Begeistring

Long Litt Woon lar seg begeistre av Barack Obama og hans tale i Berlin. Obama har vist at han er en mester i talekunst, og dette motiverer til innsats. Hun etterlyser tilsvarende evner hos norske politikere; når ble du eller jeg begeistret for en av våre politiske ledere? Man må være klar over at når Obama entusiastisk blir utpekt som ”president av Europas forente stater”, så blir dette faktisk sett på som negativt i USA. De fleste amerikanere vil (i likhet med nordmenn) stemme på grunn av lokale saker og ikke etter hvilken begeistring en kandidat vekker i utlandet.
Long Litt Woon mener at negative følelser ikke skaper begeistring, og at den manglende valgdeltakelsen i Norge kan skyldes mangel på Obama’er her hjemme. Hun tar nok feil i dette; på tross av begeistring, engasjement, inspirasjon osv. har de lavere valgdeltakelse i USA enn det våre ”trauste” politikere får til. Når magister i sosialantropologi Long Litt Woon mener at det ikke finnes begeistring i norsk valgkamp, har hun forøvrig et for snevert synsfelt – hun har glemt Fremskrittspartiet. Deres møter og presentasjoner er nettopp preget av en entusiasme og begeistring over at vi nå skal få til et annet og bedre styresett her i Norge. Egentlig på samme vis som amerikanerne ønsker å vrake Bush sin politikk til fordel for Obamas visjoner, vil flere og flere her i landet vrake Jens Stoltenberg sitt byråkrati og offentlige allmakt til fordel for Siv Jensens ønske om selvstendighet og frihet for enkeltmennesket. Det er også vel verdt å merke seg at demokratene (venstresiden) i USA ligger nærmest en koalisjon mellom vårt Venstre og FrP, og er milevis fra det vi her i Europa oppfatter som venstre i det politiske landskapet (sosialdemokrati).