2009-03-16
Alene, men ikke ensom
Man behøver ikke være forfatter, sær eller rar for å ønske å være alene (eller et par som er alene). I løpet av mitt liv har jeg vært i mange selskaper, både hos familie, venner og i jobbsammenheng – og jeg synes det er gudsjammerlig kjedelig. Mange mennesker synes det er fantastisk å sitte ved et langbord og prate, høre på taler eller synge. Det er greit, jeg aksepterer at folk flest liker den aktiviteten, men den passer altså ikke for meg. Det er ingen grunn til å tro at jeg derfor har et miserabelt liv. Jeg trives med å sitte hjemme i min stue med et glass whisky og lese en god bok i fred og ro, jeg liker å spise middag sammen men min kone, jeg gleder meg til våren kommer og vi kan ta et glass hvitvin ute i hagen og grille en biff uten å måtte underholde fire-fem andre mennesker. Resten av dagen fyller jeg med arbeid foran PC’en eller ved å sette på en film eller TV-program på hjemmekinoanlegget. At ”folk flest” synes mine aktiviteter er kjedelig er meg knekkende likegyldig, det er slik jeg ønsker å leve mitt liv. Min bror trodde jeg var ensom, helt til jeg påpekte at han selv gikk på elgjakt og satt en hel dag mutters alene midt i skogen og ventet på at viltet skulle komme – og aldri følte han seg ensom. Slik er det med oss alle, vi har forskjellige evner, anlegg og ønsker med livet, man skal ikke dømme andre mennesker fordi de velger å leve livet på en annen måte enn det som er ”opplest og vedtatt”.
Det er ikke det at jeg ikke liker fellesaktiviteter eller synes de er mindre verdifulle eller at andre burde gjøre som meg, det er ene og alene at jeg synes at enkelte aktiviteter er kjedelige og prøver å unngå dem. Jeg er verken sint, bitter eller deprimert – tvert imot, som selvstendig konsulent har jeg frihet til å velge de aktiviteter jeg trives med å gjøre, og de omfatter, pussig nok, ikke å være sammen med andre mennesker. Antagelig ligger det i genene, så hvis noen skal ha skylden for at jeg liker det jeg gjør, får man klage til den som har konstruert (skapt) oss. Venner er status, står det i A-magasinet. Aldri har det betydd noe for meg hva andre mennesker mener eller om naboene har finere hus, bil eller ferieturer enn det jeg har. Pussig at det skal være så vanskelig for folk å forstå at dette er mitt valg og at jeg ikke ”egentlig ønsker en annen tilværelse”. Vi har heller ikke barn; det er vanskelig for folk å forstå at også barnløshet er et bevisst valg fra vår side. Kanskje vi er unaturlige i så måte, men igjen, det er slik vi ønsker å leve. Jeg har ikke behov for å gå til andre mennesker for å mestre hverdagen. Jeg har heller ikke problemer med ”stress, angst, depresjon eller selvmordstanker” som jeg ser mange mennesker uten venner lider av. Antagelig er dette mennesker som ønsker seg flere venner, men jeg gjør ikke det. Jeg har gjennom seksti år vært i kontakt med mange mennesker og hatt mulighet for å knytte nærmere forbindelser, men jeg har rett og slett ikke lyst. I motsetning til Tor Erling Staff synes jeg ikke at folk som samler på venner og gjerne vil ha lange vennelister er noen duster, jeg tror det er slik de ønsker å leve. Det er bare det at jeg ønsker å leve på en annen måte, det betyr ikke at den ene måten er mer eller mindre verdifull enn den andre, den er bare annerledes.
Jeg føler allerede at mange nå synes synd på meg og min kone og mener at vi sikkert ville være lykkeligere hvis vi var mer sammen med andre mennesker. Jeg kan bare gjenta: ”Nei takk, vi har det bra slik vi har det”.
Alene, men ikke ensom.
Det er mitt liv – jeg ønsker å avslutte det med verdighet.
