Offentlig ansatte her i Norge arbeider hardt, har lange arbeidsdager og ofte en frustrerende arbeidssituasjon. Derfor blir de gjerne irritert når Fremskrittspartiets politikere og andre i samfunnet harselerer over den jobben de gjør.
Mange av oss vil likevel, selv om vi utsetter oss for de offentlige ansattes vrede, fundere på hva innholdet er i den jobben de utfører. Det er flere ganger påpekt at Norge har en administrasjon som er stor nok til å styre 25 millioner mennesker.
Jeg har en nabo. En morgen oppdaget han et stort hull i hagen sin og etter frokost tok han frem spade og krafse og begynte å fylle igjen hullet. Da dagen var omme kunne han til slutt jevne ut jorden, hullet var fylt. Men så, bak seg så han et nytt stort hull. Det var der han hadde tatt jorden i fra for å fylle det første hullet. Så neste dag var det på'n igjen. Hullet skulle fylles og et nytt hull åpenbarte seg der han gravde opp jord for å fylle med. Uansett hvor raskt eller lenge han jobbet med å flytte jord og leire fra et nytt hull for å fylle det gamle, ble han aldri ferdig. Slik er det også med de offentlige ansattes arbeid her i landet, så lenge de ikke stiller spørsmål ved hvordan de arbeider, hjelper det ikke om de arbeider hardere, lengre, eller mer effektivt, resultatet uteblir.
Min nabo ble etterhvert så utslitt av å spa jorden frem og tilbake at han leide et arbeidslag med gravemaskiner til å gjøre jobben. Det hjalp imidlertid ikke, de fylte det ene hullet med jord som de tok i fra det andre, så fylte de det andre med jord som de tok i fra det tredje osv osv i måned etter måned. Jeg lente meg til slutt over gjerdet og foreslo at de skulle få tak i noe jord fra et annet sted, kanskje det var noen som hadde litt for mye jord som de gjerne ville bli kvitt. Straks kom det stedlige verneombud og ba meg slutte med slik utidig innblanding. Nå var det sysselsatt 14 personer med å flytte jord rundt i haven, og hvis man hentet jord så ville jobben ta slutt og dette ville være i strid med sysselsettingspolitikken. Det ble nedsatt en komité for å finne ut hvordan man kunne flytte jorden mer effektivt, det ble kjøpt inn nye maskiner og leid inn konsulenter, men stadig så dukket det opp et nytt hull for hvert man fylte. De enkelte arbeidslag opprettet etter hvert sine fagforeninger, streikekassen ble fylt og forhandlingsutvalg etablert.
Synes du dette høres rart ut? Tja, se på norsk sykehusdrift, offentlige vikarbyråer og arbeidskontorer, skoler, rettsvesen og snøbrøytingen i Oslo om vinteren. Det er ikke grenser for hvor mye arbeid og energi man forgjeves kan bruke opp når man er mer interessert i prosessen enn i resultatet.
Hva skjedde så med min nabo, eller skattebetaleren som han også er kjent som, jo han lurte seg til å få noen til å fylle opp hullet i svarte, svarte natten.
Etter at alle graverne og maskinene og arbeidet er forsvunnet, har han fortalt at hvis han skulle bli syk vil han likegodt kjøpe seg ut av sykehuskøen først som sist på et privat hospital.
Mange av oss vil likevel, selv om vi utsetter oss for de offentlige ansattes vrede, fundere på hva innholdet er i den jobben de utfører. Det er flere ganger påpekt at Norge har en administrasjon som er stor nok til å styre 25 millioner mennesker.
Jeg har en nabo. En morgen oppdaget han et stort hull i hagen sin og etter frokost tok han frem spade og krafse og begynte å fylle igjen hullet. Da dagen var omme kunne han til slutt jevne ut jorden, hullet var fylt. Men så, bak seg så han et nytt stort hull. Det var der han hadde tatt jorden i fra for å fylle det første hullet. Så neste dag var det på'n igjen. Hullet skulle fylles og et nytt hull åpenbarte seg der han gravde opp jord for å fylle med. Uansett hvor raskt eller lenge han jobbet med å flytte jord og leire fra et nytt hull for å fylle det gamle, ble han aldri ferdig. Slik er det også med de offentlige ansattes arbeid her i landet, så lenge de ikke stiller spørsmål ved hvordan de arbeider, hjelper det ikke om de arbeider hardere, lengre, eller mer effektivt, resultatet uteblir.
Min nabo ble etterhvert så utslitt av å spa jorden frem og tilbake at han leide et arbeidslag med gravemaskiner til å gjøre jobben. Det hjalp imidlertid ikke, de fylte det ene hullet med jord som de tok i fra det andre, så fylte de det andre med jord som de tok i fra det tredje osv osv i måned etter måned. Jeg lente meg til slutt over gjerdet og foreslo at de skulle få tak i noe jord fra et annet sted, kanskje det var noen som hadde litt for mye jord som de gjerne ville bli kvitt. Straks kom det stedlige verneombud og ba meg slutte med slik utidig innblanding. Nå var det sysselsatt 14 personer med å flytte jord rundt i haven, og hvis man hentet jord så ville jobben ta slutt og dette ville være i strid med sysselsettingspolitikken. Det ble nedsatt en komité for å finne ut hvordan man kunne flytte jorden mer effektivt, det ble kjøpt inn nye maskiner og leid inn konsulenter, men stadig så dukket det opp et nytt hull for hvert man fylte. De enkelte arbeidslag opprettet etter hvert sine fagforeninger, streikekassen ble fylt og forhandlingsutvalg etablert.
Synes du dette høres rart ut? Tja, se på norsk sykehusdrift, offentlige vikarbyråer og arbeidskontorer, skoler, rettsvesen og snøbrøytingen i Oslo om vinteren. Det er ikke grenser for hvor mye arbeid og energi man forgjeves kan bruke opp når man er mer interessert i prosessen enn i resultatet.
Hva skjedde så med min nabo, eller skattebetaleren som han også er kjent som, jo han lurte seg til å få noen til å fylle opp hullet i svarte, svarte natten.
Etter at alle graverne og maskinene og arbeidet er forsvunnet, har han fortalt at hvis han skulle bli syk vil han likegodt kjøpe seg ut av sykehuskøen først som sist på et privat hospital.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar