Ferietyver dømmes strengt?

Fire polakker dømmes til ubetinget fengselsstraff etter tyveri, melder Drammens Tidende. En av dem har faktisk innreiseforbud til Norge fra 2001, men besøker oss likevel rett som det er på sine tyverirunder. Hvor ble det av Storbergets plan om å la kjeltringene sone i hjemlandet, det er jo nesten ingen som sendes ut? Var det bare et nytt løftebrudd fra Arbeiderpartiet? Norge er tydeligvis et attraktivt mål, selv om de blir fengslet. Her får innsatte dagpenger mens de er i fengsel, og det er en lønn som langt overstiger det de kunne tjent på ærlig arbeid i hjemlandet; ikke rart de strømmer til Norge. Storberget reiste verden rundt, og erklærte strålende at de som begår forbrytelser i Norge nå kan sone i hjemlandet – men det ble med politikerpratet, ingenting har skjedd. Fremdeles har forbrytere herrens glade dager her i Norge; det blir nok ingen endring før vi får en justisminister fra Fremskrittspartiet.

NAV og byråkratisering

Toppsjefen i NAV har ingen innflytelse på hvordan de lokale kontorene organiserer seg og håndterer reformen, forteller Aftenposten i en artikkel. Inneffektivitet og byråkrati hersker i organisasjonen. Rop om mere penger og flere ansatte gjaller. Det er mange kompliserte regler i Norge, men registrering av arbeidsløse er imidlertid ikke en av dem. Den som har mistet jobben skal ta med seg arbeidsavtale eller en bekreftelse på at man har sluttet, samt lønns- og trekkoppgave. Man trenger ikke engang ta med skattekort, for alle opplysningene finnes allerede i datasystemet til NAV. Reglene for å motta dagpenger er klart definerte og enkle å forholde seg til for de aller fleste ledige. Det tar en saksbehandler omtrent ti minutter å behandle hver arbeidsledig person, så hva er problemet? Da Gro Harlem Brundtland styrte Norge hadde vi 170 000 ledige, og det var aldri vanskelig å få dem registrert slik at de fikk dagpenger. Enhver erfaren prosjektleder i det private vet at å sette flere personer på et prosjekt som er forsinket, bare vil føre til ytterligere forsinkelser. NAV-reformen har pågått i over fire år og vært en fullstendig fiasko, de er fremdeles ikke nærmere målet enn de var da de startet. Det ser ikke ut å være noen grenser for hvor mye penger eller arbeidstimer man kan bruke. Slik går det når de involverte er mer opptatt av prosessen, politisk korrekthet og posisjoner enn å komme frem til et resultat. Slik går det også når vi har en regjering som er ideologisk motstander av å bruke private ressurser.

Samordning av ektefeller

Vi over 60 skriver at: ”Det er en misforståelse at ektefellers pensjoner blir samordnet; det er ikke samordning, det er ensliges pensjon som er høyere”. Nei dessverre, det er ektefellers pensjon som er lavere. Vi over 60 har her kritikkløst gjengitt de rødgrønne politikeres påstander.

Hvis to enslige pensjonister gifter seg, så blir deres pensjon lavere (det vil si samordnet). Det er et parti, Fremskrittspartiet som har tatt til ordet for at folk skal få beholde den pensjon de har opptjent selv om de er gifte.

Sensur?

Christine Lensberg og Ebba Celius fra Unge Høyre sier at Høyres forsøk på å utelukke Vigrids deltagelse i debatten ikke har noe med sensur å gjøre. Dessverre Lensberg, det å prøve å hindre andre mennesker å uttrykke sine meninger er nettopp definisjonen på sensur. Det hjelper ikke hvor mange fine bortforklaringer man har, enten aksepterer man at folk har rett til å fremføre meninger man er uenig i, eller man aksepterer det ikke. Unnskyldningen om at man ønsker å beskytte andre mennesker mot spesielle meninger har gjennom alle år blitt brukt av diktaturregimer som jeg går ut fra at Høyre ikke ønsker å assosieres med. Flere organisasjoner på venstresiden har samme forkvaklede samfunnsoppfatning som Vigrid, hvor trekker Høyre grensen? Er det tillatt å forsvare folkemord og diktatur så lenge man tilhører Raudt? Forsøk på å kneble motstandere vil vanligvis ikke tjene sin hensikt og ofte slå tilbake.

