Hva med mobilen?

I saken mot trailersjåførens som kjørte rett inn i en personbil og drepte et menneske forteller Drammens Tidende detaljert om forhistorien. En svart boks har blitt analysert av Statens vegvesen og fortalt alt om bilens bevegelser før den smalt inn i en parkert personbil. Man funderer på om sjåføren hadde tatt seg en røyk, fiklet med radioen eller sett ut av sidevinduet før han plutselig (og for sent) oppdaget hindringen, med de fatale følger det fikk. Men det jeg funderer på er hvorfor det ikke står et ord om mobiltelefonen. Var han opptatt med å sende SMS’er eller surfe på Internett? De fleste av oss som kjører endel har observert at trailersjåfører får tiden til å gå på lange etapper ved å sette på cruisekontrollen og deretter leke med forskjellige elektroniske duppeditter. Siden det ikke står et ord i DT om sjåførens mobilbruk når ulykken skjedde, går jeg ut fra at politiet har etterforsket kommunikasjonen fra bilens forskjellige enheter og funnet ut at det ikke var noe slikt som tok førerens oppmerksomhet bort fra veien?

Omfavnet av LO

Oppdatering av avissituasjonen i Drammen. 

Fremtiden er ikke lenger eid av a-pressen, men av Mentor media som igjen er eid av Vårt Land. Fremtiden er således ikke lenger en del av A-media-paraplyen.

Det er forøvrig litt morsomt at nå er den blå avisen Drammens Tidende eid av LO, mens den tidligere Arbeiderparti-avisen Fremtiden er eid av kristenkonservative.

Norges urbefolkning

Advokat Jan Borgen kritiserer Stortinget fordi de ikke utpeker samene som Norges urbefolkning i Grunnloven. Borgen har nok her latt seg lure av en utbredt misforståelse. Betegnelsen urbefolkning benyttes om den opprinnelige befolkningen i et land, slik som indianerne i Amerika, aboriginalene i Australia eller eskimoene på Grønland. Samene kom hit til landet omtrent ved Kristi fødsel, da hadde Norge alt vært befolket av nordmenn i over syv tusen år. Samene må derfor betegnes som en av våre tidligste innvandringsgrupper.

Sykkelstier – hvorfor det?

I et usedvanlig velskrevet avisinnlegg argumenterer Hanna Marøy for at det skal bygges flere sykkelstier; hvorfor det egentlig? Syklistene vil jo (pussig nok) likevel ikke bruke dem. Jeg kjørte nettopp Tuverudveien fra Gullaug og oppover de gamle Lierbakkene hvor det var en flott, trygg og lett tilgjengelig sykkelsti ved siden av bilveien. Men vil syklistene bruke den? Nei, naturligvis ikke; det ser ut som om syklister har et sterkt og iboende ønske om å plassere seg i veien for bilene. Om det er konkurranseinstinkt, dødsforakt eller ren og skjær vrangvilje er det ikke godt å si, men å få dem til å vise fornuft i trafikken ser ut til å være helt umulig.

U-hjelp er vanskelig

Et TV-team reiste til Kambodsja for å dokumentere forholdene i tekstilindustrien. De ønsket å vise hvor dårlige forhold arbeiderne som produserer våre klær lever og arbeider under; og det klarte de. Ungdommene som var med i programmet kom gråtende hjem, og mange privilegerte norske ungdommer forteller nå på sine sosiale medier at de skal slutte å kjøpe tøy som er produsert under slike forhold. Det varer sikkert ikke så lenge – og godt er det, den beste u-hjelpen vi kan gi er å handle med fattige land.

Hvis mange nok boikotter firmaene (for eksempel H & M,) så vil arbeiderne få sparken og i stedet måtte livnære seg med prostitusjon eller salg av nakenbilder. Produsentene av barnepornografi har lett tilgang til materiale i fattige land hvor det ikke finnes arbeid. Mange av disse landene befinner seg på det stadiet som Norge var på for hundre år siden, men vi har karret oss oppover fordi vi har solgt det vi har produsert, og vi har hatt forholdsvis lite korrupsjon. Hvis u-landene får anledning til å selge sine varer og sin arbeidskraft, så vil disse innbyggerne få bedre forhold. Men det vil ta tid, flere generasjoner; problemet er at hvis vi boikotter dem, så dømmer vi også de neste generasjonene til fattigdom. Det dummeste vi kan gjøre er den u-hjelpen som KrF har stått for i mange år, nemlig å overøse fattige mennesker med penger og likevel reise tollbarrieren mot Norge. Mange land i Afrika var fattige, og etter femti år med milliarder på milliarder av norske u-hjelpskroner, er de vel så dårlig stilt som de var i 1950. Den måten å drive u-hjelp på har ødelagt for generasjoner.

Norge sprer u-hjelpsmidler ut over nesten halvparten av alle land i verden, og det er minimal kontroll med hvordan pengene blir brukt. Ofte går de rett inn i statskassen til korrupte regimer. Det har ikke manglet forskningsrapporter om norske u-hjelpsfiaskoer og pengebevilgninger som har vært til skade for mottakerland ved å sementere korrupte regimer. Disse rapportene har dessverre blitt ignorert av de rødgrønne pluss KrF. Det er faktisk litt pussig at de politiske partiene som er ivrigst til å bevilge penger til u-hjelp, også er blant dem som lager det strengeste lovverket og de høyeste tollmurene slik at de hindrer fattige land i å selge varer til oss. Handel har løftet fattige land ut av hengemyra og gitt innbyggerne nye muligheter og en bedre fremtid, men ikke med Norge. Her vil vi heller ha den selvtilfredse følelsen av å gi almisser. Diskusjonene blant politikerne har alltid vært: ”Hvor mye kan vi gi”, aldri ”Hvordan kan midlene gi mottakerne mulighet til å stå på egne ben”. Dessverre har resultatene ofte vært stikk imot alle de gode forsettene vi har hatt. År etter år har vi trent opp innbyggerne i u-land til å bli passive bistandsmottakere. Det som hjelper fattige land, trekker menneskene opp på et levelig nivå og gir dem et bedre samfunn, er å handle med dem, kommunisere med dem, besøke dem og prøve å få ledelsen i landene til å se fordelene ved vårt demokrati; vi hjelper ikke fattige mennesker i u-land ved å trene dem opp til å bli tiggere. 

