen og bøtelagt dem for villedende reklame. Det er trist at de ikke kan ta politikere på samme vis.

Hurtigruten - Hurtigruta

Hvorfor skal Hurtigruten besøke hver lille havn to ganger om dagen, syv dager i uka? Nå som e-post har tatt over kunne jeg godt klare meg med postombæring tre ganger i uka. Men politikerne går inn med store subsidier for å sikre denne ulønnsomheten. At de derved kanaliserer en strøm av penger fra skattebetalerne og ned i lommene til Trygve Hegnar (som eier en stor del av Hurtigruta) ser ut til å være uinteressant. Det er lett og være sjenerøs med andre menneskers penger, men kunne de ikke funnet et bedre formål? Hegnar tjener egentlig nok allerede uten at Senterpartiet skal gi ham enda mer.

Jeg tror at jeg her har funnet årsaken til at alt er så dyrt i Norge. Vi har rett og slett myndigheter som av en eller annen merkelig grunn ønsker at ting skal være dyre og ineffektive. Det minner om typografenes kamp mot ny teknologi på åttitallet, de ville ha forbud mot bruk av PC’er i avisene. Resultatet ser vi nå, typografene har utradert seg selv og datateknikken har overtatt. Det samme kommer til å skje med posten.

Gratis parkering er faktisk gratis

Finn Arnesen er blitt svært sint fordi han har fått gebyr for å parkere i strid med bestemmelsene på et kjøpesenter. I motsetning til oss andre som ikke fikk gebyr, så brydde han seg ikke med å trekke en gratis parkeringsbillett. Finn Arnesen sier «Jeg må tilstå at jeg følte meg grundig lurt"; tydeligvis fordi han ble ilagt et gebyr på kr 500 selv om han bare hadde handlet noen småting for kr 80. Hadde det hjulpet om han hadde vært på polet og handlet for et par tusen? Det er mulig at jeg er litt treg av meg, men kan Arnesen være så snill å forklare hvorfor han ble lurt? Han forteller jo selv (ganske bra egentlig) i innledningen hvorfor reglene er slik de er. Så muligens han mener at han egentlig har lurt seg selv? Et godt råd; ta det som voksenopplæring. Hvis du har lært noe av denne saken, så er det vel verdt femhundre kroner.

Pensjon kan være enkelt

Mange har påpekt hvor komplisert Norges pensjonssystem er, og de fleste som blir spurt forteller at de skjønner ingenting og vet ikke hvor mye de får i pensjon. Det kunne vært mye bedre, og flere eksperter på forsikring har forklart at det i all enkelthet kunne vært slik:

• Når man starter sin arbeidskarriere oppretter man en (eller flere) pensjonskonto i et forsikringsselskap (eller bank eller fondsselskap). På samme måten som man nå oppretter bankkonti eller aksjesparingskonti. 
• Gjennom hele arbeidslivet kan bedriften og arbeidstakeren sette inn penger på denne kontoen. 
• Hvor mye bedriften setter inn er avhengig av den enkeltes arbeidsavtale. Hvor mye arbeidstakeren setter inn vil ofte være avhengig av livssituasjon; nygift, veletablert, ny bolig osv.
• Når man så pensjonerer seg (uavhengig av alder) vil man ha opparbeidet en garantert pensjon som utbetales hver måned resten av livet. Legg merke til at dette er en garanti fra en bank eller forsikringsselskap som må stå ved sine kontrakter, i motsetning til politikergarantier som ikke er verd noe. 

Dessverre så har vi ikke et slikt enkelt og oversiktlig system her i Norge. Det kommer av at de bestemmende myndigheter liker å lage byråkratiske, kompliserte og uoversiktlige systemer. De eksisterende pensjonssystemene er så dyre i drift at ytelsene må reduseres. Man kan sammenligne dem med bomstasjonene som politikerne oppretter, der går en stor del av innskuddet med til driften, og enkelte stasjoner er så ulønnsomme at det ikke blir noe overskudd i det hele tatt. Våre politikere har imidlertid vært fremsynte nok til å forstå at de selv må ha et bedre system, derfor har de egne regler slik at de raskt kan opparbeide seg en full, inflasjonsregulert pensjon (3 perioder – 12 år for en stortingspolitiker). Det er ganske avslørende at politikerne også har sine egne regler hvis de skulle bli arbeidsløse; de behøver ikke å gå på NAV og heve dagpenger slik som den gemene hop må, de kan gå år etter år etter år på ventelønn og etterlønn.

