Dødshjelp

Den senere tid har representanter fra KrF gått sterkt ut og kritisert FrP for standpunktet om aktiv dødshjelp. Det er trist hvordan KrF’erne ønsker å tvinge dødssyke mennesker til å lide – ofte i månedsvis fordi de har problemer med sin samvittighet. En av de verste er informasjonsmedarbeider for KrF på Stortinget, Even Westerveld; hans tante hadde kreft og var døende med store smerter. Hun bodde i Nederland og valgte selv aktiv dødshjelp fordi hun ikke hadde mere å leve for, bare et forferdelig sykeleie før slutten kom. Even Westerveld sier at han ville hindret tanten i å ta dette valget hvis han hadde hatt mulighet til det. Han vil altså dømme sin egen tante til dager, kanskje uker eller måneder med lidelser; det mener jeg kommer inn under begrepet tortur.

Jeg er sjeleglad for at jeg ikke har noen slektninger med samme innstilling som Even Westerveld; hvis jeg kommer i den situasjon at det eneste jeg har å se frem til er lidelse før slutten kommer, så vil jeg selv ønske å bestemme. Det er mitt liv, jeg ønsker å avslutte det med verdighet.

Jeg regner med at det i denne saken går som det har gjort i mange andre saker. Fremskrittspartiet er først på banen med nye innstillinger, og alle de andre partiene kritiserer forslaget nord og ned. Så går det noen år, og så viser det seg at de andre partiene går inn for akkurat det samme forslaget med liv og lyst. Slik har det vært mange ganger når FrP har vært nytenkende, etter en stund så kommer Ap og Høyre diltende etter og legger ofte frem det samme forslaget som om det skulle vært deres egen idé.

Aftenposten har i flere artikler satt fokus på problemer i eldreomsorgen og uverdige forhold på sykehjem i Norge; nå sist på feilmedisinering. Sykepleierne klarer ikke å ta vare på eldre, pleietrengende mennesker. Etter at jeg i flere tiår har fulgt med i den offentlige debatten om Norges eldreomsorg, sykehjem og alderspleie, har jeg personlig tatt den avgjørelsen at det skal ikke skje meg. Med vilje og vitende og mens jeg fremdeles har alle mine sanser i behold, har jeg bestemt meg for: ”Jeg ønsker å dø før jeg på heltid blir avhengig av det norske helsevesen.” Jeg er ikke alene; min svigerinne som har sett sin demente mor bli ydmyket av pleiepersonell sier klart ifra: ”Drep meg heller, en slik skjebne vil jeg aldri ha.” Dette er naturligvis en altfor drastisk løsning for de fleste av oss, men min bror, som selv arbeider innen helsetjenesten, er like bestemt: ”Jeg vet hvilke tabletter jeg skal ta. I god tid før det blir nødvendig skal jeg sørge for å ha en tilstrekkelig reserve liggende klar.” Min hustru, som har sett både sin mor og sin far gå gjennom kommunens eldreomsorg, sier til meg: ”Hvis du elsker meg, så sørger du for at jeg aldri må oppleve noe slikt – jeg vil heller dø her hjemme.” Det finnes ingen signaler som tilsier at man her i Norge skal ta hånd om svake mennesker på en verdig måte. Helt siden Gro Harlem Brundtland brukte 20 millioner kroner på å hindre lege Jens Moe i å bygge et privat sykehus for å hjelpe folk, til nå i dag hvor nitti år gamle mennesker i Drammen blir etterlatt på trappa i vinterkulda fordi de ikke får plass på sykehjem.

Jeg vil anbefale alle som er skeptiske til hvordan vi behandler gamle mennesker her i Norge til å ta kontakt med foreningen ”Retten til en Verdig Død”, den har gjort et stort arbeid med å synliggjøre problemene og utfordringene man står foran i den siste fasen.