Overnaturlige vesener

Jeg har fått mange interessante svar på mine to innlegg om tro på Gud og eventyrbøker, både privat og i Drammens Tidende. Noen av kommentarene har vært så forvirrende at de til fulle har bekreftet min mening om folk som tror på overnaturlige vesener; enten de kalles guder, ånder eller utenomjordiske skapninger. Flere har spurt meg om mer informasjon om bøkene som danner bakgrunnen for disse mytene. Jeg finner både Bibelen, Koranen, Edda og Iliaden fascinerende lesning og god underholdning. På http://verdenogvi.blogspot.no/2015/05/eventyrbker-som-folk-tror-pa.html er disse temaene behandlet mer utførlig.

Jeg vil takke pensjonert prest Jon Mamen for hans ryddige og klare beskrivelse av forskjellen på hans tro og min tro (eller mangel på sådan). Det bekrefter forsåvidt min mening om prester som velutdannede og ressurssterke personer; dette i motsetning til predikanter som i stor grad er en gruppe sjarlataner som utnytter naive menneskers godtroenhet. Prester har en krevende utdannelse og erfaring i et yrke hvor man må møte og hjelpe mennesker i forskjellige livssituasjoner. Litt fascinerende er det at endel prester har mistet sin gudstro, men fortsetter i yrket. Det er jo rimelig at en ikke kaster vrak på lang utdannelse og mange års erfaring selv om man ikke lenger tror på Gud, men fortsetter å lede gudstjenester, bryllup, begravelser og så videre. Det bekrefter igjen statistikken som viser at dess høyere utdannelse man har, dess mindre lar man seg forlede til å tro på overnaturlige vesener.  Vi ingeniører ser ut til å være en av de mest jordnære gruppene; riktignok tjener vi gode penger på å lage de tekniske finessene i filmer om vampyrer, hekser og fortellinger fra bibelen, men vi tror ikke på dem.

Litt morsomt var innlegget fra Kristin Auvi-Lyngar som fortalte at hun digget Buddha; hun nevnte forøvrig at hun burde spurt meg om råd for lenge siden, og det har hun naturligvis rett i. Da kunne jeg for eksempel fortalt at Buddha ikke er noen egentlig gud, men var et enestående menneske som levde ca. 400 år før Kristus (fvt – før vår tidsregning, som det heter i vårt sekulære samfunn). Arne Pedersen synes det er trist at jeg ikke finner en mening med livet. Joda jeg gjør det, men jeg lever ikke i et oppdiktet Guds bilde. Jeg gleder meg over livet og stoler på mine egne evner og ikke en mystisk kraft som skal ordne opp. Det å støtte seg til en Gud, ser jeg på som å støtte seg til en vegg som ikke finnes. Går man rundt og tror at «det må da finnes noe mer der ute» så bare lurer man seg selv, men som kjent er det der mennesket oppviser den største oppfinnsomhet. Tro på en overnaturlig kraft kan naturligvis også være et svar hvis man har et trist liv og ønsker å trøste seg selv med at det er noen som styrer og at alt blir bedre etter døden.