U-hjelp er vanskelig

Et TV-team reiste til Kambodsja for å dokumentere forholdene i tekstilindustrien. De ønsket å vise hvor dårlige forhold arbeiderne som produserer våre klær lever og arbeider under; og det klarte de. Ungdommene som var med i programmet kom gråtende hjem, og mange privilegerte norske ungdommer forteller nå på sine sosiale medier at de skal slutte å kjøpe tøy som er produsert under slike forhold. Det varer sikkert ikke så lenge – og godt er det, den beste u-hjelpen vi kan gi er å handle med fattige land.

Hvis mange nok boikotter firmaene (for eksempel H & M,) så vil arbeiderne få sparken og i stedet måtte livnære seg med prostitusjon eller salg av nakenbilder. Produsentene av barnepornografi har lett tilgang til materiale i fattige land hvor det ikke finnes arbeid. Mange av disse landene befinner seg på det stadiet som Norge var på for hundre år siden, men vi har karret oss oppover fordi vi har solgt det vi har produsert, og vi har hatt forholdsvis lite korrupsjon. Hvis u-landene får anledning til å selge sine varer og sin arbeidskraft, så vil disse innbyggerne få bedre forhold. Men det vil ta tid, flere generasjoner; problemet er at hvis vi boikotter dem, så dømmer vi også de neste generasjonene til fattigdom. Det dummeste vi kan gjøre er den u-hjelpen som KrF har stått for i mange år, nemlig å overøse fattige mennesker med penger og likevel reise tollbarrieren mot Norge. Mange land i Afrika var fattige, og etter femti år med milliarder på milliarder av norske u-hjelpskroner, er de vel så dårlig stilt som de var i 1950. Den måten å drive u-hjelp på har ødelagt for generasjoner.

Norge sprer u-hjelpsmidler ut over nesten halvparten av alle land i verden, og det er minimal kontroll med hvordan pengene blir brukt. Ofte går de rett inn i statskassen til korrupte regimer. Det har ikke manglet forskningsrapporter om norske u-hjelpsfiaskoer og pengebevilgninger som har vært til skade for mottakerland ved å sementere korrupte regimer. Disse rapportene har dessverre blitt ignorert av de rødgrønne pluss KrF. Det er faktisk litt pussig at de politiske partiene som er ivrigst til å bevilge penger til u-hjelp, også er blant dem som lager det strengeste lovverket og de høyeste tollmurene slik at de hindrer fattige land i å selge varer til oss. Handel har løftet fattige land ut av hengemyra og gitt innbyggerne nye muligheter og en bedre fremtid, men ikke med Norge. Her vil vi heller ha den selvtilfredse følelsen av å gi almisser. Diskusjonene blant politikerne har alltid vært: ”Hvor mye kan vi gi”, aldri ”Hvordan kan midlene gi mottakerne mulighet til å stå på egne ben”. Dessverre har resultatene ofte vært stikk imot alle de gode forsettene vi har hatt. År etter år har vi trent opp innbyggerne i u-land til å bli passive bistandsmottakere. Det som hjelper fattige land, trekker menneskene opp på et levelig nivå og gir dem et bedre samfunn, er å handle med dem, kommunisere med dem, besøke dem og prøve å få ledelsen i landene til å se fordelene ved vårt demokrati; vi hjelper ikke fattige mennesker i u-land ved å trene dem opp til å bli tiggere.