Problemer

Norge har ikke problemer lenger – bare utfordringer. I hvert fall virker det som om ”det offentlige” har funnet et godt uttrykk å gjemme seg bak. Dette gjelder især helsevesenet, rett som det er blir en ny skandale avdekket. Det kan være en niåring som måtte vente et halvt år på kreftkontroll, noen hundre prøveresultater som har forsvunnet på en datamaskin, pinlige rapporter om helsekøer som øker, eller sykehusinfeksjoner som ”bare oppstår”. Ingenting av dette er problemer etter hva de såkalte ”ansvarlige” uttaler til media, det er utfordringer. Undres på om de har lært dette på et seminarr, ”det offentlige” har jo til og med kurs i ”hvordan be om unnskyldning og legge seg flat”, når det oppstår en sak media blir interessert i. Man kan også se på begrepet ”helt uakseptabelt”; enten det gjelder Telenors mobilnett, NSB’s kjøreledninger, eller manglende hjelp til kreftsyke mennesker – politikerne forteller gjerne at saken er ”helt uakseptabel”. Det hjelper imidlertid ikke, en googling av uttrykket gir over hundre tusen treff og en statussjekk viser at problemene, unnskyld, utfordringene, eksisterer like herlig fremdeles. Tilsvarende er et godt uttrykk for å kamuflere problemer ordet ”fokus”. Vi skal ha et bredt fokus på ..., eventuelt sette et større fokus på ..., eller som forsvarsminister Kristin Krohn Devold i sin tid sa om kjekke offiserer som hun forfremmet: ”han har et enormt fokus”. Lite har avsenderne av disse ordene tenkt på at dess større et fokus er, dess mer uskarpt blir resultatet; enhver gutt som har prøvd seg med brennglass vet at fokuset må være så lite som mulig, først da oppnår man noe. Nå skal man muligens ikke utelukke at vår offentlige administrasjon ikke først og fremst er ute etter å oppnå resultater. Det er utrolig hvor mye energi politikerne bruker på å finne nye floskler i stedet for å finne løsninger. Litt befriende for en språkmann er det å lese at politiet skal ta problemene med håndteringen av 22. juli saken som en utfordring, det sto imidlertid ingenting om hva slags fokus de skulle ha.

Hadde man enda sagt at man skal ha ”et skarpt fokus” på noe så ville man vært i nærheten av et resultat.

Nå skal de eldre tas

Torgeir Micaelsen klarer nok en gang å skrive et innlegg hvor han forsvarer høyere beskatning med rettferdighet. Arbeiderpartipolitikerens buskap er klart: Alle penger er det offentliges eiendom, hver enkelt får utdelt lommepenger etter behov. Med de nye reglene får mange pensjonister høyere skatt. Det er en stor skam at pensjon som man har brukt et helt liv på å spare opp i det hele tatt blir beskattet. Vær så snill, ikke kom med den gamle regla om at skatten er nødvendig for å sikre velferdssamfunnet , skatten går med til å sikre et offentlig byråkrati som kunne passe for et land med 35 millioner innbyggere. Veiene blir finansiert med bompenger, skal man slippe sykehuskøer må man betale selv, skolene er falleferdige og pleietrengende eldre får konfiskert nesten hele pensjonen når de kommer på sykehjem (hvis de i det hele tatt slipper inn). Og dette er bare begynnelsen, Micaelsen som er i finanskomiteen burde være klar over Trond Giskes utspill om at vi skal få mer og mer øremerkede skatter og avgifter i tiden som kommer (som for eksempel luksusavgift på hyttestrøm). Legg også merke til at det er trygdeavgiften som Arbeiderpartiet øker, den regnes av brutto inntekt. Dermed blir ikke folk med store utgifter skjermet; i kjent AP-stil har man laget en reform som tar mest mulig fra flest mulig. De rike, de som har smarte skatteadvokater slipper som vanlig unna. Nå må alderstrygdede betale pensjonsavgift av pensjonen. Det er kjent stil fra grådige politikere, på samme måte som bilister må betale merverdiavgift av bensinavgiften.

