Det Norske Helsevesenet

En venn fra USA spurte meg om det virkelig ikke koster noe å bli syk i Norge, slik som det hevdes på fjernsynsstasjoner i Amerika. Mange demokrater fremholder Norge som et eksempel på det perfekte helsevesen. «Ja, i teorien så er det riktig», svarte jeg. «I teorien?» var hans åpenbare spørsmål, så jeg måtte forklare nærmere.

Man vil alltid få hjelp i Norge, selv om man ikke har råd til å betale for behandlingen, og det er et godt system. Mye er imidlertid holdt utenfor; hvis man for eksempel må behandle tennene for femti tusen kroner så er det ens eget problem – ingen hjelp fra det offentlige. Legen er heller ikke helt gratis slik det gis inntrykk av – man må betale en egenandel, men for de fleste mennesker blir det mindre enn ti tusen kroner i året, uansett hva slags problem man har, eller om man er kronisk syk. Om man ikke engang har råd til dette beløpet, så vil man likevel få hjelp, og dette fungerer godt for mange mennesker. MEN, man får den kvaliteten man betaler for. Det er alltid kø for å få hjelp på norske offentlige sykehus; får man en kreftdiagnose må man stå uker og måneder i kø for operasjon, og rekonstruksjon av kvinnebryst betyr flere år med venting. Enkle operasjoner som kunne vært utført på dagen på et privat sykehus, fører til mange måneders sykemelding mens man venter på det offentlige tilbudet, og det er eksempler på mennesker som har blitt blinde eller dødd mens de har stått i sykehuskø. Det skjer også mye feil, rot, mangler og gal medisinering (uønskede hendelser som det heter på departementalt fagspråk). Personlig har jeg hatt opplevd både norske og amerikanske sykehus, og det er et hav av forskjell når det gjelder pasientbehandling, kvalitetskontroll og vilje til å bruke de beste metodene. Resultatet av dette er at folk som har råd til det også i Norge kjøper seg private helseforsikringer, og bedrifter forsikrer sine viktige medarbeidere for å sikre rask behandling.

«Så da har også dere et klassedelt helsevesen, akkurat som vi har her i USA», mente han. «Ja, etter seksti år med sosialdemokrati så har vi et todelt helsevesen hvor de som har råd kan kjøpe seg gode private tjenester, mens de som ikke har råd, må stå i offentlig helsekø», var min konklusjon.