Oljefondets investeringer

Oljefondet investerer i områder og bransjer der norske myndigheter ellers mener at det er best å holde seg unna. Dette gir etiske dilemmaer som kan gi negativ publisitet i andre land. Hvordan bør vi egentlig forvalte denne oljeformuen. Skal vi spekulere i aksjer, noe som førte til at Norge i fjor tapte over hundre milliarder kroner, eller skal vi gjøre som FrP foreslår; å investere i varige verdier som veier, jernbane, sykehus og utdanning. Mens andre land bygger opp kommunikasjon, helsevesen og utdanningssystemer, så sparer vi oss til fant. Uansett om aksjemarkedet går opp eller ned, så vil Norge tjene på å bygge opp infrastrukturen – noen av alle disse milliardene burde settes av til disse formålene. Det er jo hva Dubai gjør, og det virker som om deres innbyggere får vesentlig mer igjen for oljeinntektene enn det nordmenn gjør. De bygger ut landet; gratis lege og tannlege, ingen fattige, og likevel har de ikke inflasjon. Men de er heller ikke livredde for å la private stå for utbyggingen.

Vi har det godt her i Norge

Jens Stoltenberg forteller at nordmenn er privilegerte og at vi har det bra her i Norge. Jeg husker også at vår forrige statsminister, Bondevik, sa noe tilsvarende: ”Vi skulle skamme oss over å klage over forholdene her i Norge når vi har det så fint i forhold til andre land”. Han har jo for så vidt rett i dette.

• Vi har bedre veier enn i Botswana. Vi pleide å kunne si at vi har bedre veier enn Albania, men etter de rødgrønne årene må vi utenfor Europa for å kunne si at vi er bedre.
• Vi har større frihet enn i Pakistan, der blir man nå sperret inne hvis man vitser om presidenten.
• Vi har bedre levekår enn folk i Nord-Korea eller Burma.
• Innbyggerne i Norge har bedre økonomi enn folk i Zimbabwe.
• Skolene i Norge er bedre enn det de har i Kongo.
• Man behøver ikke søke myndighetene om tillatelse for å kjøpe pc eller mobiltelefon slik som på Cuba.
• Vi har fargefjernsyn; fremdeles riktignok bare som prøveordning, men det er håp om at det etter hvert kan bli permanent.
• Vi har bedre jernbanenett enn Nigeria.
• Folk i Norge har det tryggere enn i Somalia.
• Det er mer talefrihet i Norge enn i Saudi-Arabia.
• Vi har mer trykkefrihet i Norge enn i Afghanistan. Der blir man fengslet for å avbilde Muhammed, her har vi en utenriksminister som ber om unnskyldning hvis noen skulle gjøre det.
• Her er det bedre rettssikkerhet enn i Iran, der ble demonstrerende studenter nettopp henrettet. Opprørerne fra Blitz-miljøet blir aldri sittende inne mange timer av gangen.
• Den norske stats finanser er bedre enn i Irak, der har de tross store oljereserver foreløpig ikke klart å drive lønnsomt.
• Drikkevannet i Norge er bedre enn i India, der må man kjøpe flaskevann også når det ikke er på moten.
• Sykehusene her er vesentlig bedre enn i Rwanda.
• Luftforurensningen i Oslo er mindre enn i Mexico city og Beijing.
• Det er friere valg i Norge enn i Honduras.

Vi har riktignok ikke politikere med de store ambisjonene på norske vegne, men til gjengjeld har de store ambisjoner på vegne av resten av kloden; helt siden Gro Harlem Brundtland fløy rundt og skulle frelse hele verden, til Erik Solheims eskapader i Sri Lanka og Gahr Støre som megler i Midtøsten.

