Fastlegeordningen

Hvorfor skal vi ha fast lege når vi verken har fast elektriker, tannlege eller rørlegger? Kan man tenke seg at det neste skritt fra byråkratene er at enkeltpersoner kun får handle på et bestemt vinmonopol, dette vil klart begrense misbruk. Videre bør hver enkelt nordmann kun få benytte sitt spesielle apotek, bank og bensinstasjon. Slike ordninger vil effektivt muliggjøre kontroll med at folk ikke låner for mye penger eller går fra apotek til apotek og kjøper medikamenter.

I USA har man ett nødnummer - 911 - alle kjenner det, og barna lærer det fra første stund. Mange er reddet fra brann eller hjerteattakk fordi barn på 5 år har klart å slå dette enkle nummeret. Her i Norge har vi tre forskjellige nummer for å oppnå det samme, de hjelpsomme menneskene som betjener disse tre mottaksapparatene forteller om mange feilringinger; både fra barn og voksne. Dette forsinker hjelpen og forringer tjenesten. I løpet av det siste året har Arbeiderpartiet prestert å dele opp nummeret for å få legehjelp i ytterligere tre nivåer. Hvis du blir akutt syk eller skadet, så skal du nå ringe til fastlegen, eller legevakten eller 113-ambulansen; dette er blitt et håpløst byråkrati.

Vil de borgerlige politikerne på Stortinget gjøre noe med denne sosialdemokratiske fastlegereformen, eller vil de la byråkratiet gå sin vante gang?

Brev til statsministeren

Leder for drammensbryggeriet, Terje Aass har skrevet brev til statsministeren.
Han ber om levelige kår for norsk bryggerinæring og har tre ønsker som han gjerne vil fortelle landets politiske ledelse om:

- Å komme ned på svensk nivå når det gjelder avgift
- Å få bruke Aass logoen når det gjelder alkoholfritt øl
- At det skal bli tillatt å selge alt øl i butikker, uansett alkoholstyrke

Jeg er redd for at det er bortkastet arbeid for næringslivsledere å prøve å kommunisere med den rødgrønne regjeringen. Terje Aass kan ikke regne med at det blir bedre forhold her i landet før statsministeren heter Siv Jensen.

Kunde av Aass bryggeri

Enkelt å unngå bensindamp ved påfylling

I mange år har man tenkt miljøvern i USA og laget løsninger for å hindre bensindampen i å slippe ut mellom bensinpistolen og røret. I flere land er det et system med vakuum som effektivt sørger for å suge bensindampen tilbake til bensinstasjonens tanker. Dette er en rimelig investering. To hundre tusen kroner er ikke mer enn staten tar inn i avgifter fra pumpa i løpet av et par måneder. Hvis finansministeren hadde investert disse pengene i Norge i stedet for å salte dem vekk i et prestisjefylt oljefond, så ville man spart miljøet for over to millioner liter bensin hvert år, og bilførerne ville sluppet å puste inn giftige gasser.

Tidligere adm. dir. Bjørn Sørensen forteller at Jet-stasjonene (som ikke er eid av staten og derfor ikke underlagt Kristin Halvorsens grådige makt) har installert et slikt aktivt system som suger gassene tilbake til de underjordiske tankene. Jeg kunne derfor anbefalt å tanke på Jet stasjonene for å bedre miljøet, spare lommeboken og unngå giftige damper; men dessverre, Statoil har nettopp kjøpt opp Jet – og vi kan derfor gå ut i fra at om ikke lenge er også disse stasjonene inkorporert i det enorme, statlige sluket.

Urbefolkning og samer

Aftenposten skriver om urfolk som møtes til festival. Man bør imidlertid gjøre oppmerksom på at det er en utbredt misforståelse at det er samene som er Norges urbefolkning. Betegnelsen urbefolkning benyttes om den opprinnelige befolkningen i et land, slik som indianerne i Amerika, aboriginalene i Australia eller eskimoene på Grønnland. Samene kom hit til landet omtrent ved Kristi fødsel, da hadde Norge alt vært befolket av nordmenn i over syv tusen år. Samene må derfor betegnes som en av våre tidligste innvandringsgrupper. Hvis alle som kler seg i kostymer og bor i telt skal kalles urbefolkning, så må den betegnelsen også gjelde for enhver speidertropp her i landet.