Her er noen gode eksempler på hvordan det lønner seg å la ekstremistene avsløre seg selv: Den kjente bokhandleren i Kabul ble invitert til Litteraturfestivalen på Lillehammer av en rekke godfjotter. Disse fortalte i ettertid at hans foredrag hadde åpnet deres øyne; tidligere hadde de trodd på hans martyrfremstilling. Etter å ha hørt hans pompøse, kvinneundertrykkende, trangsynte og intolerante innstilling forsto de hvor tåpelig han var. Dette hadde ikke skjedd hvis man ikke hadde invitert bokhandleren hit slik at han kunne avsløre seg selv. Da hadde disse naive menneskene fortsatt å skjelle ut Åsne Seierstad og trodd at Shah Mohammed Rais var et offer. Tilsvarende med den britiske forfatteren David Irvin som påstår at nazistenes jødeforfølgelser er en myte. Når man lar ham få deklamere tullet sitt i lukkede miljøer uten motforestillinger, blir han en millionær på pengebidrag. Når han blir nektet å fremføre sine meninger på konferanser i Norge, så gjør man ham en tjeneste – han blir rik på denslags. Møt ham i stedet med historiske fakta, kle ham naken, så mister han både tilhengerne og bidragsytere. Et annet godt eksempel er Irans president Mahmoud Ahmadinejad. Foruten å være holocaustfornekter, jødehater og atombombetilhenger, er han fundamentalistisk muslim med alle de begrensninger det setter for andre menneskers levemåte. Presidenten ble invitert til Colombia Universitet i New York hvor han holdt foredrag. Den rabiate muslimen ble fullstendig latterliggjort og mistet titusener av tilhengere i USA. Han fikk slippe til på talerstolen, og alle tenkende mennesker så hvor tåpelige hans meninger var. Hvis han hadde blitt boikottet, ville han beholdt sine sympatisører og sannsynligvis fått flere nye tilhengere blant blåøyde idealister. Det er dumt å gi ekstremistene støtte ved å boikotte dem.

Salting og juks med statistikk.

Motor skriver om Vegdirektoratets såkalte ”forskningsrapport” som viser at det er færre ulykker på saltede veier enn på andre veier. Hvis man imidlertid undersøker materialet som ligger til grunn for denne påstanden, vil man se at her er det med stor eleganse løyet med statistikk for å få frem presis det resultat som i utgangspunktet ønskes.

Av de ulykkene som danner grunnlag for denne statistikken viser det seg at en meget stor andel har skjedd i et område innenfor to hundre meter fra saltede strekninger. Dette er ikke det minste rart. Når man kjører fra et saltet område og plutselig kommer over på snø-/isunderlag, vil de fleste innse at her kan det lett skje en ulykke. Et seigt slimete saltbelegg over frontrute og lykteglass gjør ikke saken bedre. Selv om salting er årsaken til disse ulykkene, er de plassert i rubrikken "ulykker på ikke saltede strekninger". Dermed har Vegdirektoratet på en raffinert måte fått den konklusjonen de ønsker. Ulykker som oppstår der hvor saltede veier går i bru over andre veier, og saltet drypper ned på en usaltet vei som dermed blir såpeglatt er også omhyggelig plassert i gal kategori.

Honnør til Norwegian

Emma Rudneva kom to minutter for sent frem til gaten og hun fikk ikke bli med flyet. Som representant for de hundre passasjerene som hadde møtt opp i tide, var vel plassert i flysetene og ventet på at flyet skulle ta av, vil jeg sende en takk til Norwegians bakkepersonell. De fem hundre kronene hun måtte betale for en ny billett håper jeg hun ser på som en vel fortjent lærepenge. Hvis flyene skulle forsinkes for å slippe inn passasjerer som har vaset rundt i butikker og derfor ikke klarer å nå frem til gaten i tide, vil det være en fornærmelse mot alle oss andre som klarer å holde tiden. Deretter spiller Rudneva ut rasismekortet; ”Er det navnet mitt som gjør at jeg ikke får være med?” Jeg kan tenke meg at Norwegian har lang erfaring i å frakte passasjerer fra alle mulige kulturer og bryr seg døyten om navnet er Rudneva, Mohammed eller Hansen; de har opprådd profesjonelt og effektivt med sin handlemåte, og jeg håper andre flyselskaper følger samme policy. Hva ønsker Emma Rudneva å oppnå ved sin kommentar? Slipp meg inn eller så blir dere omtalt som rasister i Aftenposten, eller jeg kommer fra en kultur hvor man ikke tar tiden så høytidelig, derfor gjelder det andre regler for meg? Jeg har opplevd å sitte på fly som er blitt en halv time forsinket fordi man måtte finne og losse bagasje til passasjerer som hadde sjekket inn, men ikke møtt opp på flyet. Hundre passasjerer multiplisert med en halv times forsinkelse, pluss ekstra utgifter for flyselskapet, det blir temmelig store utgifter fordi en person som ikke tar hensyn til andre mennesker, ønsker å shoppe litt ekstra.

