2010-01-01

Ankerbarn

Elisabeth Gording Stang har en replikk i Aftenposten hvor hun bekymrer seg over høyrepopulisme når det gjelder barneflyktninger. Ikke ett eneste sted i den lange utredningen om mindreårige asylsøkere nevner hun ordet «ankerbarn». Det er svært usannsynlig at en førsteamanuensis ikke kjenner ordet ankerbarn, så hun har sannsynligvis omhyggelig unngått å nevne dette begrepet. Hele hennes innlegg går bare ut på å fortelle om hvilke traumer barn utsettes for. Det er derfor viktig også å belyse en annen side av flyktningeproblematikken. Et ankerbarn er en mindreårig asylsøker som er blitt sendt av sin familie til et vestlig land i håp om at foreldre og søskenflokk skal få asyl takket være reglene om familiegjenforening. I praksis betyr dette at familien skillinger sammen for å smugle et barn til Norge; barnet får så opphold av humanitære grunner fordi man ikke kommer i kontakt med foreldrene. Etter noen år gir foreldrene seg mirakuløst til kjenne, man søker om familiegjenforening, og plutselig har Norge mottar en ny storfamilie av lykkejegere. Dette er et reelt problem nå i dag, og Stang gjør ikke de virkelige flyktningene noen tjeneste ved å prøve å unngå denne debatten.

2009-12-31

Alene, men ikke ensom

Er man mislykket hvis man ikke har venner? Jeg leser i A-magasinet at samfunnet – folk flest, synes synd på mennesker som ikke har noen venner. Pussig, jeg har vært en einstøing hele livet og har faktisk aldri tenkt på at jeg burde vært deprimert og mismodig av den grunn. Jeg har en venn, og det er min hustru gjennom nesten førti år; nå er jeg seksti. Jeg har et godt, tilfredsstillende liv, og jeg har nesten alltid ”fått det slik jeg ville det”, jeg har selv valgt min tilværelse og trives med det. Det virker kanskje noe arrogant å si at jeg alltid får min vilje, men min erfaring er at de fleste mennesker får det livet de selv bestemmer seg for. Mange av mine valg har opplagt vært gale, og andre valg har fått et annet resultat enn det jeg forventet, men jeg kan trygt si at det er jeg selv som har styrt min utvikling gjennom livet – jeg kan ikke skylde på noen andre.

Man behøver ikke være forfatter, sær eller rar for å ønske å være alene (eller et par som er alene). I løpet av mitt liv har jeg vært i mange selskaper, både hos familie, venner og i jobbsammenheng – og jeg synes det er gudsjammerlig kjedelig. Mange mennesker synes det er fantastisk å sitte ved et langbord og prate, høre på taler eller synge. Det er greit, jeg aksepterer at folk flest liker den aktiviteten, men den passer altså ikke for meg. Det er ingen grunn til å tro at jeg derfor har et miserabelt liv. Jeg trives med å sitte hjemme i min stue med et glass whisky og lese en god bok i fred og ro, jeg liker å spise middag sammen men min kone, jeg gleder meg til våren kommer og vi kan ta et glass hvitvin ute i hagen og grille en biff uten å måtte underholde fire-fem andre mennesker. Resten av dagen fyller jeg med arbeid foran PC’en eller ved å sette på en film eller TV-program på hjemmekinoanlegget. At ”folk flest” synes mine aktiviteter er kjedelige er meg knekkende likegyldig, det er slik jeg ønsker å leve mitt liv.