Avisene setter fokus på at eldre mennesker ikke tør å ”stå på krava”. De er redde for hvordan behandlingsapparatet vil reagere. Folk har dessverre rett i å være bekymret over hvordan man blir behandlet som eldre og pleietrengende her i Norge. Det finnes ingen signaler som tilsier at man skal ta hånd om svake mennesker på en verdig måte. Helt siden Gro Harlem Brundtland brukte 20 millioner kroner på å hindre lege Jens Moe i å bygge et privat sykehus for å hjelpe folk, til nå i dag hvor nitti år gamle mennesker i Drammen blir etterlatt på trappa i vinterkulda fordi de ikke får plass på sykehjem. Etter at jeg i flere tiår har fulgt med i den offentlige debatten om Norges eldreomsorg, sykehjem og alderspleie, har jeg personlig tatt den avgjørelsen at det skal ikke skje meg. Med vilje og vitende og mens jeg fremdeles har alle mine sanser i behold, har jeg bestemt meg for: ”Jeg ønsker å dø før jeg på heltid blir avhengig av det norske helsevesen.” Jeg er ikke alene; min svigerinne som har sett sin demente mor bli ydmyket av pleiepersonell sier klart ifra: ”Drep meg heller, en slik skjebne vil jeg aldri ha.” Dette er naturligvis en altfor drastisk løsning for de fleste av oss, men min bror, som selv arbeider innen helsetjenesten, er like bestemt: ”Jeg vet hvilke tabletter jeg skal ta. I god tid før det blir nødvendig skal jeg sørge for å ha en tilstrekkelig reserve liggende klar.” Min hustru, som har sett både sin mor og sin far gå gjennom kommunens eldreomsorg, sier til meg: ”Hvis du elsker meg, så sørger du for at jeg aldri må oppleve noe slikt – jeg vil heller dø her hjemme.”
Det er noen kommuner i Norge som lykkes i å gi gamle mennesker et verdig liv, min far har hatt slik utrolig flaks å bo i en kommune hvor de faktisk tar seg av pleietrengende og gir dem en meningsfylt tilværelse; det skjer dessverre ikke her i Buskerud hvor jeg bor. Jeg vil anbefale alle som er skeptiske til hvordan vi behandler gamle mennesker her i Norge til å ta kontakt med foreningen ”Retten til en Verdig Død, den har gjort et stort arbeid med å synliggjøre problemene og utfordringene man står foran i den siste fasen. Det er mitt liv – jeg ønsker å avslutte det med verdighet
Piratkopiering og Pirat Bay-saken
Personlig har jeg lett etter sjeldne TV-program, filmer, lydbøker og andre typer audio-program – og det er umulig å finne dem fordi produsenten synes markedet er så lite at de ikke gidder å gjøre programmene tilgjengelige for den håndfullen av oss som gjerne vil høre på et spesielt program. Men jeg finner programmet gjennom forskjellige torrent-søkemotorer, fordi en eller annen entusiast som også likte det programmet har ønsket å dele det med andre. Dette er den eneste måten jeg kan finne det spesielle programmet på. Det er ikke synd på de store selskapene, de har i veldig mange år tjent gode penger på å selge sine overprisede produkter, ta en kikk på årsinntekten til et platestudio, en filmstjerne eller et popidol; det hadde ikke skadet om de hadde vist noe moderasjon og senket prisene sine litt. Men i stedet ansetter de en gjeng med bønnetellere som finner ut nøyaktig hvor høy pris de kan ta for musikken uten å miste for mange kjøpere. For å beholde sine monopoler har de introdusert soneinndeling av verden, slik at en plate som er kjøpt i USA ikke kan spilles i Norge. De har lagt inn kopibeskyttelse som gjør at jeg ikke kan spille musikk fra min innkjøpte CD-plate på en mp3-spiller mens jeg er ute og går tur. Det er til og med rapportert om såkalte beskyttelser som er så aggressive at hvis man avspiller plata i bilen eller på PC’en, så krasjer hele CD-spilleren og må restartes.