Konkurranse

Ifølge EØS reglene som en tidligere regjering i sin uendelige visdom vedtok, så skal posten i Norge konkurranseutsettes. I utgangspunktet trodde jeg at det skulle bli vanskelig å ha flere aktører til å levere brev og pakker i vårt grisgrendte land. Etter hvert har jeg forstått at vi i fremtiden kanskje må nøye oss med postombæring to-tre ganger i uka i stedet for hver eneste dag som vi hittil har hatt. Ved nærmere ettertanke så ser jeg at det egentlig er helt greit; all korrespondanse som er viktig eller haster, går likevel via e-post eller telefon. Når jeg tenker meg om, så er det mange år siden jeg fikk eller sendte et brev som virkelig måtte være fremme fra en dag til neste. Mye viktigere er det at postleveringen virkelig fungerer, det vil si at posten blir levert i riktig postkasse, og at den ikke rett og slett forsvinner. Disse problemene har skapt mange frustrasjoner og utgifter i tidenes løp. Så kanskje konkurranse kan føre til at postbudene skjerper seg og leveringen blir bedre; det har i hvert fall skjedd i alle andre bransjer.

I samfunnet er det i grunnen ikke noe annet virkemiddel som fører til bedre service, lavere priser og høyere kvalitet enn nettopp konkurranse. På pakkefronten har det ført til at jeg nå kan hente mine pakker hele døgnet på nærmeste bensinstasjon eller nærbutikk, i stedet for slik det var tidligere da posten hadde monopol – da måtte man møte opp på et postkontor i offentlig arbeidstid og stille seg i en nærmest endeløs kø for allernådigst å få utlevert sin pakke. Hvis konkurranseutsetting av brevpost kan føre til tilsvarende kvalitetsforbedring, så ønsker jeg den velkommen.

Vi må også ta i betraktning de ansattes ve og vel, folk er ikke lykkelige i monopolinstitusjoner (det er det bare eieren som er); jevnfør undersøkelser som viser at ansatte i offentlig virksomhet er vesentlig mer frustrerte enn ansatte i private bedrifter. I likhet med Rema 1000, Lefdal, CC, Liertoppen og den lokale tannlege, så vil nok både kunder og ansatte være tjent med at også posten blir både konkurranseutsatt og privatisert.

Sykehus, kriser og amatører

Flere hundre pasienter dør hvert år på grunn av infeksjoner de pådrar seg på sykehuset. Mye av problemet skyldes så enkle ting som manglende håndvask. Ikke bare vasker personalet seg sjelden, de har tydeligvis ikke kunnskap om hvordan håndvasken bør utføres. Jeg satt og ventet i fire timer på sykehuset i Drammen mens min kone var på akuttmottaket. Da hadde jeg rikelig anledning til observere håndvaskingen som foregikk tre meter fra min venteplass. Over halvparten av legene gjorde følgende: Åpnet krana med fingrene, vasket seg og lukket deretter krana med fingrene. Denne krana er naturligvis en vesentlig smittekilde fra person til person. Noen få brukte et papir når de skulle lukke krana. Dette hjelper, men det er antagelig vanskelig å få gjennomført en slik selvdisiplin.

Det er over hundre år siden Louis Pasteur leverte bevis på at det fantes bakterier og gjærsopper som spredde sykdommer. Han kjempet en tapper kamp mot datidens leger som hevdet at det ikke fantes slike dyr som var for små til å kunne sees. Da Pasteurs datter skulle på sykehus for å føde, krevde han desinfeksjon av utstyr og vask av hendene til dem som skulle ta imot barnet. For at sykehuset skulle gå med på dette ble han tvunget til å underskrive en erklæring som sa at teorien om disse bakteriene bare var noe tull. Han gikk gjennom denne ydmykelsen, og både mor og barn kom fra sykehusoppholdet uten skade. Nå opplyser media oss om at infeksjonene florerer på norske sykehus, nettopp fordi man ikke tar rensligheten alvorlig. Er vi virkelig ikke kommet lengre i dag enn at vi må kjempe mot den samme uvitenhet som Pasteur slet med på attenhundretallet?

Helsevesenets it-bruk er like dårlig, Computerworld's reporter fikk hakeslepp når han møtte Norsk sykehusvesen.