Det er ikke det at jeg ikke liker fellesaktiviteter, eller synes de er mindre verdifulle, eller at andre burde gjøre som meg, det er ene og alene at jeg ikke er interessert i slike aktiviteter og prøver å unngå dem. Jeg er verken sint, bitter eller deprimert – tvert imot, som selvstendig konsulent har jeg frihet til å velge de aktiviteter jeg trives med å gjøre, og de omfatter, pussig nok, ikke å være sammen med andre mennesker. Venner er status står det i A-magasinet. Aldri har det betydd noe for meg hva andre mennesker mener eller om naboene har finere hus, bil eller ferieturer enn det jeg har. Pussig at det skal være så vanskelig for folk å forstå at dette er mitt valg og at jeg ikke ”egentlig ønsker en annen tilværelse”. Vi har heller ikke barn; det er vanskelig for folk å forstå at også barnløshet er et bevisst valg fra vår side. Kanskje vi er unaturlige i så måte, men igjen, det er slik vi ønsker å leve. Jeg har ikke behov for å gå til andre mennesker for å mestre hverdagen. Jeg har heller ikke problemer med ”stress, angst, depresjon eller selvmordstanker” som jeg ser mange mennesker uten venner lider av. Antagelig er dette mennesker som ønsker seg flere venner, men jeg gjør ikke det. Jeg har gjennom seksti år vært i kontakt med mange mennesker og hatt mulighet for å knytte nærmere forbindelser, men jeg har rett og slett ikke lyst. I motsetning til Tor Erling Staff synes jeg ikke at folk som samler på venner og gjerne vil ha lange vennelister er noen duster, jeg tror det er slik de ønsker å leve. Det er bare det at jeg ønsker å leve på en annen måte; det betyr ikke at den ene måten er mer eller mindre verdifull enn den andre, den er bare annerledes.

Jeg føler allerede at mange nå synes synd på meg og min kone og mener at vi sikkert ville være lykkeligere hvis vi var mer sammen med andre mennesker. Jeg kan bare gjenta: ”Nei takk, vi har det bra slik vi har det”.

Alene, men ikke ensom


2009-12-18

Aktiv dødshjelp

Etter mitt innlegg hvor jeg skrev at jeg heller vil gjøre slutt på livet selv, enn å bli avhengig av norsk eldreomsorg, har jeg fått usedvanlig mange henvendelser fra mennesker som ønsker å vite hvor de kan få hjelp eller informasjon. Da jeg ikke har mulighet til å svare alle og forklare hvilke midler man kan benytte, vil jeg anbefale dem som har behov for informasjon om å søke på Internett etter ”aktiv dødshjelp” eller ”eutanasi”, eventuelt ta kontakt med foreningen ”Retten til en verdig død”. De som fremdeles har krefter i behold, kan reise til Sveits eller Nederland og ta kontakt med Dignitas eller Exit. Jeg håper dette kan hjelpe alle de menneskene som bekymrer seg for å bli avhengig av norsk offentlig omsorg.

2009-12-15

Stoltenbergs privatfly

Jens Stoltenberg bruker privatfly når han reiser rundt for å besøke klimatoppmøter i andre land. Hans forklaring på dette er at: ”det er vanlig i Europa”. La meg peke på noen andre ting som også er vanlige i Europa:
  • Det er vanlig i andre land at en bil koster hundreogfemtitusen kroner mindre enn i Norge.
  • Det er vanlig i Europa at folk kommer på sykehus i stedet for å bli satt i en kø når de blir syke.
  • Det er vanlig i Europa at en flaske øl koster en brøkdel av hva vi må betale her i landet.
  • Det er vanlig i andre land at bilene kan kjøre på skikkelige veier.
  • Det er vanlig at en biff koster halvparten av hva den gjør her.
Vil statsminister Stoltenberg nå gå inn for at også disse tingene blir vanlige her i Norge, eller vil han kun etterape skikkene til privilegerte politikere som synes det er kult å fly rundt i privatfly?

2009-12-14

Jaglands dobbeltmoral

Torbjørn Jagland prøver å unnskylde sin nullskatteyterstatus ved å fortelle at han ikke får dekket helseutgifter av den norske stat. Dette er naturligvis bare tull, norske sykehus sjekker ikke om man betaler skatt før de hjelper, det er nok å vise til en annen av Arbeiderpartiets skatteflyktninger, Gro Harlem Brundtland. Hun bodde i Frankrike og betalte ikke skatt, men da hun skulle ha en hofteoperasjon, kom hun tilbake til Norge og ble straks lagt inn på Ullevål sykehus. Man skal ikke kritisere disse menneskene fordi de benytter en fullt lovlig anledning til ikke å bidra til fellesskapet, noen og enhver kunne nok ønske å slippe unna med noe mindre skatt. Dette er imidlertid personer som i hele sitt politiske liv har arbeidet for at folk flest skal betale mest mulig i skatter og avgifter.