Gratulerer med tohundreårsdagen

Egentlig er det jo danskene som burde feire tidspunktet da vi endelig ga dem deres frihet. Det neste blir syvende juni når svensken kan feire at de slapp unna vårt overherredømme.

Hamstring av egg ...

Kommunikasjonsdirektør Per Roskifte i NorgesGruppen uttaler at man må ikke hamstre egg fordi det er et produkt som blir produsert i Norge og har kort holdbarhetstid. Med sin aksjon har bøndene levert et solid argument for ikke å produsere mat i Norge. Heldigvis bor jeg slik til at jeg kan handle i Sverige, der har de et godt utvalg av matvarer til overkommelig pris.

Omfavnet av LO

Til min store skuffelse ser jeg at Drammens Tidende rammes hardt av avis-kutt. Det er trivelig å lese papiravisen ved frokostbordet; å balansere kaffekoppen eller brødskiva ved siden av nettbrett eller laptop gir ikke samme opplevelsen, både skjermstørrelse og bla-muligheter gjør lesingen mer plundrete.

DT hadde tidligere en profesjonell eier som satte pris på avisen som formidlingskanal, dessverre ble den kjøpt opp av Amedia (Arbeiderpressen) som eies av LO. LO eier også den andre drammensavisen, Fremtiden, som sliter og stort sett blir delt ut gratis – det kan man gjøre når pressestøtten finansierer trykkingen. Muligens var det som forventet at LO ønsket å strupe den redaksjonelt uavhengige avisen Drammen Tidende og i stedet satse på den arbeiderpartivennlige Fremtiden (som er et underbruk av Dagsavisen, tidligere Arbeiderbladet); Landsorganisasjonen har naturligvis sin egen agenda som ikke nødvendigvis er forenlig med en uavhengig presse.

Det er trist at den forrige regjeringen kanaliserte så mye av det offentliges penger til sine egne markedsføringskanaler. Disse omfatter et stort antall aviser, foruten NRK som alltid har satt sine formidable ressurser bak de rødgrønne. For mangfoldets skyld får vi håpe at Høyre og FrP gjør alvor av sine lovnader om å redusere pressestøtten og at NRK fristilles. Det blir temmelig skjev informasjonsflyt i samfunnet når den ene siden har sitt sugerør solid plassert i statskassen. I mellomtiden får vi håpe at Drammens Tidende overlever LOs klamme omfavnelse og fortsetter å produsere et godt og lesverdig produkt.

Pasienter er kunder

Torgeir Micaelsen har en lengre artikkel i Drammens Tidende hvor han avslører hvorfor norsk helsevesen fungerer så dårlig – pasienter er nemlig ikke kunder, mener han. Den godeste Micaelsen innrømmer at han har tro på konkurranse, men ikke i helsesektoren. Dessverre Torgeir Micaelsen, med en slik innstilling kommer nok helsevesenet til å fortsette å være like begredelig.  Jeg har selv vært på sykehus i USA, og en kollega av meg har erfaringer fra Tyskland; det er et hav av forskjell fra norske sykehus hvor pasientene blir behandlet som pakker. Begge disse landene bruker omtrent like mye per innbygger for å behandle sykdom som vi gjør her i Norge, men der får man både bedre og mer behandling for pengene; pasientene blir nemlig behandlet som kunder – og det er konkurranse om kundene.

Mye av det norske problemet er at politikere, slike som Torgeir Micaelsen, ikke klarer å holde fingrene fra fatet, men absolutt må gå inn og detaljregulere. De er naturligvis redde for at de selv ikke skal få god nok behandling, slik som da en partikollega av Micaelsen ringte til sykehuset, og i kraft av sin stilling som helseminister forlangte god oppfølging av en venn av seg. Eller slik som Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre som ikke tør legge seg selv eller sin familie inn på offentlig sykehus, men bruker private løsninger; der blir som kjent pasientene behandlet som kunder, og det er full konkurranse.

Fastlegeordningen i Norge fungerer, der blir plutselig pasientene behandlet som kunder; man kan sjekke ut legen på nettet, man kan klage over behandlingen, og man kan skifte hvis man ikke er fornøyd. Det samme burde naturligvis gjelde for resten av helsevesenet. I stedet for å være kunde vil Arbeiderpartiet at man skal være pasient; uten rettigheter. Når det skjer en feil (og det er mange «uønskede hendelser» på norske sykehus), så må man kjempe mot Pasientskadenemnda. Til tross for navnet, så er ikke nemnda på pasientens side, men på sykehusets, og gjør alt den kan for å redusere eller avslå erstatninger for feilbehandling. Siden man ikke er kunde, kan ikke Forbrukerrådet engasjere seg og de færreste har ressurser til å ta en rettsak mot det offentlige helsevesenet.

Det er trist at en mann med slik makt som Torgeir Micaelsen argumenter for at vi også i fremtiden skal ha et sykehussystem som fører til køer, infeksjoner, dårlige rutiner, korridorpasienter, nedverdigende behandling, stengte avdelinger, juks med diagnoser, feilmedisinering og unødig byråkrati. Det viser seg på alle områder; bare konkurranse gir høyere kvalitet, lavere priser og bedre service.