Tidligere kunne eldre arbeidsløse gå på dagpenger til de ble 67, nå er den muligheten fjernet og de henvises i stedet til å gå på sosialen. Eventuelt så kan de tidligpensjonere seg med kraftig beskåret pensjon. Det stemmer at spreke pensjonister som vil jobbe litt ekstra endelig får bedre kår etter at spesialskatten (den som Dine Penger benevner juksemaker pipelort skatt) er fjernet. Det skulle bare mangle, den skulle aldri vært introdusert. Men fremdeles skal de svake og slitne tas. I Frankrike er det store protester fordi pensjonsalderen skal økes fra 60 til 62 år. Her i Norge har den vært på 67 år, av de høyeste i verden, men likevel er ikke Arbeiderpartiet fornøyd, de vil presse gamle mennesker til å jobbe enda lengre. 

Dobbeltmoral

Tidligere justisminister Knut Storberget har tro på at forsoning mellom offer og gjerningsperson er bedre egnet enn straff. Dette gjelder imidlertid bare andre mennesker som blir utsatt for forbrytere, ikke ham selv; på spørsmål om han kan forsones med Behring Breivik svarer han ikke kan tilgi en slik gjerningsmann. Det fine med å ha dobbeltmoral, er at når den første går i stykker, så har man en i reserve.

Datalagringsdirektivet

For å oppklare kriminalitet ønsker politiet at elektroniske spor som vi etterlater oss skal oppbevares. Dette vil gjøre politiets arbeid vesentlig lettere, er argumentasjonen. Akkurat det er det vel få som kan protestere på, men skal egentlig lov og rett utformes kun på politiets premisser? I teorien er politiets oppgave å etterforske forbrytelser, finne bevis og arrestere gjerningsmenn. I praksis viser det seg at virkeligheten er noe mer nyansert. For det første så får den enkelte politimann anerkjennelse for å ha oppklart en sak, ikke for at rett gjerningsmann havner bak murene. Dette er snakk om statistikk, og den prestisjefylte oppklaringsprosenten varierer fra politidistrikt til politidistrikt. For det andre er det en rent menneskelig egenskap å prøve å gjøre det ”så lett som mulig” for seg selv. I systemet finnes det intet incitament for å renvaske uskyldig mistenkte eller bruke tid på etterforskning av forhold som taler til den tiltaltes fordel.

Politiets ønske om å gjøre det enkelt for seg selv førte for eksempel til at da de skulle beslaglegge informasjon om 2 bloggere, beslagla de like godt hele harddisken med informasjon om 7 000 personer. Det var opplagt mye mer lettvint for politiet, men er det egentlig et slikt samfunn vi ønsker oss? KGB i Sovjet hadde myndighet til å gjøre tingene enkelt og effektivt, det samme hadde Gestapo og Stasi i Tyskland. Politiet i demokratiske land må derimot finne seg i at deres hverdag ikke er like enkel, de må bruke mer tid, arbeid og skulle egentlig inneha en større integritet i sitt daglige arbeide.  Det er dessverre ingen mangel på justismord som skylles at politiet har manglet evnen eller viljen til å arbeide tilstrekkelig med sakene. Følgende høyprofilerte saker hadde tjent på at politiet ikke bare ”gjorde det enkelt for seg selv”: Thomas Quick er et trist eksempel på en mentalt handikappet mann som tilsto den ene forbrytelsen etter den andre. Politi fra hele Skandinavia besøkte ham for å få tilståelser og avslutte saker. Etter å ha blitt foret med nødvendig informasjon tilsto Quick, og politiet kunne krysse av nok en sak som ”oppklart”. Fritz Moen sonet atten år i fengsel for to drap som han ikke hadde begått, men han var en enkel syndebukk for politiet. I en tilsvarende sak ble Per Liland fengslet for et øksemord, og overflatisk politiarbeid førte til et av Norgeshistoriens verste justismord med en rekorderstatning på mange millioner kroner. Arne Treholt ble dømt på bakgrunn av fotobevis som politiet frembrakte. De var overbevist om at Treholt var skyldig, så om bevisene var ekte eller fabrikkerte ser ut til å ha vært underordnet politiets ønske om å ”spare seg for arbeidet” med å finne ordentlige bevis.

