Norsk asylpolitikk i praksis

Norge har vedtatt at asylsøkere som risikerer dødsstraff i hjemlandet alltid skal få oppholdstillatelse. For noen år siden uttalte Carl I. Hagen at denne regelen ville gitt både Hitler, Pol Pot og Stalin asyl. Han pekte også på faren for at folk skulle begå mord eller voldtekt i hjemlandet før de reiste til Norge, slik at de på den måten sikret seg opphold. Den gang ble Hagen latterliggjort av en samlet venstreside, det var en ganske vanlig metode å møte ham på.

Nå viser det seg imidlertid at for fem år siden tilsto en asylsøker fra Sri Lanka at han hadde drept to pasienter på et sykehus – og han fikk derfor oppholdstillatelse i Norge. Litt senere siktet Kripos ham for krigsforbrytelser og fengslet mannen. Derfor trekker han tilståelsen tilbake; saken er henlagt, og hans advokat fremmer erstatningskrav i millionklassen fordi han har sittet i varetekt uten at Kripos hadde andre bevis enn hans egen tilståelse (som nå ikke lenger er gyldig). Kripos forteller forøvrig at det er ganske vanlig at asylsøkere forteller om avskyelige handlinger de har gjort i hjemlandet for å sikre seg opphold i Norge.

Mannens såkalte falske forklaring har foreløpig ikke fått konsekvenser for hans oppholdstillatelse i Norge. Skal Norge bli et fristed for slike forbrytere? Er det greit at de bare lyver på seg slike «hendelser» som er Kripos’ terminologi for krigsforbrytelser? Er det fornuftig å gi mannen erstatning for ulovlig frihetsberøvelse, tapt arbeidsfortjeneste og tort og svie, når det er hans egne løgner som er årsaken?