Privat eller statlig eierskap

En av de store forskjellene mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk er hvorvidt man er villig til å slippe til private aktører, eller om alt skal drives av ”det offentlige”.

Staten tar milliardutbytte i Statoil, tross sterke protester fra de ansatte. Staten nedbemanner og setter prosjekter på vent, samtidig som de betaler ut utbytte. Det offentlige er den grådigste aksjonæren, sier representanter for de ansatte i Statoil. Det samme ser man forøvrig i kommuner som eier kraftselskaper. Investeringer i mer effektive kraftverk har stått på vent i mange år, fordi kommunene i stedet overfører store beløp til kommunekassa. Norge kunne produsert nesten tredve prosent mer energi fra de eksisterende kraftverkene bare ved å oppgradere dem, men i stedet kjøper vi kullkraft fra Europa. Man behøver ikke gå lengre enn til Sverige for å se at private sykehjem fungerer aldeles utmerket, og man kan se til England for å oppdage hvordan et ineffektivt, byråkratisk og dyrt offentlig jernbanesystem ble erstattet av effektive, rimelige og konkurransedyktige private løsninger. Det er veldig få, unntatt troende kommunister, som ikke ser at private driver dagligvarebutikker, rørleggerfirmaer og frisørsalonger bedre og rimeligere enn det offentlige kunne ha gjort.

De fleste vil innse at man ikke kan kontrollere seg selv, da støter man på det kjente ”bukken og havresekken” problemet. Når det offentlige både skal eie, drive og kontrollere virksomheten går det ofte galt. Det er dessverre et skremmende stort antall tilfeller hvor det viser seg at ”det offentlige” ikke kontrollerer sine egne bedrifter, virksomheter og etater. Dette er gjerne årsaken til de mange skandaler man har i offentlig virksomhet; et typisk eksempel er den kjente vannverkssjefen på Romerike. Enhver privat bedrift som hadde drevet på dette viset ville blitt stoppet temmelig raskt, men fordi det var en kommunal bedrift så ble revisor overstyrt, og det ble ikke ryddet opp før avisene gransket saken. Det ble avslørt at Oslo kommune hadde gitt ”sin egen” bedrift, Oslo Sporveier, millioner av kroner i ulovlig støtte, slik at den kunne utkonkurrere det private alternativet. Når en privat bedrift gjør en feil, kan man henvende seg til Forbrukerrådet og få hjelp og veiledning. Når en offentlig bedrift gjør en feil, toer de sine hender – Forbrukerrådet kan ikke hjelpe. Private må tenke fremover, ofte flere generasjoner; for politikerne skal alt skje «her og nå», de kan ikke tenke lengre enn til Dagsrevyen og NRK’s debattprogram.

Konklusjonen blir entydig, det er best for bedriften, kundene og de ansatte at virksomhetene eies av private og at reglene blir kontrollert av det offentlige.