Politiet bruker utelukkende argumentasjonen om at datalagringsdirektivet vil gjøre det lettere å bekjempe terror, barnepornografi og internasjonal kriminalitet, men man må være klar over at det finnes flere sider som må vurderes. Det er ikke bare politiet som får tilgang til de lagrede opplysningene, også advokater og utenlandske ambassader kan be om informasjon. Dette vil føre til svekket sikkerhet for mennesker som varsler om dårlige forhold i bedrifter eller offentlige virksomheter. Man vil betenke seg for å varsle om kritikk når man vet at informasjonen blir registrert og at man kan identifiseres av den man kritiserer. Hvis man publiserer dokumenter som avslører kritikkverdige forhold, kan man bli anklaget for krenkelse av opphavsretten og trukket for retten av den instans som har grunn til å føle seg truffet. Vil man fremdeles gi tips til redaksjoner når man vet at informasjon om varsleren blir registrert og er tilgjengelig for interesserte; kilder er ikke lenger anonyme?

Derfor bør politikerne være forsiktige med ukritisk å etterkomme politiets ønskemål i datalagringssaken. Dette direktivet må sies å være enhver diktators våte drøm, både Saddam Hussein og Muammar Gaddafi ville nok også ment at det er ”mye enklere” å styre når man hele tiden vet hvem som snakker med hvem. WikiLeaks og CD’en med informasjon om hundretusener av bankinnskudd i Liechtenstein viser hvor lett informasjon kommer på avveie.

Det Norske Helsevesenet

En venn fra USA spurte meg om det virkelig ikke koster noe å bli syk i Norge, slik som det hevdes på fjernsynsstasjoner i Amerika. Mange demokrater fremholder Norge som et eksempel på det perfekte helsevesen. «Ja, i teorien så er det riktig», svarte jeg. «I teorien?» var hans åpenbare spørsmål, så jeg måtte forklare nærmere.

Man vil alltid få hjelp i Norge, selv om man ikke har råd til å betale for behandlingen, og det er et godt system. Mye er imidlertid holdt utenfor; hvis man for eksempel må behandle tennene for femti tusen kroner så er det ens eget problem – ingen hjelp fra det offentlige. Legen er heller ikke helt gratis slik det gis inntrykk av – man må betale en egenandel, men for de fleste mennesker blir det mindre enn ti tusen kroner i året, uansett hva slags problem man har, eller om man er kronisk syk. Om man ikke engang har råd til dette beløpet, så vil man likevel få hjelp, og dette fungerer godt for mange mennesker. MEN, man får den kvaliteten man betaler for. Det er alltid kø for å få hjelp på norske offentlige sykehus; får man en kreftdiagnose må man stå uker og måneder i kø for operasjon, og rekonstruksjon av kvinnebryst betyr flere år med venting. Enkle operasjoner som kunne vært utført på dagen på et privat sykehus, fører til mange måneders sykemelding mens man venter på det offentlige tilbudet, og det er eksempler på mennesker som har blitt blinde eller dødd mens de har stått i sykehuskø. Det skjer også mye feil, rot, mangler og gal medisinering (uønskede hendelser som det heter på departementalt fagspråk). Personlig har jeg hatt opplevd både norske og amerikanske sykehus, og det er et hav av forskjell når det gjelder pasientbehandling, kvalitetskontroll og vilje til å bruke de beste metodene. Resultatet av dette er at folk som har råd til det også i Norge kjøper seg private helseforsikringer, og bedrifter forsikrer sine viktige medarbeidere for å sikre rask behandling.

«Så da har også dere et klassedelt helsevesen, akkurat som vi har her i USA», mente han. «Ja, etter seksti år med sosialdemokrati så har vi et todelt helsevesen hvor de som har råd kan kjøpe seg gode private tjenester, mens de som ikke har råd, må stå i offentlig helsekø», var min konklusjon.

