Pass veldig godt på passet.

Jeg reiste for et par måneder siden fra New Delhi i India. Min kone og jeg hadde sjekket inn, fått boarding-kort og gikk videre gjennom "gaten" til passkontrollen. Der står en fortvilet amerikaner. Han kunne ikke finne passet sitt da det skulle vises frem. Dette var søndag ettermiddag, og han hadde befunnet seg i passkontrollen siden lørdag kveld. Uten pass kom han naturligvis ikke inn på flyet, og  uten pass ville de ikke slippe ham inn i India igjen.

Vi fikk gitt beskjed til den amerikanske ambassaden, så når den åpnet på mandag morgen ville de skaffe ham et nytt pass, i mellomtiden måtte han bare være på sitt lille område i ingenmannsland. (Når han skulle på toalettet ble han fulgt av væpnet vakt).

Etter denne opplevelsen dobbeltsjekker jeg alltid at jeg har passet på meg.

Spleiselaget

Ti kamerater spiste middag sammen på restaurant hver dag. Regningen kom alltid på 1 000 kroner totalt. Siden det var stor forskjell i inntekt og formue hos de ti, ble de enige om å dele regningen på samme måte som skattesystemet. De fire fattigste slapp å betale. Den femte betalte 10 kroner, den sjette 30 kroner, den syvende 70 kroner, den åttende 120 kroner, den niende 180 kroner

- og den tiende og rikeste skulle betale 590 kroner.

Alle var fornøyde med ordningen, inntil restauranteieren en dag tilbød dem rabatt. De var stedets beste kunder, så han tilbød et avslag på 200 kroner per middag. Fortsatt ville gruppen dele regningen etter skattemodellen, så de fire fattigste skulle ikke betale. Spørsmålet var hva som skulle skje med de seks andre; hvordan skulle rabatten fordeles? 200 kroner delt på seks ble 33,33 kroner i avslag. Det betød at person fem og seks ville få betalt for å spise, og det var klart urimelig.

Restauranteieren foreslo å redusere regningen omlag likt for alle, og ville utarbeide et forslag:

Det innebar at den femte også fikk spise gratis, den sjette skulle betale 20 kroner, den syvende 50 kroner, den åttende 90 kroner, den niende 120 kroner, mens den rikeste fikk redusert regningen fra 590 til 520 kroner. Alle fikk lavere pris og ingen kom dårligere ut enn før. Utenfor restauranten begynte de imidlertid å sammenligne hva de hadde spart...

Jeg sparte bare en tier, mens han sparte 70 kroner, sa sjettemann og pekte på den rike tiendemann. Akkurat, sa femtemann, som også fikk ti kroner i avslag. -Han er rik, men fikk likevel syv ganger så mye som meg. Hvorfor skal de rike alltid få mest, ropte den syvende, som fikk 20 kroner i rabatt. Og vi fikk jo ingenting, ropte de fire fattigste i kor.

Dette systemet utnytter de fattigste! Stemningen ble raskt så hatsk at de ni banket opp tiendemann. Neste kveld kom han ikke på middagen, så de spiste uten ham.

Da regningen kom oppdaget de noe enda viktigere. Det manglet 520 kroner. Det burde være unødvendig å si det, men slik blir resultatet når Ap og SV beklager seg over "de rike" og Høyres skattelettelser.

Vold i hjemmet

Iraneren som er tiltalt for kidnapping av sin sønn forteller at han aldri har slått barnets mor. "Det har ikke vært nødvendig", sier han.

Av hensyn til de mange kvinner som kan tenkes å gifte seg med muslimer bør han fortelle: Når er det nødvendig å slå sine hustruer?

Det virker som om moren har oppført seg så pent og underdanig at han ikke hadde behov for å denge henne. Vi er nok mange blant avisens lesere som gjerne vil vite i hvilke situasjoner det er nødvendig å stramme opp sin kone på dette viset.

Millionkroners-spørsmålet

Hvorfor er det helt i orden å motta et titalls millioner for å gå på ski, spille fotball eller være popstjerne, mens det er helt forferdelig å få det samme beløpet for å lede en bedrift som gjør suksess? 