Dette ineffektive og dyre pensjonssystemet, samt politikernes gavepensjoner må naturligvis finansieres; derfor blir vanlige menneskers pensjon redusert med betydelige beløp hvert år. Den ordinære pensjonen blir underregulert i forhold til prisstigningen, pensjonister som bor sammen får redusert pensjonen sin, beløpet blir redusert med levealdersjustering og eldre arbeidsløse blir tvunget til å ta ut i pensjon i stedet for å gå på dagpenger til de blir 67 år.

Stortingsvalg på Internett

Snart kan vi stemme over Internett. Fra før av betaler jeg min kones fakturaer via hennes nettbank, jeg leverer selvangivelsen hennes til AltInn, og når hun har behov for å låne noen bøker på biblioteket, så ber hun meg bestille dem over nettet. Det er en service jeg gjerne gir henne, mens hun lager mat og vasker opp. Og nå forteller Kommunaldepartementet at jeg snart kan levere stemmeseddelen hennes elektronisk; det er så mange oppgaver som pater familias gjerne tar ansvaret for.

Lierbyen

Ta et objektivt blikk på Lierbyen; fremkommeligheten for biler er år for år blitt redusert, veiene er innsnevret og fortauene er lagt i kunstige kurver (som folk naturlig nok overser ved å gå rett over plenen). Det er rett og slett trangt, plundrete og usikkert å kjøre i Lierbyen.

For tiden er det politisk korrekt å mislike biltrafikk i byer og tettsteder. Dessverre er det fremdeles sammenheng mellom årsak og virkning og hvis man vil ha et yrende sentrum og en levende landsbygd, så må man akseptere bilen selv om det ikke er PK. Jeg kan ikke tenke meg noen annen ledergruppe enn politikere som kan innbille seg selv at folk vil ta bussen fra for eksempel Sjåstad, handle 5-6 bæreposer med varer i Lierbyen og frakte dem på bussen for så å bære dem flere kilometer fra holdeplassen og hjem. Stiene som nå er tråkket opp, viser til hvor dårlig politikerne forstår konsekvensen av sine avgjørelser. Når skal våre politikere forstå at man kan ikke skape noe med forbud, gebyrer og hindringer, det må positive virkemidler til?

Lik behandling – hvorfor det?

I den etter hvert så notoriske Maria Amelie saken er det enkelte personer som hevder at vi må behandle alle innvandrere/asylsøkere likt. Vi kan ikke gi henne særbehandling fordi hun er dyktig, snakker godt norsk og er en ressursperson. Alternativt, vi må finne en regel som kan utnyttes slik at hun passer inn i lovverket. Alternativt, hun har gitt papirløse innvandrere et ansikt, alle må få opphold hvis hun får det. Det er åpenbart at de personer som breier seg i media for tiden, har forskjellige beveggrunner og motiver.

Hvorfor i all verden skal man likebehandle Maria Amelie med for eksempel en terrorist eller voldsmann (som Norge ofte har gitt asyl). Det har alltid vært, og vil alltid være, forskjell på folk. Maria Amelia er allerede forskjellsbehandlet. Det er flere tusen papirløse her i Norge, verken politiet eller UDI viser synderlig interesse for dem. Men så har vi hun som har skrevet bok, holder foredrag, er synlig og tydeligvis en torn i øyet på våre myndigheter – her må det statueres et eksempel. Det er greit nok det, det er ingen unnskyldning at andre holder på med det samme uten å straffes, men det er forskjellsbehandling.