100 000 ledige og NAV

NAV venter hundre tusen ledige i år – hvorfor er det et problem? Da Gro Harlem Brundtland styrte Norge hadde vi 170 000 ledige, og det var aldri vanskelig å få dem registrert slik at de fikk dagpenger. Det er mange kompliserte regler i Norge, men registrering av arbeidsløse er ikke en av dem. Den som har mistet jobben skal ta med seg arbeidsavtale eller en bekreftelse på at man har sluttet samt lønns- og trekkoppgave. Man trenger ikke engang ta med skattekort, for alle opplysningene finnes allerede i datasystemet til NAV. Reglene for å motta dagpenger er klart definerte og enkle å forholde seg til for 92,83 % av alle ledige. Det tar en saksbehandler omtrent ti minutter å behandle hver arbeidsledig person, så hva er problemet?

Politikernes svar er forutsigbart, bevilg mere penger og ansett flere folk. Enhver erfaren prosjektleder i det private vet at å sette flere personer på et prosjekt som er forsinket, bare vil føre til ytterligere forsinkelser. Statistikken over utviklingen av antall arbeidstakere i offentlig virksomhet er skremmende; den rødgrønne regjeringens mistro til privat virksomhet vil etter hvert føre til at hele Norges befolkning blir ansatt i det offentlige. I de nordligste fylkene er dette allerede tilfelle, men med regjeringens pengedryss over arbeiderpartistyrte kommuner sprer denne tendensen seg videre over hele landet. Hvis denne utviklingen fortsetter vil vi i løpet av få år ha en større prosentdel av befolkningen ansatt i offentlig virksomhet enn man hadde i Sovjet før det imperiet brøt sammen. Vi ser de samme tendensene her i Norge, en økende byråkratisering, ineffektivitet og etter hvert et samfunn hvor de mest elementære ting ikke fungerer; transport, helsevesen, eldreomsorg og skoler. NAV er et av de fremste eksemplene på hvor galt det kan gå. I fem år har de nå prøvd å samkjøre og reformere seg, og fremdeles er de ikke nærmere målet enn de var da de startet. Det ser ikke ut å være noen grenser for hvor mye penger eller arbeidstimer man kan bruke. Slik går det når alle de involverte er mer opptatt av prosessen, politisk korrekthet og posisjoner enn å komme frem til et resultat.

Et annet godt eksempel på hvordan offentlig virksomhet fungerer, finner man etter tsunami-katastrofen i 2004. Da brukte hele UD med innleide hjelpere mange dager på å finne ut at nesten ti tusen nordmenn var savnet etter bølgene som skyllet over Indonesia, Malaysia, Thailand, India, Sri Lanka, Somalia og Maldivene. Media stusset over dette tallet, og en avisredaksjon satte noen få journalister til å gjøre den samme jobben; de fant raskt ut at det riktige tallet var mindre enn hundre. Hele denne begredelig leksen i offentlig makt og avmakt er dokumentert på Internett i en metoderapport fra avisredaksjonen. 

La meg også minne om OL på Lillehammer; da hadde man først tenkt å la en politiker (Thorvald Stoltenberg) lede arbeidet, men så innså man at dette var idrett og derfor så viktig at man måtte ha en profesjonell (Gerhard Heiberg) til å gjøre jobben. Hvis det bare hadde vært en av de vanlige sakene i samfunnet; veier, jernbane, oljeutvinning, skole, industri eller sykehus, så ville det blitt satt en politiker til å lede og, tja, alle ser jo hvordan den utviklingen har gått her i landet.

Barnsligheter

Jeg har med interesse fulgt debatten og PFU’s dom av Otto Jespersens såkalte satire om lus i gasskammer. Den vekker nostalgiske minner. Jeg har en fetter som i femårsalderen pleide å stille seg opp i døråpningen når det var store høytidlige selskaper på gården. Så ropte han med høy stemme: "Rompebæsjetissetass", og fikk naturlig nok den oppmerksomheten han forventet. Min fetter vokste av seg denne vanen i seksårsalderen. Det er interessant å se at Otto Jespersen aldri har kommet over dette stadiet.

Oversettelse - engelsk norsk tysk

Oversetter tekniske, økonomiske, juridiske og medisinske tekster og dokumenter.
TransLogic har profesjonelle oversettere innen mange fagområder.