Bakstreverske forlag og e-bøker

Buskerud Fylkesbibliotek har gjort et prisverdig forsøk på å låne ut e-bøker. Lett er det imidlertid ikke. I likhet med filmstudioer og plateprodusenter gjør bokforlagene sitt ytterste for å hindre kundene å få enkel og rimelig tilgang til produktene deres. Er folk i utgangspunktet kjeltringer som ønsker å stjele via Internett? Man skal ikke lese mange blogger og diskusjonssider for å se at, nei, vi ønsker faktisk å betale for det vi kjøper. De fleste laster ikke ned opphavsrettslig beskyttet materiale fordi de ønsker å snyte rettighetshaverne. Problemet er at gigantiske, byråkratiske produsenter (forlag, filmstudioer og plateselskap) har gjort det urimelig dyrt og unødvendig vanskelig å være ærlig og kjøpe produktene deres.

Platebransjen lærte først. Etter å ha prøvd seg med kopibeskyttelser som var så aggressive at de krasjet CD-spilleren hvis man spilte av plata i bilen eller på PC’en, og rettighetssystemer som gjorde det umulig å spille av musikk (ærlig og redelig kjøpt) på mp3 spilleren, så lærte de omsider. Nå kan man på en enkel måte kjøpe eller streame det man ønsker. Filmstudioene har introdusert en idiotisk soneinndeling av verden, slik at en plate som er kjøpt i USA ikke kan spilles i Norge. Det å kjøpe en film på lovlig måte og se den på eget hjemmekinoanlegg var usedvanlig plundrete. Personlig har jeg lett etter sjeldne TV-program, filmer og lydbøker – og det er umulig å finne dem fordi produsenten synes markedet er så lite at de ikke gidder å gjøre programmene tilgjengelige for den håndfullen av oss som gjerne vil høre på et spesielt program. Men jeg finner programmet gjennom forskjellige torrent-søkemotorer, fordi en eller annen entusiast som også likte det programmet, har ønsket å dele det med andre. Dette er den eneste måten jeg kan finne det spesielle programmet på.

Nå er bokforlagene i gang med samme regla; like lite som Siv Jensen lærte av Søvik-saken, har forlagene lært av musikkbransjen. De skal absolutt lage omstendelige og inneffektive systemer som fører til at de mister kunder – før de lærer. Apple er et eksempel på at man kan få milliardinntekter ved å lage rimelige og lett tilgjengelige apper, hvorfor gjør da forlagene det stikk motsatte? Målsetningen med e-bøker ser ut til å være: de skal være dyre, vanskelig tilgjengelige og beheftet med ventetid. Det er enkelt å se hva som kommer til å skje. En person søker etter en e-bok og finner at han kan låne den på biblioteket. På grunn av kunstige restriksjoner må han imidlertid sette seg på venteliste og er nummer fire i køen; han kan antagelig laste ned boken om to måneder, kun lese den på ett lesebrett (ikke på ipad’en eller pc’en), og hvis han ikke får lest den ut i løpet av tre uker så blir den automatisk slettet fordi en annen person står på venteliste. Slik urealistisk tenkemåte finner man bare i store, byråkratiske institusjoner. Det som i praksis kommer til å skje er at vedkommende søker videre og finner boken i form av en fil på Internett. Han laster den ned og leser den etter eget forgodtbefinnende; derved har forlagene klart å snyte seg selv for inntekter.

Forlagene kommer, i likhet med musikk- og filmbransjen, til å bli dratt sparkende og skrikende inn i fremtiden. Bransjen selv ville tjent mye penger på å kvitte seg med bønnetellerne, kopibeskyttelsene, kunstige begrensninger og advokatene, og i stedet lage nettsteder hvor publikum kan laste ned alle deres produkter til en rimelig pris. Folk er villige til å betale bare de får mulighet til det. 

