100 000 ledige og NAV

NAV venter hundre tusen ledige i år – hvorfor er det et problem? Da Gro Harlem Brundtland styrte Norge hadde vi 170 000 ledige, og det var aldri vanskelig å få dem registrert slik at de fikk dagpenger. Det er mange kompliserte regler i Norge, men registrering av arbeidsløse er ikke en av dem. Den som har mistet jobben skal ta med seg arbeidsavtale eller en bekreftelse på at man har sluttet samt lønns- og trekkoppgave. Man trenger ikke engang ta med skattekort, for alle opplysningene finnes allerede i datasystemet til NAV. Reglene for å motta dagpenger er klart definerte og enkle å forholde seg til for 92,83 % av alle ledige. Det tar en saksbehandler omtrent ti minutter å behandle hver arbeidsledig person, så hva er problemet?

Politikernes svar er forutsigbart, bevilg mere penger og ansett flere folk. Enhver erfaren prosjektleder i det private vet at å sette flere personer på et prosjekt som er forsinket, bare vil føre til ytterligere forsinkelser. Statistikken over utviklingen av antall arbeidstakere i offentlig virksomhet er skremmende; den rødgrønne regjeringens mistro til privat virksomhet vil etter hvert føre til at hele Norges befolkning blir ansatt i det offentlige. I de nordligste fylkene er dette allerede tilfelle, men med regjeringens pengedryss over arbeiderpartistyrte kommuner sprer denne tendensen seg videre over hele landet. Hvis denne utviklingen fortsetter vil vi i løpet av få år ha en større prosentdel av befolkningen ansatt i offentlig virksomhet enn man hadde i Sovjet før det imperiet brøt sammen. Vi ser de samme tendensene her i Norge, en økende byråkratisering, ineffektivitet og etter hvert et samfunn hvor de mest elementære ting ikke fungerer; transport, helsevesen, eldreomsorg og skoler. NAV er et av de fremste eksemplene på hvor galt det kan gå. I fem år har de nå prøvd å samkjøre og reformere seg, og fremdeles er de ikke nærmere målet enn de var da de startet. Det ser ikke ut å være noen grenser for hvor mye penger eller arbeidstimer man kan bruke. Slik går det når alle de involverte er mer opptatt av prosessen, politisk korrekthet og posisjoner enn å komme frem til et resultat.

Et annet godt eksempel på hvordan offentlig virksomhet fungerer, finner man etter tsunami-katastrofen i 2004. Da brukte hele UD med innleide hjelpere mange dager på å finne ut at nesten ti tusen nordmenn var savnet etter bølgene som skyllet over Indonesia, Malaysia, Thailand, India, Sri Lanka, Somalia og Maldivene. Media stusset over dette tallet, og en avisredaksjon satte noen få journalister til å gjøre den samme jobben; de fant raskt ut at det riktige tallet var mindre enn hundre. Hele denne begredelig leksen i offentlig makt og avmakt er dokumentert på Internett i en metoderapport fra avisredaksjonen. 

La meg også minne om OL på Lillehammer; da hadde man først tenkt å la en politiker (Thorvald Stoltenberg) lede arbeidet, men så innså man at dette var idrett og derfor så viktig at man måtte ha en profesjonell (Gerhard Heiberg) til å gjøre jobben. Hvis det bare hadde vært en av de vanlige sakene i samfunnet; veier, jernbane, oljeutvinning, skole, industri eller sykehus, så ville det blitt satt en politiker til å lede og, tja, alle ser jo hvordan den utviklingen har gått her i landet.