Intellektuelle og diktatorer.

En kilde til stadig forundring er hvordan forfattere og andre kunstnere omfavner de verste diktatorer verden har sett. Det første en diktator gjør når han kommer til makten er å strupe all ytringsfrihet i landet. Den ytringsfrihet som vi forfattere er så fullstendig avhengig av, hvordan kan vi ha noe annet enn et ønske om at slike regimer blir styret så raskt som overhodet mulig. Slik er det imidlertid ikke, sosialistiske regimer kjennetegnes ved at annerledes tenkende blir fengslet, torturert og omskoler. Under Saddams styre fikk folk som sa noe galt om styret, revet tungen ut. Hvorfor jubler ikke hele kultureliten over at dette terrorveldet er styrtet? Det sted i verden som har best ytringsfrihet er USA, flaggbrenningen til Jespersen eller tullpratet til Kjuus ville aldri ført til noen rettslig aksjon i det landet som nå får så mye pepper.

At SV, som ble startet av gamle nasjonalsosialister går til angrep på USA er forståelig. Men at forfattere, billedkunstnere, artister og intellektuelle har kommet med støtteerklæringer, gått i fakkeltog, deltatt i heftige debatter til hjelp for Pol-pot, Milosevitch, Mao Tse Tung, og dess like er totalt ubegripelig; forstår de virkelig ikke at hvis de selv hadde vært innbyggere i land styrt av slike despoter som de støtter, så ville de raskt blitt fengslet og omskolert hvis de kom med slike uttalelser som vi anser som en menneskerett? Den eneste diktatoren som jeg i farten kan huske at de ikke har støttet, er Idi Amin. Enda godt ikke USA fant på å terminere hans terrorregime, for da ville man med sikkerhet fått den kjente tiraden fra Arne Næss, Dag Solstad, Lars Gule, Kåre Willoch, Gunnar Stålset,  og andre som av en eller annen masochistisk grunn i tale og handling gir sin støtte til enhver innskrenkning i tale- og trykkefriheten.

Jeg skulle ønske at en av alle disse såkalte intellektuelle kunne stige ned fra sin pidestall og fortelle meg hva de mener er så fascinerende med et diktatur, siden de bekjemper ethvert forsøk på å fjerne det.