Sensur?

Christine Lensberg og Ebba Celius fra Unge Høyre sier at Høyres forsøk på å utelukke Vigrids deltagelse i debatten ikke har noe med sensur å gjøre. Dessverre Lensberg, det å prøve å hindre andre mennesker å uttrykke sine meninger er nettopp definisjonen på sensur. Det hjelper ikke hvor mange fine bortforklaringer man har, enten aksepterer man at folk har rett til å fremføre meninger man er uenig i, eller man aksepterer det ikke. Unnskyldningen om at man ønsker å beskytte andre mennesker mot spesielle meninger har gjennom alle år blitt brukt av diktaturregimer som jeg går ut fra at Høyre ikke ønsker å assosieres med. Flere organisasjoner på venstresiden har samme forkvaklede samfunnsoppfatning som Vigrid, hvor trekker Høyre grensen? Er det tillatt å forsvare folkemord og diktatur så lenge man tilhører Raudt? Forsøk på å kneble motstandere vil vanligvis ikke tjene sin hensikt og ofte slå tilbake.

Her er noen gode eksempler på hvordan det lønner seg å la ekstremistene avsløre seg selv: Den kjente bokhandleren i Kabul ble invitert til Litteraturfestivalen på Lillehammer av en rekke godfjotter. Disse fortalte i ettertid at hans foredrag hadde åpnet deres øyne; tidligere hadde de trodd på hans martyrfremstilling. Etter å ha hørt hans pompøse, kvinneundertrykkende, trangsynte og intolerante innstilling forsto de hvor tåpelig han var. Dette hadde ikke skjedd hvis man ikke hadde invitert bokhandleren hit slik at han kunne avsløre seg selv. Da hadde disse naive menneskene fortsatt å skjelle ut Åsne Seierstad og trodd at Shah Mohammed Rais var et offer. Tilsvarende med den britiske forfatteren David Irvin som påstår at nazistenes jødeforfølgelser er en myte. Når man lar ham få deklamere tullet sitt i lukkede miljøer uten motforestillinger, blir han en millionær på pengebidrag. Når han blir nektet å fremføre sine meninger på konferanser i Norge, så gjør man ham en tjeneste – han blir rik på denslags. Møt ham i stedet med historiske fakta, kle ham naken, så mister han både tilhengerne og bidragsytere. Et annet godt eksempel er Irans president Mahmoud Ahmadinejad. Foruten å være holocaustfornekter, jødehater og atombombetilhenger, er han fundamentalistisk muslim med alle de begrensninger det setter for andre menneskers levemåte. Presidenten ble invitert til Colombia Universitet i New York hvor han holdt foredrag. Den rabiate muslimen ble fullstendig latterliggjort og mistet titusener av tilhengere i USA. Han fikk slippe til på talerstolen, og alle tenkende mennesker så hvor tåpelige hans meninger var. Hvis han hadde blitt boikottet, ville han beholdt sine sympatisører og sannsynligvis fått flere nye tilhengere blant blåøyde idealister. Det er dumt å gi ekstremistene støtte ved å boikotte dem.