Maria Amelie har vist seg som en ressurssterk person som kan bidra med noe i det norske samfunnet, la oss ikke kaste vrak på det. La oss i stedet ønske velkommen folk som kommer hit for å gjøre en god jobb; for vi trenger dem. Kan vi ikke i stedet kaste ut folk som kommer til Norge for å drive med ran, voldtekt eller narkotikasmugling? Andre land har et system hvor de siler ut de dyktigste innvandrerne og gir dem oppholdstillatelse, dessverre har Norge med sin såkalte likebehandling blitt et tilbud for de menneskene som ingen andre land vil ha. Vi trenger dyktige mennesker. Lag gjerne en egen lov og instruer UDI – folk som kan gjøre en innsats her i Norge er velkomne. Hun har bodd i Norge åtte år og snakker allerede nærmest perfekt norsk. Vi har flyktninger som har bodd her hele livet og fremdeles ikke klarer å gjøre seg forstått. Vi har andre generasjons innvandrere som snakker et gebrokkent språk og bryter på urdu. Vi skulle hatt flere mennesker som viser en slik innsatsvilje som Maria Amelie.

Lier ble reddet

Jeg leser i Drammens Tidende at det blir foreslått et lite, effektivt og ungdomsvennlig kulturhus i Lier. Det skal koste 20 millioner kroner. Lier kommune avslår imidlertid med begrunnelsen at de ikke har penger, man klarer bare å frigjøre halvannen millioner kroner i året. Det er bare noen få måneder siden kultureliten ville lage et prestisjebygg til flere hundre millioner kroner, og nå har vi ikke råd til en miniatyrutgave en gang! Det var en lykke at det pengesluket ble stoppet – hva slags økonomiske tryllekunster var det kulturhusforkjemperne trodde de kunne gjøre? En slik hvit elefant hadde vært et evig mareritt på kommunebudsjettet i årtier fremover. Sats heller på denne nedskalerte utgaven; den passer vesentlig bedre inn i kommunens økonomi, bygningsmasse og (realistiske) ambisjoner.

Gulskogensenteret

Drammen kommune viser et sterkt engasjement for å detaljregulere hva slags butikker man skal ha på Gulskogen. Fra tidligere husker vi drammens-politikernes sterke engasjement for å stoppe utbygging av senter i Krokstadelva og geskjeftig innblanding i utbyggingen av Lierstranda. Hvorfor skal egentlig en gjeng med politikere overstyre de næringsdrivendes valg av forretningsmodell? Et annet sted i avisa får jeg svaret, Drammen kommune har sterke interesser i Papirbredden Eiendom. Googling av Drammen kommunes eiendomsbesittelser viser at det offentlige (det vil si politikerne) eier utrolig mye her i distriktet. Da har vi straks bukken og havresekk systemet; naturligvis gir politikere og byråkrater særfordeler til ”sine egne” interesser. Skal dette være en høyrestyrt kommune? Det er som et gufs fra sosialisttiden, den gang Lise Christoffersen styrte Drammen, og det offentlige skulle eie alt, fra kinoer og leiligheter til Narvesen-kiosker og pølseboder. Nei forresten, stryk pølseboder; det har vært mange avisartikler som har påpekt at skulle politikerne drevet en pølsebod på samme måten som de driver ellers, så ville den gått konkurs på kort tid. Det er trist at en høyrestyrt kommune ikke kvitter seg med alle sine eiendeler og så konsentrerer seg om å styre byen; i stedet for å eie og drive den – det kan private gjøre mye bedre og mer effektivt. Når det offentlige står som eier blir resultatet som kjent ineffektivitet, byråkrati og dårlige behandling av konkurrenter.

Todelt helsevesen

Aftenposten melder at til og med Forsvaret nå kjøper private helseforsikringer til sine spesialsoldater. Dette en utvikling vi har sett i løpet av syv år med en rødgrønn regjering; den som har råd til det kjøper seg bedre legetjenester – vi har fått et todelt helsevesen. Dette står i sterk kontrast til det ryktet vi har i utlandet, spesielt i USA, om et sosialt, gratis helsetilbud som er likt for alle. En venn fra USA spurte meg om det virkelig ikke koster noe å bli syk i Norge, slik som det hevdes på fjernsynsstasjoner i Amerika. Mange demokrater fremholder Norge som et eksempel på det perfekte helsevesen. «Ja, i teorien så er det riktig», svarte jeg. «I teorien?» var hans åpenbare spørsmål, så jeg måtte forklare nærmere.