Oljefondets investeringer

Oljefondet investerer i områder og bransjer der norske myndigheter ellers mener at det er best å holde seg unna. Dette gir etiske dilemmaer som kan gi negativ publisitet i andre land. Hvordan bør vi egentlig forvalte denne oljeformuen. Skal vi spekulere i aksjer, noe som førte til at Norge i fjor tapte over hundre milliarder kroner, eller skal vi gjøre som FrP foreslår; å investere i varige verdier som veier, jernbane, sykehus og utdanning. Mens andre land bygger opp kommunikasjon, helsevesen og utdanningssystemer, så sparer vi oss til fant. Uansett om aksjemarkedet går opp eller ned, så vil Norge tjene på å bygge opp infrastrukturen – noen av alle disse milliardene burde settes av til disse formålene. Det er jo hva Dubai gjør, og det virker som om deres innbyggere får vesentlig mer igjen for oljeinntektene enn det nordmenn gjør. De bygger ut landet; gratis lege og tannlege, ingen fattige, og likevel har de ikke inflasjon. Men de er heller ikke livredde for å la private stå for utbyggingen.

Årsaken til Norges problemer er at milliardene som pumpes inn i norsk økonomi går til offentlig virksomhet. Jeg kan knapt se Stoltenberg på skjermen uten at han skryter av at: nå er tusen nye mennesker ansatt i det offentlige - skremmende tankegang for fremtiden at flest mulig ansatte i offentlig virksomhet er et mål i seg selv. Naturligvis skal vi ha skikkelige rettigheter for de ansatte, det er ikke det som er problemet her. Private sykehus har for eksempel kapasitet til å fjerne de særnorske sykehuskøene i løpet av noen måneder hvis det bare var politisk vilje til å kjøpe tjenester. Det samme gjelder veier, skoler osv. osv.

Kultursnobber

Siv Jensen har lagt seg ut med Kulturrådet. Det gjør man ikke ustraffet, der er det både tale- og skriveføre folk som kan dette med kultur. Lederen Bentein Baardson kommer med følgende bredside mot Fremskrittspartiet: ”Siv Jensens utspill er grotesk, og krenker medlemmenes integritet. Men skal man først snakke babyspråket, så kan jeg godt si at jeg aldri har stemt Arbeiderpartiet, og jeg er heller ikke venn av Giske.” Hvilket vidd, hvilken ironi; etter en slik salve vil nok ikke Siv Jensen tørre å pirke på Kulturrådet igjen. Tenk babyspråk, jeg tror ikke at jeg har hørt en slik elegant turnering siden fjortisene skulle settes på plass på ungdomsskolen. Baardson viser jo ikke akkurat respekt for andres meninger, men hvorfor skulle han det? Han sitter jo i sitt elfenbenstårn og forvalter den hele og fulle sannheten om hva som er, og hva som ikke er kultur. Der sitter nyadelen og hever seg over den gemene hop, oss plebeiere. Skal de tale til oss så må de bruke babyspråk slik at vi kan forstå. Disse kultursnobbene i et kulturråd som er finansiert av mennesker de forakter. Vi enkle infantile mennesker med våre verdiløse interesser og som ikke har forstand på verken kunst eller kultur.

Stå på Siv Jensen, fortsett å være det lille barnet som roper ”Ja men, keiseren har jo ingen klær på.” Trekk disse kultursnobbene ned fra pidestallen hvor de lever et makelig liv på din og min bekostning, mens de harselerer over hvor barnslige og uvitende vi vanlige mennesker er.

Et lønnsomt helsevesen

Mange politikere innrømmer at det private norske helsevesen utfyller de offentlige sykehusene på en utmerket måte. Det sitter riktignok langt inne at private aktører reduserer sykehuskøene og effektiviserer helsevesenet. Det er hyggelig at noen også innrømmer at det ikke er noe umoralsk i at private sykehus tjener penger på et utilstrekkelig offentlig helsetilbud. Vår helseminister, var på studietur i Sveits, og det vi fikk vite er at vi bør dele ut gratis heroin til rusmisbrukerne. Ikke et ord om de ypperlige private sykehusene de har i Sveits, han unngikk omhyggelig å informere om at kunder (det vi kaller pasienter) kommer fra alle verdens land for å bli behandlet i det sveitsiske helsesystemet. Det er tydeligvis ikke politisk korrekt for den rødgrønne regjeringen. Få politikere tenker på at det offentlige tilbudet blir bedre av at det private tilbudet eksisterer.

Den norske skolen er imidlertid like skakkjørt som sykehusene. Like naturlig som at private leger tjener penger på å behandle syke mennesker burde det være at private skoler tjener penger på å lære opp norske elever. Men av en forunderlig grunn er det forbudt å lage slike skoler i Norge; kanskje ikke så rart at vi kommer på bunnplass i Europa når det gjelder undervisning.