Elisabeth Gording Stang har en replikk i Aftenposten hvor hun bekymrer seg over høyrepopulisme når det gjelder barneflyktninger. Ikke ett eneste sted i den lange utredningen om mindreårige asylsøkere nevner hun ordet «ankerbarn». Det er svært usannsynlig at en førsteamanuensis ikke kjenner ordet ankerbarn, så hun har sannsynligvis omhyggelig unngått å nevne dette begrepet. Hele hennes innlegg går bare ut på å fortelle om hvilke traumer barn utsettes for. Det er derfor viktig også å belyse en annen side av flyktningeproblematikken. Et ankerbarn er en mindreårig asylsøker som er blitt sendt av sin familie til et vestlig land i håp om at foreldre og søskenflokk skal få asyl takket være reglene om familiegjenforening. I praksis betyr dette at familien skillinger sammen for å smugle et barn til Norge; barnet får så opphold av humanitære grunner fordi man ikke kommer i kontakt med foreldrene. Etter noen år gir foreldrene seg mirakuløst til kjenne, man søker om familiegjenforening, og plutselig har Norge mottar en ny storfamilie av lykkejegere. Dette er et reelt problem nå i dag, og Stang gjør ikke de virkelige flyktningene noen tjeneste ved å prøve å unngå denne debatten.
2010-01-01
Ankerbarn
2009-12-31
Alene, men ikke ensom
Er man mislykket hvis man ikke har venner? Jeg leser i A-magasinet at samfunnet – folk flest, synes synd på mennesker som ikke har noen venner. Pussig, jeg har vært en einstøing hele livet og har faktisk aldri tenkt på at jeg burde vært deprimert og mismodig av den grunn. Jeg har en venn, og det er min hustru gjennom nesten førti år; nå er jeg seksti. Jeg har et godt, tilfredsstillende liv, og jeg har nesten alltid ”fått det slik jeg ville det”, jeg har selv valgt min tilværelse og trives med det. Det virker kanskje noe arrogant å si at jeg alltid får min vilje, men min erfaring er at de fleste mennesker får det livet de selv bestemmer seg for. Mange av mine valg har opplagt vært gale, og andre valg har fått et annet resultat enn det jeg forventet, men jeg kan trygt si at det er jeg selv som har styrt min utvikling gjennom livet – jeg kan ikke skylde på noen andre.
Man behøver ikke være forfatter, sær eller rar for å ønske å være alene (eller et par som er alene). I løpet av mitt liv har jeg vært i mange selskaper, både hos familie, venner og i jobbsammenheng – og jeg synes det er gudsjammerlig kjedelig. Mange mennesker synes det er fantastisk å sitte ved et langbord og prate, høre på taler eller synge. Det er greit, jeg aksepterer at folk flest liker den aktiviteten, men den passer altså ikke for meg. Det er ingen grunn til å tro at jeg derfor har et miserabelt liv. Jeg trives med å sitte hjemme i min stue med et glass whisky og lese en god bok i fred og ro, jeg liker å spise middag sammen men min kone, jeg gleder meg til våren kommer og vi kan ta et glass hvitvin ute i hagen og grille en biff uten å måtte underholde fire-fem andre mennesker. Resten av dagen fyller jeg med arbeid foran PC’en eller ved å sette på en film eller TV-program på hjemmekinoanlegget. At ”folk flest” synes mine aktiviteter er kjedelige er meg knekkende likegyldig, det er slik jeg ønsker å leve mitt liv.
