Hvem får nei?

Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen har høstet storm ved å fortelle at vi ikke kan helbrede alle for alt, og vi kan ikke bruke ubegrenset med penger for å holde døende personer i live. Byråkratene nevner en grense på 425 000 kroner. Det er beløpet vi kan bruke på en pasient i ett år. I stedet for å diskutere et slikt pengebeløp (vi er jo verdens rikeste land osv.) kunne man vurdere hvem man faktisk bør hjelpe. Personlig har jeg intet ønske om å få forlenget livet med noen uker eller måneder ved at samfunnet bruker store ressurser, og jeg må tilbringe den siste tiden som et laboratoriedyr tilkoplet både slanger og rør. Da vil jeg heller dø med verdighet, med smertestillende medikamenter og helst hjemme i min egen seng. Det bør satses penger på de menneskene som fremdeles har flere år igjen, men må ha rettet opp feil og mangler med kroppen. 

Våre politikere har dessverre skapt skammelige helsekøer hvor pasienter blir dårligere, blinde eller til og med dør mens de står i kø for en behandling som kunne fått dem tilbake i arbeidslivet og til en meningsfylt tilværelse i mange år. Denne behandlingen er tilgjengelig, men blir avvist av vår rødgrønne regjering fordi det er private sykehus som gir løsningen. Dette tok for eksempel arbeiderpartipolitikeren Karita Bekkemellem konsekvensen av da hennes mann ble syk; de betalte selv for kreftundersøkelsen. Det er tragisk at vi har en regjering som av ideologiske grunner bekjemper et effektivt sykehusvesen.