Sykehusenes begredelighet

Jeg satt og ventet i fire timer på sykehuset i Drammen mens min kone var på akuttmottaket. Da hadde jeg rikelig anledning til å observere rutinene på denne travle arbeidsplassen. Man skulle tro at på et slikt stort sykehus har man rutiner for å motta pasienter. Men det virket faktisk ikke slik, hver gang det kom en ny pasient inn, løp leger og pleiere rundt og prøvde å finne et ledig rom. Flere ganger så jeg at de var i ferd med å skyve en sykehusseng inn på et rom, men så oppdaget de plutselig at rommet var okkupert allerede. Ofte ble nyinnlagte pasienter etterlatt på gangen – det er vel det som kalles korridorpasienter. Som gammel produksjonsmann satt jeg der og ble mer og mer deprimert over ineffektiviteten, sløsingen med ressurser og den nedverdigende behandlingen av pasienter som sykehuset viste. Det virket ikke som om sykehuset hadde noen klare rutiner, men hver gang det kom inn en ny pasient, så måtte man tenke, ja vel, hva gjør vi nå, skal vi plassere ham her eller der, skal vi kanskje ta de prøvene eller nei, kanskje vi heller skal ta noen andre prøver. Man kan bli skremt av mindre, tar vi virkelig så dårlig vare på syke mennesker? En kollega av meg fortalte at han hadde vært på sykehus i Tyskland, de hadde rutiner for innleggelse, rutiner for undersøkelse, og det fungerte faktisk. Alt gikk som på skinner, fire dager senere ble han skrevet ut og var på vei videre i ferien.

Avisene forteller at flere hundre pasienter dør hvert år på grunn av sykehusinfeksjoner. Mye av problemet skyldes så enkle ting som manglende håndvask. Ikke bare vasker personalet seg sjelden, de har tydeligvis ikke kunnskap om hvordan håndvasken bør utføres. Jeg hadde rikelig anledning til å observere håndvaskingen som foregikk tre meter fra min venteplass. Over halvparten av legene gjorde følgende: Åpnet krana med fingrene, vasket seg og lukket deretter krana med fingrene. Denne krana er naturligvis en vesentlig smittekilde fra person til person. Noen få brukte et papir når de skulle lukke krana. Dette hjelper, men det er antagelig vanskelig å få gjennomført en slik selvdisiplin blant norsk sykehuspersonell.

Nylig hadde jeg anledning til å tilbringe tre dager på et sykehus i USA; og det var et hav av forskjell fra den amatørmessige måten norske sykehus fungerer på. Det startet med romslige, gratis parkeringsplasser, både ved akuttmottaket og til besøkende. Hyggelig personale som hadde tid til å ta seg av meg umiddelbart, sjekke symptomene og plassere meg i en seng. Etter å ha hørt skrekkhistorier om kommersielle amerikanske sykehus, spurte jeg bekymret om de trengte kredittkort og informasjon om mitt forsikringsselskap. Men det bare viftet de bort, først gjennomførte de alle tester, tok blodprøver, informerte om sykehuset og rutinene, og to dager etter kom det en dame fra kontoret opp på rommet mitt og tok alle detaljer i fred og ro.

Til å begynne med ble jeg sjekket opp hver annen time, hele døgnet. Alle medisiner og prøver som skulle tas ble dobbeltsjekket – det var ingen fare for feilmedisinering, slik som hender på norske sykehus. Legene tok seg tid til å forklare hva som skulle skje, hvilke rutiner de fulgte og hvordan mitt medisinske problem hadde utviklet seg. Det var en utrolig forskjell i innstilling i forhold til hva jeg er vant med fra arrogante, norske, offentlig ansatte leger. At man kunne bestille mat via romservice hele dagen (både til pasienten og pårørende), at besøkende kunne komme hele døgnet og at korridorpasienter var et ukjent begrep hjalp naturligvis også på humøret. Men det koster, ja naturligvis er et sykehusopphold i USA dyrt, men saken er at det er like dyrt her i Norge; problemet er at vi får vesentlig mindre igjen for pengene her enn det man får i andre land.

Da jeg kom hjem til Norge kunne jeg lese om uoppklarte dødsfall på fødeavdelingen ved Kongsberg sykehus, juks og lureri med ventelister på Bærum sykehus og flere måneders ventetid for utredninger og behandlinger. Hva er det vi gjør galt? Hvorfor er myndighetene så redde for å la profesjonelle aktører drive sykehusene? Og hvorfor kan vi ikke innse at å gjøre syke mennesker friske, krever samme prosesser som man har på et stort profesjonelt bilverksted? God kundebehandling, klare rutiner og effektiv utførelse. Jeg er redd for at så lenge vi ikke aksepterer denne problemstillingen, så vil vi forsette å behandle syke mennesker på en dyr, inneffektiv og nedverdigende måte her i Norge.