Ankerbarn

Elisabeth Gording Stang har en replikk i Aftenposten hvor hun bekymrer seg over høyrepopulisme når det gjelder barneflyktninger. Ikke ett eneste sted i den lange utredningen om mindreårige asylsøkere nevner hun ordet «ankerbarn». Det er svært usannsynlig at en førsteamanuensis ikke kjenner ordet ankerbarn, så hun har sannsynligvis omhyggelig unngått å nevne dette begrepet. Hele hennes innlegg går bare ut på å fortelle om hvilke traumer barn utsettes for. Det er derfor viktig også å belyse en annen side av flyktningeproblematikken. Et ankerbarn er en mindreårig asylsøker som er blitt sendt av sin familie til et vestlig land i håp om at foreldre og søskenflokk skal få asyl takket være reglene om familiegjenforening. I praksis betyr dette at familien skillinger sammen for å smugle et barn til Norge; barnet får så opphold av humanitære grunner fordi man ikke kommer i kontakt med foreldrene. Etter noen år gir foreldrene seg mirakuløst til kjenne, man søker om familiegjenforening, og plutselig har Norge mottar en ny storfamilie av lykkejegere. Dette er et reelt problem nå i dag, og Stang gjør ikke de virkelige flyktningene noen tjeneste ved å prøve å unngå denne debatten.