Det hadde vært å ønske at de lot også vanlige mennesker slippe med et noe rimeligere skattenivå. Fordelen med å ha dobbeltmoral er at når den første går i stykker, så har man en i reserve. Dette er noe både Jagland, Brundtland og Per Kleppe har benyttet seg av (Kleppe fikk også skattefri millioninntekt i utlandet etter sin karriere i det norske Arbeiderpartiet).

2009-12-10

Avisenes meninger

I Aftenposten skriver redaktøren at ”Avisens meninger kommer utelukkende frem i lederne”. Det er dessverre ikke riktig. Aftenpostens journalister har også en annen effektiv måte å fremme sine meninger på, nemlig ved hvilke leserinnlegg som de velger å publisere på debattsidene. I sommer har det for eksempel bugnet over av innlegg som fordømmer Fremskrittspartiets standpunkt i saken om aktiv dødshjelp. Et enslig innlegg som forsvarer standpunktet har totalt druknet i innlegg fra KrF’ere og andre som her ser en mulighet til å kaste stein på Siv Jensen og FrP. Dette virker helt urimelig når meningsmålinger har vist at det faktisk er flertall i opinionen for et slikt forslag. Muligens har det i stedet vært slik at alle som har kommet med innlegg for en oppmykning av dødshjelp-paragrafene i likhet med meg og kollegaer jeg har snakket med, har opplevd å få sine innlegg refusert? Det er slik journalistene igjen har funnet en mulighet for å la FrP bli hoggestabbe, så kan de lene seg tilbake og si: ”Se hvordan debattørene slakter Fremskrittspartiet”.

Aftenposten publiserte en nidvise om Siv Jensen av Per Lønning – Der Siv holder salg. Dette kommer i samme klasse som innlegg med teksten: ”Alternativet for de ekstremt uopplyste er FrP” eller ”FrP kommer med tøvete innspill”, og det er alt som innlegget inneholder. Ingen argumentasjon om hvorfor FrP er et dårlig valg, ingen begrunnelse for hvorfor uopplyste stemmer FrP. Det dukker stadig opp slike innlegg, en eller to setninger som rakker ned på Fremskrittspartiet. Kjente kulturpersoner får også fri spalteplass til å skriver stygt om FrP i Aftenposten. Den 16. august var det et typisk innlegg fra Tore Stubberud, hvor han prøvde å kople FrP til NS. Et slikt innlegg om Høyre eller Ap ville automatisk bli refusert, men det ser ut til at enhver såkalt kulturperson som ønsker å skrive noe negativt om Fremskrittspartiet ukritisk får plass. Enda verre – ethvert innlegg som forsvarer FrP blir refusert, slik at det skal se ut som om det bare er Siv Jensen og Ulf Erik Knudsen som forsvarer partiets standpunkter. Av NRK forventes det ikke bedre, men Aftenposten burde være mer objektiv, rettferdig og la alle parter komme til ordet.

Dommen er korrekt

Mange er, med rette, indignert over dommen i Drammen tingrett hvor en mann ble frikjent for å ha slått til sin datter mens det var kona han egentlig ønsket å treffe. Norsk lov er slik, og har vært det i mange år. Et tilsvarende godt eksempel på merkverdigheter, er da en guttegjeng ble tiltalt for å ha sparket i hjel en mann. De ble holdt i varetekt ett år, men politiet greide ikke å bevise hvem av de seks som hadde avlevert det dødbringende sparket; de ble derfor alle sammen frikjent og fikk sjenerøs erstatning for det året de hadde tilbrakt i fengsel. Dette eksemplet er fra Stockholm, men jurister informerer om at vi har samme lovgivning her i landet, og resultatet ville blitt det samme i Norge. Hvis man virkelig ønsker et mer rettferdig rettssystem her i landet, så må han begynne å stemme FrP. Skiftende regjeringer har vist at det blir ingen endring før vi får en justisminister fra Fremskrittspartiet.