Man vil alltid få hjelp i Norge, selv om man ikke har råd til å betale for behandlingen, og det er et godt system. Mye er imidlertid holdt utenfor; hvis man for eksempel må behandle tennene for femti tusen kroner så er det ens eget problem – ingen hjelp fra det offentlige. Legen er heller ikke helt gratis slik det gis inntrykk av – man må betale en egenandel, men for de fleste mennesker blir det mindre enn ti tusen kroner i året, uansett hva slags problem man har, eller om man er kronisk syk. Om man ikke engang har råd til dette beløpet, så vil man likevel få hjelp, og dette fungerer godt for mange mennesker. MEN, man får den kvaliteten man betaler for. Det er alltid kø for å få hjelp på norske offentlige sykehus; får man en kreftdiagnose må man stå uker og måneder i kø for operasjon, og rekonstruksjon av kvinnebryst betyr flere år med venting. Enkle operasjoner som kunne vært utført på dagen på et privat sykehus, fører til mange måneders sykemelding mens man venter på det offentlige tilbudet, og det er eksempler på mennesker som har blitt blinde eller dødd mens de har stått i sykehuskø. Det skjer også mye feil, rot, mangler og gal medisinering (uønskede hendelser som det heter på departementalt fagspråk). Personlig har jeg hatt opplevd både norske og amerikanske sykehus, og det er et hav av forskjell når det gjelder pasientbehandling, kvalitetskontroll og vilje til å bruke de beste metodene. Resultatet av dette er at folk som har råd til det også i Norge kjøper seg private helseforsikringer, og bedrifter forsikrer sine viktige medarbeidere for å sikre rask behandling.

«Så da har også dere et klassedelt helsevesen, akkurat som vi har her i USA», mente han. «Ja, etter seksti år med sosialdemokrati så har vi et todelt helsevesen hvor de som har råd kan kjøpe seg gode private tjenester, mens de som ikke har råd, må stå i offentlig helsekø», var min konklusjon.

Pasientkontakt på sykehus kan fungere

For en tid siden måtte jeg tilbringe noen dager på et sykehus i USA; jeg fikk tildelt faste leger; en indremedisiner, en onkolog, og også en farmasøyt. Til min store overraskelse kunne jeg også komme i kontakt med dem når jeg hadde noen spørsmål, enten direkte eller via en sykepleier. På en tavle på rommet mitt var navn og telefonnummer skrevet opp, i tillegg til navnet på ”min” sykepleier og ansvarlig på avdelingen. Da min faste sykepleier skulle reise bort i helgen, kom hun innom og presenterte sin avløser. Dette viser at det er mulig å behandle pasienter på en ordentlig måte, det er bare spørsmål om vilje til å organisere. Når man imidlertid hører om rot, feilbehandling og prestisjekamp på norske sykehus, bør man muligens be helseministeren om først å få primæroppgavene til å fungere.

Invester oljepengene i Norge

Den rødgrønne regjeringen bruker våre penger til å spekulere på utenlandske børser, i stedet for å investere i varige verdier som veier, jernbane, sykehus og utdanning her hjemme. Mens andre land bygger opp kommunikasjon, helsevesen og utdanningssystemer, så sparer vi oss til fant. Uansett om aksjemarkedet går opp eller ned, så vil Norge tjene på å bygge opp infrastrukturen. Sjefen Yngve Slagstad, økte sin lønn med over to millioner kroner og tjener nå mer enn fem millioner kroner i året; er han også en personlig venn av Trond Giske? 

Flere og flere økonomer forteller nå at grunnen til at vi ikke kan investere pengene her i Norge, er at det var Carl I. Hagen som først kom med dette forslaget, og derfor er det ingen politikere fra andre partier som vil innrømme at det er fornuftig.