Det er ikke det at jeg ikke liker fellesaktiviteter, eller synes de er mindre verdifulle, eller at andre burde gjøre som meg, det er ene og alene at jeg ikke er interessert i slike aktiviteter og prøver å unngå dem. Jeg er verken sint, bitter eller deprimert – tvert imot, som selvstendig konsulent har jeg frihet til å velge de aktiviteter jeg trives med å gjøre, og de omfatter, pussig nok, ikke å være sammen med andre mennesker. Venner er status står det i A-magasinet. Aldri har det betydd noe for meg hva andre mennesker mener eller om naboene har finere hus, bil eller ferieturer enn det jeg har. Pussig at det skal være så vanskelig for folk å forstå at dette er mitt valg og at jeg ikke ”egentlig ønsker en annen tilværelse”. Vi har heller ikke barn; det er vanskelig for folk å forstå at også barnløshet er et bevisst valg fra vår side. Kanskje vi er unaturlige i så måte, men igjen, det er slik vi ønsker å leve. Jeg har ikke behov for å gå til andre mennesker for å mestre hverdagen. Jeg har heller ikke problemer med ”stress, angst, depresjon eller selvmordstanker” som jeg ser mange mennesker uten venner lider av. Antagelig er dette mennesker som ønsker seg flere venner, men jeg gjør ikke det. Jeg har gjennom seksti år vært i kontakt med mange mennesker og hatt mulighet for å knytte nærmere forbindelser, men jeg har rett og slett ikke lyst. I motsetning til Tor Erling Staff synes jeg ikke at folk som samler på venner og gjerne vil ha lange vennelister er noen duster, jeg tror det er slik de ønsker å leve. Det er bare det at jeg ønsker å leve på en annen måte; det betyr ikke at den ene måten er mer eller mindre verdifull enn den andre, den er bare annerledes.
Jeg føler allerede at mange nå synes synd på meg og min kone og mener at vi sikkert ville være lykkeligere hvis vi var mer sammen med andre mennesker. Jeg kan bare gjenta: ”Nei takk, vi har det bra slik vi har det”.
Alene, men ikke ensom
2009-12-18
Aktiv dødshjelp
2009-12-15
Stoltenbergs privatfly
- Det er vanlig i andre land at en bil koster hundreogfemtitusen kroner mindre enn i Norge.
- Det er vanlig i Europa at folk kommer på sykehus i stedet for å bli satt i en kø når de blir syke.
- Det er vanlig i Europa at en flaske øl koster en brøkdel av hva vi må betale her i landet.
- Det er vanlig i andre land at bilene kan kjøre på skikkelige veier.
- Det er vanlig at en biff koster halvparten av hva den gjør her.
2009-12-14
Jaglands dobbeltmoral
Det hadde vært å ønske at de lot også vanlige mennesker slippe med et noe rimeligere skattenivå. Fordelen med å ha dobbeltmoral er at når den første går i stykker, så har man en i reserve. Dette er noe både Jagland, Brundtland og Per Kleppe har benyttet seg av (Kleppe fikk også skattefri millioninntekt i utlandet etter sin karriere i det norske Arbeiderpartiet).
2009-12-10
Avisenes meninger
Aftenposten publiserte en nidvise om Siv Jensen av Per Lønning – Der Siv holder salg. Dette kommer i samme klasse som innlegg med teksten: ”Alternativet for de ekstremt uopplyste er FrP” eller ”FrP kommer med tøvete innspill”, og det er alt som innlegget inneholder. Ingen argumentasjon om hvorfor FrP er et dårlig valg, ingen begrunnelse for hvorfor uopplyste stemmer FrP. Det dukker stadig opp slike innlegg, en eller to setninger som rakker ned på Fremskrittspartiet. Kjente kulturpersoner får også fri spalteplass til å skriver stygt om FrP i Aftenposten. Den 16. august var det et typisk innlegg fra Tore Stubberud, hvor han prøvde å kople FrP til NS. Et slikt innlegg om Høyre eller Ap ville automatisk bli refusert, men det ser ut til at enhver såkalt kulturperson som ønsker å skrive noe negativt om Fremskrittspartiet ukritisk får plass. Enda verre – ethvert innlegg som forsvarer FrP blir refusert, slik at det skal se ut som om det bare er Siv Jensen og Ulf Erik Knudsen som forsvarer partiets standpunkter. Av NRK forventes det ikke bedre, men Aftenposten burde være mer objektiv, rettferdig og la alle parter komme til ordet.