Filmkritikere

Alle vil være en kritiker sies det. Men av og til funderer jeg på bakgrunn, motivasjon og innstilling til de som skriver filmkritikker i avisene. Derfor ble jeg nysgjerrig her forleden da jeg så en undersøkelse om hvem kritikerne skriver for, og hvorfor.

Det viste seg at noen hadde egentlig ønsket å være regissører, men hadde ikke fått det til (typisk Pål Bang Hansen); andre skrev for å gi tilbakemelding til filmprodusenten om hvordan han hadde lykkes med filmen, og den tredje gruppen skrev for å imponere med sine filmkunnskaper og forfatterferdigheter. Nesten ingen av kritikerne fortalte at de skrev slik at publikum kunne finne ut om dette var en film som de kunne tenke seg å se og bli underholdt av.

Et godt eksempel er Aftenposten hvor Espen A. Eik slakter Angelina Jolie filmen, Wanted. Han gir den terningkast to og synes den er like dårlig som Face off fra John Woo. Det gjennomsyrer hele artikkelen at Eik egentlig ikke liker rendyrkede actionfilmer som ikke har noe annet mål enn å underholde, han mener at dyktige skuespillere bør vie seg til viktige og høyverdige filmer – med andre ord – slike filmer Eik selv liker. Hadde det ikke vært en ide av Aftenposten å bruke rette fagperson? Ville de sende en entusiastisk tilhenger av Rolling Stones til å skrive kritikk av en Mozart-konsert og så ikke forvente å få en parodi av en kritikk tilbake?

Når jeg lesere mellom linjene til Espen A. Eiks filmkritikk, ser det ut til å være en underholdene film med god action, dessuten mener jeg at Face off var en av de beste filmene til en dyktig action-regissør. Jeg har derfor bestemt meg for å se filmen når den kommer på DVD, og jeg kan spole forbi de ”tåpelige” partiene. Denne avgjørelsen var det sannelig ikke lett å komme til ut fra kritikken til Eik.

Mens vi er inne på filmkritikere, vil jeg gjøre et unntak for Per Haddal, han beskriver stort sett filmene på en objektiv måte, slik at jeg kan finne ut om det er en film som passer for meg eller ikke.