Dyre matvarer

Norge har verdens dyreste matvarer, og i tillegg betaler vi store beløp i subsidier til landbruksnæringen over skatteseddelen. Likevel er ikke bøndene fornøyd, og de er nå ute og demonstrerer og skaper problemer for den vanlige forbruker. Hvis bøndene ønsker en større del av kaka, burde de se på sine egne organisasjoner; Tine, Nortura (Gilde/Prior) og Gartnerhallen. Disse samvirkene som gjennom politisk makt nærmest har monopol, er bygd opp til store, ineffektive og svært dyre byråkratier. I stedet for å forlange at forbrukerne skal betale enda mer for den allerede rekorddyre maten, kan de slanke mellomleddet – sine egne grossister. Da vil de få en lønn som langt overstiger det som en industriarbeider kan tjene. I mellomtiden handler jeg mine matvarer i Sverige, der har de et distribusjonssystem som sørger for overkommelige priser.

Stilleruds naive tro på offentlig virksomhet

Vedgard E. Stillerud forteller at han ikke har noen tro på privat virksomhet, konkurranse, markedskrefter og valgfrihet. Han skriver faktisk at: ”I det offentlige finnes det ingen insentiver for å drive med juks og fanteri”. Derfor går han inn for at stat og kommune ikke bare skal styre, men også selv skal drive virksomhetene. Folk som mener noe annet er naive, påstår han. Det er patetisk at en bystyrekandidat for Drammen AP er så uvitende. Samme dag skriver Aftenposten om alle brudd som skjer i offentlig virksomhet, og Sykepleieforbundet forteller om fullstendig mangel på kontroll i stat og kommune. Et par dager etter skriver DT om femti tusen lovbrudd i offentlig virksomhet. Takk og pris for at Adecco er privat, det er eneste årsaken til at regelbruddene er blitt avslørt. Hvis Adecco hadde vært en offentlig virksomhet, ville vi sett at alle, fra arbeiderpartipolitikere og kommunalpamper til LO-tillitsvalgte hadde satt store ressurser inn på å kamuflere og bortforklare forholdene.

For en stund siden rant seks tusen liter klor ut i Akerselva og drepte alt liv. Ble noen stilt til ansvar? Nei naturligvis ikke, for det var jo en kommunal bedrift. Og slik gjentar det seg, se på akuttmottaket i Drammen. Det er tre år siden Helsetilsynet konkluderte med at pasientene ved akuttmottaket på Drammen sykehus ikke er sikret et forsvarlig tilbud. Tre år! Private foretagende får tre måneders frist for å rette opp, og de blir møtt med sanksjoner, bøter, fengsel eller avstengte lokaler. Konklusjonen gir seg selv, offentlig virksomhet mangler fullstendig kvalitetskontroll. Når det gjelder lovbrudd blir Adecco smågutter i forhold til det offentlige. Dette er altså det systemet som Arbeiderpartiets byrådskandidat Stillerud går inn for – det er ikke det minste rart at etter femti år med Arbeiderpartistyre, så blir Norge omtalt som den siste Sovjetstaten. Også Arbeiderpartiets representanter burde innse at det ikke finnes noe annet virkemiddel enn konkurranse for å få bedre service, lavere priser og høyere kvalitet, trist at ledende politikere går inn for offentlige monopoler som er til så stor skade både for de ansatte og for kundene.

Skattekutt og velferd

Anette Trettebergstuen fra Arbeiderpartiet prøver igjen å forsvare (den nærmest utslitte) myten om at vi må ha rekordstore skatter i Norge for å opprettholde velferdssamfunnet. Hvis dette hadde vært riktig, er det knapt noen som vil protestere, men det er jo ikke slik i Norge! Veiene blir finansiert med bompenger, vi har sykehuskøer som er ukjente i andre siviliserte land, læring i skolene er dårligst i Europa og ukentlig er det hjerteskjærende reportasjer om hvor dårlig vi tar oss av de eldre i samfunnet og hvor vanskelig det er å få plass på alders- og sykehjem. Det vi har klart å få til med verdens høyeste skatte- og avgiftsnivå er å bygge opp et enormt, ineffektivt og byråkratisk offentlig apparat. 