Anonyme meninger

Det er ofte debatt om anonyme meninger på nettet. Etter bitre erfaringer har jeg erfart at man av og til bør være svært forsiktig med å komme med informasjon som kan identifisere forfatteren. For noen år siden hadde jeg for eksempel et par innlegg om parkeringsvaktene i byen. En tid senere fikk jeg rede på at nummer og beskrivelse av min bil sirkulerte blant trafikkbetjentene med beskjeden: "Hold utkikk etter denne." En annen gang hadde jeg et innlegg om hvorvidt årsakene til vår fremmedfrykt kan ha sin rot i at halvparten av de innsatte i norske fengsler har en annen etnisk bakgrunn, selv om de bare er litt over en tiendedel av befolkningen. Etter at det innlegget kom på trykk, sto det i tre dager en bil med to svartsmuskede ungdommer som holdt øye med huset vårt. Den perioden var lite trivelig for min familie og meg (politiet kunne ikke gjøre noe så lenge de sto på en offentlig vei og ikke gikk til håndgripeligheter). Man bør være meget forsiktig med å undertegne med navn hvis man skriver om våre nye landsmenn.

Med jevne mellomrom dukker det opp innlegg hvor det klages over at folk bruker signatur i spaltene. Man kan fundere på motivene bak disse innleggene. Er det ren nysgjerrighet, eller vil man ha muligheten for å ringe opp forfatteren om natten og skjelle ham ut fordi han har andre meninger? Hvis man skriver et kontroversielt debattinnlegg, så er det dessverre slik at man må være anonym for å sikre seg mot fundamentalister.

Energiproduksjon

Bedre utnyttelse av vannkraftverk straffes med en skatt på 58 %. Samtidig ønsker politikerne å subsidiere vindkraftverk med store beløp. Man kan beskylde politikere for mye rart, men konsekvent resultatorientert handling er ikke en av dem.

Filmkritikere

Alle vil være en kritiker sies det. Men av og til funderer jeg på bakgrunn, motivasjon og innstilling til de som skriver filmkritikker i avisene. Derfor ble jeg nysgjerrig her forleden da jeg så en undersøkelse om hvem kritikerne skriver for, og hvorfor.

Det viste seg at noen hadde egentlig ønsket å være regissører, men hadde ikke fått det til (typisk Pål Bang Hansen); andre skrev for å gi tilbakemelding til filmprodusenten om hvordan han hadde lykkes med filmen, og den tredje gruppen skrev for å imponere med sine filmkunnskaper og forfatterferdigheter. Nesten ingen av kritikerne fortalte at de skrev slik at publikum kunne finne ut om dette var en film som de kunne tenke seg å se og bli underholdt av.

Et godt eksempel er Aftenposten hvor Espen A. Eik slakter Angelina Jolie filmen, Wanted. Han gir den terningkast to og synes den er like dårlig som Face off fra John Woo. Det gjennomsyrer hele artikkelen at Eik egentlig ikke liker rendyrkede actionfilmer som ikke har noe annet mål enn å underholde, han mener at dyktige skuespillere bør vie seg til viktige og høyverdige filmer – med andre ord – slike filmer Eik selv liker. Hadde det ikke vært en ide av Aftenposten å bruke rette fagperson? Ville de sende en entusiastisk tilhenger av Rolling Stones til å skrive kritikk av en Mozart-konsert og så ikke forvente å få en parodi av en kritikk tilbake?

Når jeg lesere mellom linjene til Espen A. Eiks filmkritikk, ser det ut til å være en underholdene film med god action, dessuten mener jeg at Face off var en av de beste filmene til en dyktig action-regissør. Jeg har derfor bestemt meg for å se filmen når den kommer på DVD, og jeg kan spole forbi de ”tåpelige” partiene. Denne avgjørelsen var det sannelig ikke lett å komme til ut fra kritikken til Eik.

Mens vi er inne på filmkritikere, vil jeg gjøre et unntak for Per Haddal, han beskriver stort sett filmene på en objektiv måte, slik at jeg kan finne ut om det er en film som passer for meg eller ikke.