Når en bransje oppfører seg så grådig, trer det i kraft en mekanisme hos mennesket som kalles ”nødverge”, og resultatet er at slike tilbud som Pirate Bay blomstrer opp. Bransjen selv ville tjent mye penger på å kvitte seg med bønnetellerne, kopibeskyttelsene, soneinndelingen og advokatene og i stedet laget nettsteder hvor publikum kunne lastet ned alle deres produkter til en rimelig pris. I de senere årene har det dukket opp noen slike steder, og de blir suksesser som tjener mye penger. Dette viser at folk er villige til å betale bare de får mulighet til det. Men så lenge de store film- og plateselskapene fortsetter å bruke advokater i stedet for fornuft ser det ikke lyst ut for dem.
IKT-Norge
2009-03-14
Egen skole for smarte barn
Tenk, nå har vi også i Norge begynt å diskutere det som har vært en selvfølge i de fleste andre siviliserte land. Skal vi ha egne skoler eller klasser for de dyktigste elevene som ellers sitter å kjeder seg i de vanlige klasserommene? Det har i alle år vært en selvfølge at barn som er dyktige i idrett får spesiell opplæring og egne skoler. Derfor er vi også i verdensklasse når det gjelder idrett. Der har vi satset på enerne, vinnerne og individualistene. Ingen komité kan vinne skiskyting, Tour de France eller fotball-VM. Eller se på næringslivet; Røkke og Gjeldsten kjempet seg frem på egen hånd og gjorde suksess som vinnere på sine områder. Enhetsskolen vil aldri skape vinnere, bare en stor grå masse av middelhavsfarere og tapere. Inntil vi får en statsminister som innser dette, vil vi nok fortsette å ha en skole hvor elevene får de dårligste resultatene i Europa. Nå diskuterer man eliteskoler innenfor ballett og musikk. Hvorfor gjør man det? Jo, nettopp for å skape vinnere. Er det så vanskelig å forstå at hvis man skal få gode resultater innen matematikk, språk eller medisin, så trenger vi samme elitedyrking i skolen som vi har i idretten.
Oversetting , språkvask og korrekturlesing, her er flere opplysninger .
Hilsen en som kjedet seg på grunn av manglende utfordringer på skolen.
2009-01-28
Jeg har byttet bank
Mange opplever mye arbeide, ergrelser og ekstra utgifter ved bytte av bank. Løsningen er veldig enkel: ”Ikke bytt bank”. Det du skal gjøre er bare opprette konto i en ny bank og ikke si opp den gamle kontoen. Bruk så et års tid på å flytte alle engasjementer til den nye kontoen i stedet for å prøve å gjøre alt på en gang. Jeg opprettet konto i Skandiabanken for seks år siden og lot det stå igjen to kroner og femti øre på min konto i DnB. Den beslutningen har jeg aldri angret på, og at DnB sender meg en kontoutskrift hvert år som viser at jeg har kr 2,50 tilgode er jo bare hyggelig. Spesielt når man tenker på at DnB i sin tid faktisk ville ha kr 65,- for å slette kontoen.
Bilde på bankkortet
http://www.dinside.no/802343/jeg-har-byttet-bank
2009-01-04
Dårlig mat på restaurant.
Det du bør gjøre, er å spise maten uten å klage og så kan du la være å besøke denne restauranten flere ganger. Det finns mange andre gode spisesteder å velge mellom. Hvis maten er så dårlig at den er uspiselig bør du nekte å betale og deretter forlate stedet. Senere kan du naturligvis advare venner og bekjente mot stedet, og hvis du har sosial samvittighet bør du legge ut informasjon på de mange restaurantvurderingssidene som finnes på Internett. Det finnes også flere restaurantguidebøker; forfatterne av disse vil også sette pris på din vurdering av aktuelle restauranter.
Men å spise mat som kommer tilbake etter en reklamasjon til kokken – det ville jeg aldri tørre å gjøre.