Dette store byråkratiet (som langt overstiger hva andre land klarer seg med) er i stor grad til skade for landet ved å hindre nytenking, holder mange mennesker borte fra produktiv virksomhet og forbruker en meget stor del av felles ressurser som ellers kunne gått til å bygge opp nettopp skoler, veier og sykehus. Flere har faktisk anslått at vi i Norge har et offentlig apparat som er stort nok til å betjene et samfunn på 40 millioner mennesker, ikke bare snøtt 5 millioner. 

Høstens valg blir et verdivalg; nå skal vi velge retning for fremtiden. Skal vi fortsette å kjøre oss fast i et stadig mer komplisert byråkrati, eller skal vi bli et bedre samfunn hvor det er enkeltmennesket som betyr noe og ikke systemet som sådan. La oss ikke velge en retning hvor et stort og tungt offentlig byråkrati blir et mål i seg selv.

 

Den dyre norske maten

Den dyre norske maten

Magnus Weggesrud fra Senterungdommen bruker en hel side i Drammens Tidende for å prøve å bortforklare det faktum at Norge har verdens dyreste matvarer. Han kommer med den vanlige regla; vi tjener så godt i her i Norge, dessuten var det dyrere før i tiden. Alt dette har vært tilbakevist i DT, så jeg skal ikke gjenta det er. Men mangel på argumenter hindrer tydeligvis ikke Weggesrud fra å tale til menigheten, hans grunnsyn er at vi må ha dyr mat her i landet av hensyn til bøndene. Dette er helt feil, det er ikke bøndenes skyld at maten er dyr, det er landbrukets egne organisasjoner som stikker av med fortjenesten; Tine, Nortura (Gilde/Prior) og Gartnerhallen. Disse samvirkene som gjennom politisk makt nærmest har monopol, er bygd opp til store, ineffektive og svært dyre byråkratier. Hvis man øker prisen på ribba med 50 kroner så får kanskje grisebonden 5 av disse kronene, resten forsvinner i byråkratiet til grossistene. Disse behøver ikke å slanke seg, for de har nyttige idioter som Magnus Weggesrud til å kjempe for seg.

Tenk på dette

• Hvis kvaliteten på norske landbruksprodukter er så god, hvorfor er da bøndene så livredde for konkurranse?
• Hvis prisene virkelig er riktige, hvorfor behøver man å forby nordmenn å ta med seg mer enn helt minimale kvoter fra utlandet?
• Hvis organiseringen av Norges jordbruk er fornuftig, hvorfor behøver da landbrukets organisasjoner å bruke millionbeløp til reklame for å forsvare subsidiesystemet?
• Hvis norske produkter kan hevde seg, hvorfor er det forbudt å importere fra andre land inntil den siste, tørre, skrukkete norske potet er solgt?
• Hvis norske poteter var gode, hvorfor er det da en storm av protester fra fortvilte norske kunder hver eneste vår?
• Hvis overføringssystemet fra statskassen til bøndene skaper et sunt næringsliv, hvorfor dumpes da norske landbruksprodukter i utlandet, til en brøkdel av de priser norske forbrukere må betale?
• Hvorfor har vi rett som det er mangel på smør når det er en overflod på verdensmarkedet?
• Hvis det er så galt med utenlandsk mat, hvorfor kjøper da Prior, Tine og Gilde produkter i utlandet, pakker dem om og later som om det er norsk?

Harryhandel

En av de fornuftige ting våre politikere har gjort, var å lage Oslofjordtunellen slik at også vi fra Nedre Buskerud kan ha mulighet til å handle rimelig mat i Sverige. Man skal ikke gå langt mellom reolene på Nordby for å se at man i utlandet har et helt annet tilbud, både når det gjelder utvalg og priser, enn det vi blir avspist med her i landet.

Den siste sovjetstaten

Weggesrud misliker sterkt debatten rundt landbrukssubsidiene og uttaler faktisk: «Dette må opphøre straks». Hvem utnevnte nestlederen i senterungdommen til diktator her i landet? Slike uttalelser er mer kjent fra stater «som vi ikke ønsker å sammenlikne oss med». Men det er jo bra at nestlederen avklarer hva slags samfunn han egentlig ønsker, jeg foreslår at han tar seg en tur til Nord-Korea, der vil han sikkert føle seg mer hjemme.