En mann leder en bedrift som gir arbeid til tusener av mennesker og milliarder av kroner i overskudd til eierne, og så blir han nærmest korsfestet. Mens andre som er i underholdningsbransjen, driver med sport eller spiller på lotterisystemer kan motta tilsvarende beløp og bli tiljublet som helter.

Mahatma Gandhi

Kunden er den viktigste gjest som kommer på besøk til oss.
Han er ikke avhengig av oss, vi er avhengig av ham.
Han avbryter oss ikke i vårt arbeid – han er formålet med det.
Han er ikke en fremmed for vårt virke, han er en del av det.
Vi gjør ham ikke en tjeneste ved å betjene ham.
Han gjør oss en tjeneste ved å gi oss muligheten til å betjene ham.

Mahatma Gandhi

Norsk asylpolitikk i praksis

Norge har vedtatt at asylsøkere som risikerer dødsstraff i hjemlandet alltid skal få oppholdstillatelse. For noen år siden uttalte Carl I. Hagen at denne regelen ville gitt både Hitler, Pol Pot og Stalin asyl. Han pekte også på faren for at folk skulle begå mord eller voldtekt i hjemlandet før de reiste til Norge, slik at de på den måten sikret seg opphold. Den gang ble Hagen latterliggjort av en samlet venstreside, det var en ganske vanlig metode å møte ham på.

Nå viser det seg imidlertid at for fem år siden tilsto en asylsøker fra Sri Lanka at han hadde drept to pasienter på et sykehus – og han fikk derfor oppholdstillatelse i Norge. Litt senere siktet Kripos ham for krigsforbrytelser og fengslet mannen. Derfor trekker han tilståelsen tilbake; saken er henlagt, og hans advokat fremmer erstatningskrav i millionklassen fordi han har sittet i varetekt uten at Kripos hadde andre bevis enn hans egen tilståelse (som nå ikke lenger er gyldig). Kripos forteller forøvrig at det er ganske vanlig at asylsøkere forteller om avskyelige handlinger de har gjort i hjemlandet for å sikre seg opphold i Norge.

Mannens såkalte falske forklaring har foreløpig ikke fått konsekvenser for hans oppholdstillatelse i Norge. Skal Norge bli et fristed for slike forbrytere? Er det greit at de bare lyver på seg slike «hendelser» som er Kripos’ terminologi for krigsforbrytelser? Er det fornuftig å gi mannen erstatning for ulovlig frihetsberøvelse, tapt arbeidsfortjeneste og tort og svie, når det er hans egne løgner som er årsaken?

Ungdom og meninger

Ungdom klager mye over at den eldre generasjon ikke tar dem høytidelig og at deres meninger blir avfeid. Det er synd, for ungdom har rett til å uttrykke sine meninger akkurat som de vil. Noen ungdommer ønsker å vise et standpunkt ved for eksempel å gå med et bart midtparti eller bukser som sagger. Det har de full rett til. Dette er en uttrykksform som den eldre generasjon kanskje ikke alltid forstår, men det er signaler og meninger - på samme måte som forrige generasjon selv gjorde opprør ved å bruke miniskjørt eller danse Twist. Så når en tenåringsgutt eller jente ikke klarer å uttrykke seg på et mer intelligent vis enn å vise frem undertøyet offentlig, så kan man faktisk ikke forby slike infantile ytringer - det er en rettighet i et demokratisk land som har ytringsfrihet. Og tilsvarende har den eldre generasjon full rett til å si sin mening om at det er stygt å se på en pølse av flesk som tyter ut mellom bukser og overdel. Man kan ikke korsfeste en mann bare fordi han gir uttrykk for hva han mener er pent og stygt i samfunnet. Ytringsfrihet er ikke det samme som respekt for andres meninger, men å ha respekt for den retten andre har til å ytre sine meninger.

På samme måten som forelskede jenter har, når de uttrykker sin mening om Justin Bieber.