Datalagringsdirektivet

For å oppklare kriminalitet ønsker politiet at elektroniske spor som vi etterlater oss skal oppbevares. Dette vil gjøre politiets arbeid vesentlig lettere, er argumentasjonen. Akkurat det er det vel få som kan protestere på, men skal egentlig lov og rett utformes kun på politiets premisser? I teorien er politiets oppgave å etterforske forbrytelser, finne bevis og arrestere gjerningsmenn. I praksis viser det seg at virkeligheten er noe mer nyansert. For det første så får den enkelte politimann anerkjennelse for å ha oppklart en sak, ikke for at rett gjerningsmann havner bak murene. Dette er snakk om statistikk, og den prestisjefylte oppklaringsprosenten varierer fra politidistrikt til politidistrikt. For det andre er det en rent menneskelig egenskap å prøve å gjøre det ”så lett som mulig” for seg selv. I systemet finnes det intet incitament for å renvaske uskyldig mistenkte eller bruke tid på etterforskning av forhold som taler til den tiltaltes fordel.

Politiets ønske om å gjøre det enkelt for seg selv førte for eksempel til at da de skulle beslaglegge informasjon om 2 bloggere, beslagla de like godt hele harddisken med informasjon om 7 000 personer. Det var opplagt mye mer lettvint for politiet, men er det egentlig et slikt samfunn vi ønsker oss? KGB i Sovjet hadde myndighet til å gjøre tingene enkelt og effektivt, det samme hadde Gestapo og Stasi i Tyskland. Politiet i demokratiske land må derimot finne seg i at deres hverdag ikke er like enkel, de må bruke mer tid, arbeid og skulle egentlig inneha en større integritet i sitt daglige arbeide.  Det er dessverre ingen mangel på justismord som skylles at politiet har manglet evnen eller viljen til å arbeide tilstrekkelig med sakene. Følgende høyprofilerte saker hadde tjent på at politiet ikke bare ”gjorde det enkelt for seg selv”: Thomas Quick er et trist eksempel på en mentalt handikappet mann som tilsto den ene forbrytelsen etter den andre. Politi fra hele Skandinavia besøkte ham for å få tilståelser og avslutte saker. Etter å ha blitt foret med nødvendig informasjon tilsto Quick, og politiet kunne krysse av nok en sak som ”oppklart”. Fritz Moen sonet atten år i fengsel for to drap som han ikke hadde begått, men han var en enkel syndebukk for politiet. I en tilsvarende sak ble Per Liland fengslet for et øksemord, og overflatisk politiarbeid førte til et av Norgeshistoriens verste justismord med en rekorderstatning på mange millioner kroner. Arne Treholt ble dømt på bakgrunn av fotobevis som politiet frembrakte. De var overbevist om at Treholt var skyldig, så om bevisene var ekte eller fabrikkerte ser ut til å ha vært underordnet politiets ønske om å ”spare seg for arbeidet” med å finne ordentlige bevis.

Politiet bruker utelukkende argumentasjonen om at datalagringsdirektivet vil gjøre det lettere å bekjempe terror, barnepornografi og internasjonal kriminalitet, men man må være klar over at det finnes flere sider som må vurderes. Det er ikke bare politiet som får tilgang til de lagrede opplysningene, også advokater og utenlandske ambassader kan be om informasjon. Dette vil føre til svekket sikkerhet for mennesker som varsler om dårlige forhold i bedrifter eller offentlige virksomheter. Man vil betenke seg for å varsle om kritikk når man vet at informasjonen blir registrert og at man kan identifiseres av den man kritiserer. Hvis man publiserer dokumenter som avslører kritikkverdige forhold, kan man bli anklaget for krenkelse av opphavsretten og trukket for retten av den instans som har grunn til å føle seg truffet. Vil man fremdeles gi tips til redaksjoner når man vet at informasjon om varsleren blir registrert og er tilgjengelig for interesserte; kilder er ikke lenger anonyme?

Derfor bør politikerne være forsiktige med ukritisk å etterkomme politiets ønskemål i datalagringssaken. Dette direktivet må sies å være enhver diktators våte drøm, både Saddam Hussein og Muammar Gaddafi ville nok også ment at det er ”mye enklere” å styre når man hele tiden vet hvem som snakker med hvem. WikiLeaks og CD’en med informasjon om hundretusener av bankinnskudd i Liechtenstein viser hvor lett informasjon kommer på avveie.