U-hjelp som virker

Kina bygger i Afrika. Kineserne kommer med kunnskap, kapital og vilje til å handle med og å ansette afrikanerne. Dette er en utrolig kontrast til den u-hjelpen som Norge har drevet med de siste femti årene. Ut ifra en misforstått avlatsholdning, eller for å få den gode følelsen av å hjelpe, så har vi delt ut millioner på millioner av kroner til fattige mennesker i utviklingsland. Diskusjonene blant politikerne har alltid vært: ”Hvor mye kan vi gi”, aldri ”Hvordan kan midlene gi mottakerne mulighet til å stå på egne ben”. Dessverre har resultatene ofte vært stikk imot alle de gode forsettene vi har hatt. År etter år har vi trent opp innbyggerne i u-land til å bli passive bistandsmottakere.

De siste årene har Kina vist at det finnes en annen vei for å lede Afrika ut av elendigheten. Kineserne gir seg ikke ut for å være veldedige, de ønsker å drive forretning – og det virker. Her hjemme har Fremskrittspartiet i mange år stilt spørsmålstegn ved vår statlige uhjelp, og de er hele tiden blitt latterliggjort; ”Ønsker ikke FrP å hjelpe den tredje verden?” sier et kor av kritikere. Disse personene har alltid kritisert dem som ønsker å handle med afrikanerne i stedet for å gjøre dem til sosialmottakere. Hva sier disse de nå om Kinas suksess i Afrika? Kan de se objektivt på at dette faktisk hjelper afrikanerne, eller vil de kom med de vanlige bortforklaringene?

Norge sprer u-hjelpsmidler ut over nesten halvparten av alle land i verden, og det er minimal kontroll med hvordan pengene blir brukt. Ofte går de rett inn i statskassen til korrupte regimer. Det har ikke manglet forskningsrapporter om norske u-hjelpsfiaskoer og pengebevilgninger som har vært til skade for mottakerland ved å sementere korrupte regimer. Men rapportene blir ignorert av Erik Solheim, Jonas Gar Støre og hele KrF. Det er faktisk litt pussig at de politiske partiene som er ivrigst til å bevilge penger til u-hjelp også er blant dem som lager det strengeste lovverket og de høyeste tollmurene for å hindre fattige land å selge varer til oss. Handel har løftet fattige land ut av hengemyra og gitt innbyggerne nye muligheter og en bedre fremtid, men ikke med Norge. Her vil vi heller ha den selvtilfredse følelsen av å gi almisser.

Norsk u-hjelps historie har mange triste eksempler; Ap og SV bevilget for eksempel store summer til president Mugabe. På nittitallet ble han hyllet av hele den norske venstresiden. Alle, fra RV, via SV og til AP var stolte over at det ble dannet en sosialistisk stat i Afrika. Millioner på millioner av kroner ble sendt i u-hjelp, pengene forsvant og innbyggerne var like fattige og sultne, mens presidenten og hans hoff ble rikere og rikere. Noen få kritiske røster pekte på hans enorme pengeforbruk, vilkårlige styre og mangelen på kontroll av hva norske skattebetaleres penger ble brukt til – men det hjalp ikke. Enda mer fantastisk er det kanskje at Norge fremdeles sender u-hjelp til dette korrupte regimet, og UD innrømmer at de aner ikke hvor pengene tar veien. Man skal være svært naiv for ikke å innse at når man strør milde gaver ut over et land som er i en slik forfatning som Zimbabwe, så vil en betydelig del forsvinne i korrupsjon. Hvorfor gjør vi dette? Det skal ikke utelukkes at politikerne har vikarierende motiver for sin handlemåte. Det er ingen tvil om at det gir en god følelse i hjertet å gi penger til fattige mennesker. Det er også mange nordmenn som har store inntekter og konsulenthonorarer fra det norske hjelpesystemet. Hvis den tredje verden gjennom handel blir velstående, da forsvinner muligheten til å vise hvor snill og god man er; og Kristelig Folkeparti måtte innrømme at en av deres virkelig store flaggsaker, faktisk er en fiasko.

Personlig ønsker jeg kineserne lykke til. Det ser ut som om de klarer den jobben som Norge har mislykkes i. Nemlig å skape en levedyktig fremtid for afrikanerne. At kineserne samtidig tjener mange penger er, som amerikanerne sier det, bare pynten på kaka.